Menn med pistol var midt i blinken

Passasjeren & Stella Maris

Av Cormac Mccarthy
Gyldendal forlag
2022

Menn med pistol

Det positive med å bli eldre er at man blir mer likegyldig til det meste, inkludert rigide forestillinger om kjønn og litteratur. Så en dag hadde jeg rasket med meg McCarthys Alle de vakre hestene (1992), første bind i hans grensetrilogi, og falt pladask. Foruten grensetrilogien, Ikke et land for gamle menn (2005) og Veien (2006), leste jeg McCarthys uforlignelige Suttree (1979)(aldri oversatt til norsk), og hans mest hyllede verk, Blodmeridianen (1985), som Harold Bloom mente var på høyde med Melville og Faulkner.

Det viste seg at menn med pistol var midt i blinken. Hva var det jeg likte så godt? På merkelige måter minnet McCarthy meg om en forfatter jeg hadde vært besatt av i min feministiske oppvåkning, nemlig Doris Lessing. Både McCarthy og Lessing skriver om mennesker i tørre, golde nybrottsområder, og bøkene er såkalte pageturners. McCarthys romaner tilhører western-sjangeren: Handlingen utspiller seg i sørstatene, typisk i Tennessee, Texas eller over grensa til Mexico, og romanpersonene er rotløse cowboys, ei sjel og ei skjorte. Tidvis dulter de borti plyndringer, voldtekter og massakrer. Bøkene framkaller den samme skrekkblandede fryden som en skikkelig spekulativ netflix-film, mens samvittigheten lettes av det poetiske språket og tenkningen man forstår ligger til grunn. Sånn er historien, dynket i blod, synes McCarthy å si: mer bestemt, dette er sånn Amerika er.

Særlig amerikansk

For McCarthy er, innså jeg raskt, er en særlig amerikansk forfatter. Trump-æraen var på hell, og mitt bilde av USA, som jeg aldri har besøkt, var nokså banalt. Amerikanere og særlig sørstatsamerikanere framsto pinlig dumme og ukultiverte der de klynget seg til våpen, svære biler og evangelisk kristendom. Hvorfor kunne ikke landet bare inspireres av Nord-Europa, innføre litt flere lover og se verdien av noe som minnet om sosialisme?

McCarthys romaner kompliserte denne forestillingen, og gjorde meg oppmerksom på hvor radikalt annerledes det amerikanske samfunnet har oppstått – at the self-made man ikke bare er en teit trope, men en nedarvet identitet. Den henger tett sammen med the frontier, altså det historiske lovløse grenseområdet under USAs ekspansjon. Det er en hyppig romantisert epoke, hvor mange av de nasjonale fortellingene ble sådd, forestillinger helt i hjertet av republikansk politikk: den uredde nybyggeren som tok seg over havet og med to tomme hender dyrket jorda, omringet av indianere og andre fiender. Mens man i Europa var fanget i små, gjennomsiktige samfunn, født inn i en sosial orden, hadde de første hvite amerikanerne mulighet til å skape seg selv på nytt. Landet var enormt, uoversiktlig, individet måtte vokte seg selv. I McCarthys bøker er det ofte noe ullent ved personene. Hvor kommer de fra, hva er deres egentlige navn? Vil de godt, eller ondt? Tilliten er skjør. I dette perspektivet får man en ny forståelse for hvorfor amerikanere i visse deler av landet er så følelsesmessig knyttet til våpen: det dreier seg om en svært rotfestet folkekultur.

Også nedslaktningen av indianere fremtrer mer kompleks. Blodmeridianen følger en unggutt som flakker rundt mellom Texas og Mexico på 1840-tallet med Glanton-gjengen, hvis oppgave er å «beskytte» den hvite befolkningen mot de fryktede Apache-indianerne. Den brokede gruppen kjeltringer rir rundt i ørkenen og skalperer indianere, men etter hvert hvem som helst i en økende voldsrus. Romanen er en strøm av drap, brente spedbarn, voldtekt av maltrakterte kropper og så videre. Det oppleves som en helvetesvisjon, et glimt av hva som skjer når mennesket slippes løs i Hobbes’ naturtilstand. Fortellingens mest skremmende person er «dommeren». Han er tre meter høy, komplett hårløs, polyglott, og blottet for empati: romanen går langt i å antyde at han er en overnaturlig figur, sadisme inkarnert. Moralen er imidlertid ikke enkel, slik den sjelden er hos McCarthy. Mens vår samtid liker å framstille uramerikanere som fredelige idealmennesker, er indianerne her uforutsigbare. De går selv til angrep på hvite og andre indianerstammer. Det finnes ingen tilstand i Amerika «før volden», synes McCarthy å si – hangen til overgrep er urmenneskelig. Utrydningen av uramerikanere blir ikke mindre grotesk. Men som alle gode bøker viser Blodmeridianen at flere ting kan være sant på samme tid.

Mens jeg ofte har tenkt at sørstatsamerikaneres hang til nostalgi er uløselig knyttet til rasisme, har lesningen av McCarthy utvidet perspektivet. Cowboyromanene forteller om en særegen frihet som eksisterte fram til relativt nylig, muligheten til å være omflakker uten all staffasjen som preger et mer ordnet liv. Skjønnheten ved dette basale livet er åpenbart i Alle de vakre hestene, hvor handlingen finner sted ved slutten av 1940-tallet og forteller om tenåringen John Grady, som har et stort talent for hester. Nå er imidlertid Texas i rask endring, og familiegården blir oppkjøpt. Han rømmer til Mexico, og får hyre på en svær ranch. Bokas litt smørjete tittel er ikke fullt så smørjete når man innser at romanen faktisk handler svært mye om hester, om kontakten mellom mennesker og dyr, som har vært et så sentralt aspekt ved det amerikanske hverdagslivet og nå er i ferd med forsvinne. Historien farges av en melankoli over en kunnskap som forvitrer, som rørte meg dypt. Historien forteller også om framveksten av et brutalt fengselsmiljø – mer regulering betyr ikke automatisk mindre vold.

Litterære helter som slår over i sci-fi

Da det ble annonsert at den nå svært tilårskomne McCarthy skulle utgi to tvillingromaner, etter ti års stillhet, ble jeg først lykkelig. Da det ble klart at Passasjeren og Stella Maris (oversatt av Knut Ofstad) representerte et drastisk skifte i forfatterskapet, og sprang ut fra McCarthys samarbeid med det eksperimentelle Santa Fe-instituttet og sterke interesse for fysikk, ble jeg mer betenkt. Jeg har dårlig erfaring med litterære helter som i framskreden alder slår over til det sci-fi-aktige, eksempelvis nevnte Doris Lessing, og i tillegg er jeg dårlig i matte og fysikk – ville jeg i det hele tatt klare å henge med?

Svaret viste seg å være tja. Handlingen utspiller seg fra 1960- til 1980-tallet, og trådene er mange og kompliserte. Hovedpersonen i Passasjeren, Bobby Western, er tidligere fysiker og nå redningsdykker. Hans far var blant forskerne som framstilte atombomben. Søsteren Alicia var en ekstremt talentfull matematiker, men diagnostisert som schizofren og tok livet av seg – det antydes et incestuøst forhold mellom søsknene. Som redningsdykker får Bobby i oppdrag å dykke ned i skroget til et mystisk styrtet fly, hvor passasjerene er omkommet. Én passasjer er imidlertid uforklarlig forsvunnet, og snart blir Bobby forfulgt av ukjente menn som forhører ham om det han eventuelt vet om saken. Omgangskretsen blir sporløst borte en etter en, en intens klaustrofobi brer seg over sidene.

Alicia er hovedpersonen i Stella Maris, som har form som dialog mellom henne og en psykolog. Samtalene, hvor den briljante Alicia stadig outsmarter terapeuten, handler mellom annet om vitenskapens grenser og hvordan vi mennesker forstår verden. Overraskende nok klarer jeg å henge med på mye, fordi funderingene heller mer mot filosofi enn matematikk. Et spørsmål som diskuteres, er: Hva om vår menneskelige evolusjon bare prioriterer kunnskap som gjør at vi overlever som art, mens et vell av annen kunnskap går oss hus forbi, beslektet med det Wittgenstein kalte «det man ikke kan tale om» – altså noe språkløst? I dette perspektivet blir Alicias vrangforestillinger åpne for tolkning. Hva om den schizofrene ikke innbiller seg ting, men har tilgang på en annen del av virkeligheten? Den absolutte sannheten ligger bortenfor hva vi mennesker har tilgang på. Og (her nikker jeg enig), verken matematikken eller fysikken tilbyr noen absolutt sannhet. Det er én måte å fortolke verden, innenfor våre forståelsesrammer. Mange erfaringer er umulig å systematisere, som musikk. Hvorfor kan en sammensetning av toner bevege oss til tårer? Ingen vitenskap finner svaret.

Et slags mikrokosmos

Om jeg skal tøye strikken litt, kan man påstå at romanene i tråd med McCarthys øvrige forfatterskap også handler om USAs sjel, og fungerer som et slags mikrokosmos. Mange av 1900-tallets ondskap hjemsøker personene underveis, fra Vietnamkrigen til nevnte atombombe. Utviklingen av kraftverk ødela gamle landbruksområder i rurale strøk i USA, hvor befolkningen nå er svært sårbar. Det finnes elementer av det gamle cowboymotivet – Bobby Western (hør på navnet!) – flakker rundt med en svær pengesum, tar inn på motell og spiser på diners. Tilværelsen er imidlertid ikke særlig fristende, idet han jages rundt av CIA-lignende figurer. Underveis blir jeg usikker på hva som stemmer og hva som er Bobbys innbilning. McCarthys budskap må i så fall være den abstrakte, teknologiske forfølgelsen som preger det amerikanske samfunnet fra sekstitallet av, og tilfører den moderne livsfølelsen en sterk klaustrofobi. Muligheten til å begynne på nytt, er nå borte. Ved et tastetrykk kan myndighetene sperre Bobbys bankkonto og pass, og vips er han vingeklippet. Som Bobbys advokat sier: «Sannheten er at alle er i arrest. Eller snart vil være det. Det vil ikke bli nødvendig å begrense folks bevegelsesfrihet. Myndighetene må bare vite hvor folk er.»

Det er elementer som lugger i denne romanduoen: alle de ulike handlingplanene bidrar til en følelse av irriterende forvirring. Iblant kommer det idémessige reisverket i veien for leserens mer intuitive, emosjonelle kopling med romanpersonene. Og bikker det ikke over i det ufrivillig parodiske? Alicia er ikke bare utenomjordisk intelligent og briljant, hun er også slående vakker og tiltrekkende, hvilket stadig fremheves – tidvis får jeg assosiasjoner til karakterportretter i en Dan Brown-roman. Språket, som i McCarthys tidligere romaner har landet akkurat på riktig side av det pompøse, bikker tidvis over. I visse partier er lesningen hovedsakelig motivert av lojalitet, snarere enn genuin leseglede. Som John Jeremiah Sullivan skriver i sin anmeldelse i New York Times: «I came to find the goings-on sometimes captivating, but I almost feel that I am covering for my abuser in confessing that.»