Et oppgjør mellom far og sønn på dansegulvet

Det nærmer seg jul og alle har dårlig tid, derfor et litt kort brev denne uken. Vi anbefaler en far-sønn klubb i kveld, søndag kan man få stemning av tre alternative jazz-konstellasjoner nede på Nordic Black Theater som har sin tradisjonsrike Juletoner, med suppeservering og greier. Onsdag den 17 blir det muligheter til en tur på Måka før og etter den forseggjorte julekonserten på Cosmopolite med det utsøkte popbandet The Switch. For eksempel. Men hodet trenger mer enn snitt og musikk, og det kan man få til på tirsdag borte på bokhandelen Torpedo i Sofies gate 11. De utgir også egne bøker som kjent og har mange viktige aktiviteter.

På det veldig interessante og stimulerende nettstedet katalogen.org er det et stadig økende utvalg av presentasjoner av sentrale norske kunstpublikasjoner gjennom tidene. Her kan man oppdage nytt og ukjent, utvalgt av kompetente mennesker. Som for eksempel Lars Mørch Finborud som utga årets kuleste roman «Tårnet. Fyrtårnet». Han tar for seg Guttorm Nordøs legendariske magasinprosjekt El Djarida (1985-2006). El Djarida var et norsk tilskudd til den internasjonale mail art-bevegelsen som knyttet sammen kunstnere fra hele verden i et uoffisielt postbasert nettverk. Veldig gøy å lese om. Lars MF skal snakke om dette på tirsdag, samt åpne en utstilling med arbeider derfra. Men det er mer: Gjennom høsten 2025 har MA-studenter i grafisk design og illustrasjon ved KHiO utforsket dette arbeidet og jobbet videre med det. Slik får gamle ideer og tanker nytt liv. Men les essayet hans først!

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Fem i bagen med Elias Løstegaard

Musiker og produsent-talentet spiller på Family Affair lørdag på Ingensteds

Landet kryr av flinke og ivrige mennesker som håper på at det finnes en annen musikalsk virkelighet som er verd å operere i. En slik krabat er Elias Løstegaard, som blant annet spiller bass i livefavorittene Funk for Forest, som er i rasende vekst for tiden. Han har også fingrene bortpå poprock og viser sammen med andre populære folk, og klarer også plassere nevnte fingre på en DJ-mikser. Det skal han gjøre på lørdag på Ingensteds, da er det nemlig igjen tid for konseptet Family Affair som han har sammen med faren Olle Abstract, som vi tidligere har hatt som gjest i denne spalten. I tillegg blir det blant annet live-opptreden av Leoparden.

Hallo Elias. Når og hvorfor begynte du egentlig å DJ-e?

— Jeg begynte vel å DJ-e da jeg var kid. Fattern, Olle Abstract, hadde meg jo med på barne-disko, og jeg fikk lov til å henge ut på klubbene der det ikke starta altfor seint og ikke var alt for mye dop... men interessen for å DJ-e som «voksen» fant meg vel igjen da jeg studerte musikkteknologi på NTNU. Flere av gutta jeg bodde med og var masse sammen med var helt killer DJs, og jeg fikk lyst til å begynne å spille igjen, men på min måte. Ser fortsatt veldig opp til den gjengen med folk, selv om veldig mange av de spiller adskillig hardere musikk enn meg. Jeg vil dele musikk jeg kicker på, og de siste årene så har det vært menneskelig house og disco med deilige varme rytmer.

Er det noe format du foretrekker, har du veldig orden i sysakene på forhånd og stort utvalg, eller er det mer hipp som happ og etter mooden?

— Jeg skulle nå ønske at jeg kun DJet på vinyl og var en fet fyr med orden i alt, haha, men jeg spiller på minnepinner og har ikke orden i sysakene! Jeg har masse musikk som jeg liker, og så får det briste eller bære. Har ikke gått ordentlig på trynet ennå.

Er det noen stilarter og låter som alltid er med?

— Jeg frilanser mer som bassist og produsent enn jeg gjør som DJ, så det å kunne holde det litt hellig har vært veldig gøy. Jeg spiller bare musikk jeg vil spille, og har svært sjeldent trengt å gjøre noen happy med noe annet enn meg selv. Det går absolutt mest i disco, funk og house, men med innslag av alt fra world-inspirerte ting til hip-hop og annet gøy.

Blir du desperat når du ser at gulvet plutselig forsvinner, og slenger på den største bangeren du kommer på, eller har du is i magen og en større kunstnerisk fortelling du vil presentere? Hvordan vil du si at folk på din alder som er ute på «dine steder» mottar musikk de ikke kjenner fra før?

— Det er jo skummelt å miste gulvet, men jeg har forstått at det sjelden fungerer å bare peise på med fillers. Noen må være lov da, jeg er ikke noe sånn streng med meg selv på det. Det er sikkert folk som aldri har hørt en låt jeg spiller, og så er det folk som mener jeg spiller kommers, sånn er det jo alltid. Jeg veit ikke om jeg kan prate for alle folka på min alder, for det er så utrolig mange ulike typer folk ute på byen, men folka mine er gode. Jeg vet at det er mange som gleder seg til å oppdage nytt, og så er det mange som synes det er fett med noe gjenkjennbart inni miksen, spørs jo også hvilke utesteder man oppsøker.

Hvilken bpm føler du i mellomgulvet at sitter aller best for deg?

- 122 bpm

Som bassist, vil du si at en feit basslinje trumfer det meste?

— Trumfer jo det meste, det er ingen vei unna det. Hvis man titter i «disko-bunken» så er det jo mye jeg spiller som preges av at jeg er bassist, det er litt uunngåelig.

Det er mye KI i musikken nå, faktisk også i sjangre som retro-soul. Mange i publikum legger kanskje ikke merke til det engang. Har du kvaler om å spille slike låter, selv om du ser det funker?

— Jeg vil ikke høre på KI musikk, og jeg vil ikke spille KI musikk for folk. OM jeg har gjort det, så er det rett og slett fordi jeg har blitt lurt, men det håper jeg da ikke...

Du har en ganske bred palett som livemusiker og studiomenneske, hva skjer med de forskjellige bandene dine fremover?

— Jo, takk som spør. Det er stadig masse gøy som skjer! Vi har akkurat gjort ferdig en ny EP med bandet mitt Funk For Forest, og tar med oss den ut på tur over nyåret - det blir fint. I tillegg kommer det andrealbum fra viseguttene Wold Wiggen som ferdigstilles i disse dager. I februar og mars er jeg ute på turne med Jon Ranes og så er det vel noe andre småting rundt og oppi dette her også. Stas å få være med på så mye forskjellig.

Fem i bagen

1. Fimiani & Fab_o: «Disco Music» (2024, Toy Tonics)

Lytt her
Det er noe veldig forlokkende med store mengder av det som slippes på Toy Tonics, og jeg måtte bare velge noe å ha med i baggen, så da ble det «Disco Music» av Fimiani nå, men det kunne absolutt vært noe fra label-head Kapote, fra Sam Rufillo eller noen av releasene de har gjort med Dimitri From Paris. Noen av mine go-to låter finnes i katalogen her, og jeg storkoser meg alltid med å spelle dem.

2. Florence Adooni: "Vocalize My Luv" (2025, Philophon)

Lytt her
Kanskje min favorittlåt fra året som har gått! Hvis jeg styrer musikk når jeg er ute på veien med prosjekter og spiller, er dette en låt som garantert blir satt på. Fantastisk groove, rått band, kul produksjon og en energi som stråler. Kom over Florence Adoni på YouTube en sen kveld, og er veldig, veldig, glad for det. Hun spilte også på Øyafestivalen, det burde man jo egentlig fått med seg.

3. Hovedøen Social Club: «Livet er så kjipt» (2009, C+C Records)

Lytt her
En av ungdommens store funn var Hovedøen. Jeg husker noen av de på trinnet over meg på Videregående satte på HSC på hjemmefest, og det tok helt av. Kommer av flere grunner stadig tilbake til det bandet, og særlig deres versjon av «Livet er for kjipt». Avsluttet et veldig gøy sett på Tigerstate/Svømmebasseng sin etterfest etter Piknik i Parken med den låta da lysene ble slått på, og jeg bedt om å skru av, det var en fin slutt på en god kveld med de gjenværende danserne.

4. Ezra Collective, KingCrowney remix: «Welcome To My World» (2024, Partisan Records)

Lytt her
Ezra har vært et viktig band for meg, og denne remiksen er helt enormt kul. Jeg har bare spilt den ute en gang før, men da ble jeg veldig positivt overrasket over hvor mye kjærlighet den fikk på klubben også. Ezra henger også høyt som en av fjorårets aller kuleste konserter etter Rockefeller-giggen deres for ca. et års tid siden, så det er alltid fint å kunne prise dem litt ekstra.

5. Sly & The Family Stone: «Family Affair» (1971, Epic Records)

Lytt her
Nå på lørdag så er det jo andre utgave av det jeg og farsan har valgt å kalle for «Family Affair», som er en klubbkveld vi arrangerer sammen, og da blir det jo obligatorisk å ha med Sly & The Family Stone i baggen. Rett og slett en fin-fin låt, og et felles referansepunkt for kveldens tema og sound.

Ukens blandede bilder

I dagene frem mot jul blir det meste litt annerledes, så også kinoprogrammet.

Absolutt ingen nye filmer har kinopremiere denne uken. Neste uke går én ny film opp (James Camerons tredje kapittel i «Danser med smurfer»-sagaen, også kjent som den tre timer og sytten minutter lange CGI-bonanzaen Avatar: Fire and Ash), men den tålmodighetsprøven utsettes vi altså ikke for før 17. desember.

Følgelig vil denne utgaven av UBB dreies rundt gamle – eller i det minste tilårskomne – filmer som har et aldri så lite snev av en relasjon til julen (samt et par ‘ekte’ julefilmer) som for hyggens skyld gis en ekstra kinorunde. Skjønt «hygge» er vel ikke ordet vi først og fremst forbinder med Stanley Kubricks filmer …

… og i tilfellet hans aller siste spillefilm – som baserer seg på Arthur Schnitzlers Traumnovelle fra 1926, og som i beste fall kan kalles et smått utfordrende psyko-erotisk drama – er det så absolutt ikke hyggen som står i høysete: Eyes Wide Shut er bent frem utrivelig, ubehagelig, urovekkende og usympatisk. (Og jævla, fuckings god.)

Nicole Kidman og Tom Cruise, som fortsatt var gift da filmen ble spilt inn (1996-98), utgjør det velstående, vellykkede ekteparet Alice og Bill Harford. En marihuana-infisert kveld deler Alice sine utilfredsstilte lyster og fantasier med Bill – noe han ikke takler spesielt godt. Omtrent på samme tid (det er jul!) blir de begge forsøkt forført av et antall attraktive kvinner og menn – før det hele sklir ut i et mareritt-lignende, truende, erotisk spill.

Kinostalgi – Gimle – torsdag 11. desember, kl. 19.30

\

I den andre enden av erotikaskalaen finner vi Home Alone 2: Lost in New York – en overraskende grei oppfølger til den mer kjente og sjarmerende førstefilmen. Med omtrent samme plott, og med de samme tre hovedpersonene, er det stort sett det at kaoset er flyttet til New York City, som utgjør forskjellen mellom eneren og toeren.

Filmskribentfamiliens åtteåring liker oppfølgeren like godt som forløperen (trolig takket være flere virkelighetstro tilfeller av ‘mursten i ansiktet’) – og når sant skal sies er vel åtteåringer målgruppen her.

Kinostalgi – Klingenberg (1 og 2) – søndag 14. desember, kl. 17.45 og 18.00

\

For barn i absolutt alle aldre (som man egentlig ikke bør si om denne, siden alle som så den som barn bør være voksne nok til å vite at barn ikke nødvendigvis liker det samme nå, som de selv likte da de var barn) er det imidlertid én film som stikker seg ut: Flåklypa Grand Prix.

Den har absolutt intet med julen å gjøre, men i og med at en ny (data-animert) Flåklypa-film har premiere 1. juledag, har man funnet det for godt å sette opp også denne. Til alt overmål vises den på Ringen kino hver formiddag, hele uken!

\

I den litt vriene kategorien ‘filmer som ikke egentlig kan sies å være laget for én, klart definert målgruppe’, er vi nå kommet frem til Dr. Seuss’ How the Grinch Stole Christmas.

Jim Carrey ser selvsagt et fyrverkeri av et julehatende udyr i hovedrollen, men med mindre man har et særskilt oppheng i Carrey generelt, eller i denne filmen spesielt er det kanskje like greit å la dens ene visning være i fred. Men, bevare med vel: Hvis du tror du vil ha glede av det …

Kinostalgi – Saga – søndag 14. desember, kl. 17.30

\

Ukens siste ‘repriseoppsetning’ er den urimelig klissete, klønete og krampekoselige filmen som gjorde 2006 til et litt ekstra dårlig julefilmår – The Holiday.

Våre tanker rundt denne er omtrent like varme som for Grinchen-filmen, men igjen: Hvis du tror (eventuelt vet) at den vil gi deg den førjulsvarmen du ønsker deg – slå deg løs!

Kinostalgi – Klingenberg – 11. desember, kl. 17.30

\

Men skulle du sett! Tok vi munnen for full i første avsnitt (da vi sa at «… absolutt ingen nye filmer har kinopremiere denne uken»?). Ja, visst gjorde vi det: The Cure: The Show of a Lost World går med sine to timer og syvogførti minutter, enogtredve sanger og Robert Smith-oppussede lyd opp på Ringen kino. Dog blir det kun to visninger, så sjekk www.nfkino.no.

\

I tillegg til disse spesialvisningene er det også mulig å se igjen Affeksjonsverdi, å få en sniktitt på Richard Linklaters nye Novelle Vague – og å se Håkon Kornstad Trio Live (altså konsertfilmen) på Gimle. Igjen: Sjekk nfkino.no for visningstider og billetter.

\

Dersom du ikke er i humør til eventer og spesialarrangement og den slags; hvis du ikke engang er i humør til å bevege deg ute blant folk – men likevel ønsker å se en ny og god film – så har vi et tips også til deg: En av årets aller beste filmer er nemlig å finne på Netflix.

Togdrømmer er noe så sjelden som en vellykket filmatisering av en spesielt innholdsrik kortroman (Denis Johnsons Train Dreams, fra 2011), og forteller en uvanlig gripende historie – med start i Idaho, i 1917.

Jo mindre du vet før du ser den, jo bedre – så alt vi røper er at hovedrolleinnehaver Joel Edgerton, som alltid leverer, er enda litt bedre enn vanlig. Og at alt som gjøres, både foran og bak kamera, er som hentet fra øverste hylle.

Demp belysningen. Slå av mobilen. Stig inn i fortellingen.

\

God helg.