House, Hauge og Hardanger

Vær hilset, her er ukens lille hilsen fra Tidens Ånd med poesi, house og filmer. Om du befinner deg i hovedstaden denne helgen er det som alltid for mye å finne på. Det er som nevnt vinner, tvilling eller trippel med Oslo-Filharmonien som tolker Sjostakovitsj fra og med i dag torsdag til lørdag. En annen type klassisk musikk er jo The Beatles. Fredag 16:30 er det atter boklansering på Tronsmo bokhandel, denne gang den lekre, gjennomillustrerte og norsklagde gaveboken Sigbjørn Stabursvik har mekka som heter «The Beatles & 60-tallet i Norge». Du kommer jo til å handle mange julegaver i den sjappa uansett, så hvorfor ikke denne.

Om du heller vil høre på Beatles, er et hett tips å møte opp Oslo Konserthus lille sal på søndag - der er det Classic Album Sunday hvor man kan slappe av og konsentrere seg om å lytte til det såkalte «White Album» i sin helhet. Kirke-substitutt på en søndagskveld.

Det har åpnet en annen bokhandel også nå, nede der den legendariske head-sjappa Shangri Lia lå i Karl Johans gate 2. er det nå blitt noe som heter Bokeriet. Vi stikker ned og ser hva det er for noe, de som står bak har viktig bakgrunn fra hiphop og spraybokser og dans - vi får anta at de har en god beholdning bøker om de emnene.

Andre typer julegaver, som også er av typen at du støtter kunstnere direkte ved å kjøpe verkene der og da, er den tradisjonsrike Juleutstillingen på Kunstnerforbundet i Kjeld Stubs gate 3. Det fylles opp med nye verk helt til man står der nede med desperasjonssvette i panna lille julaften.

For noe mindre tradisjonelt - støtt det utsatte Kunstnernes Hus ved å oppsøke utstillingen «Hjemsøkt hus» av Helle Siljeholm og Ingri Fiksdal. Spesielt om du kommer kl. 22 på lørdag, da er det nemlig midnattsmesse der! Hjelpes. Hva skal skje? Kunstner og organist Liv Kristin Holmberg skal ha orgelseanse og performance. Hun tar med seg kontratenor Hubert Wild, tryllekunstner Gisle Harr, Majorstua Barne- og Ungdomskor, dirigent Sindre Beitohaugen og danserne Sunniva Vikør Egenes, Pernille Holden og Louis Schou-Hansen. Men vi som kommer kan også delta selv. Blant annet ved å legge oss oppi sengene. Bre kunstens dyne over oss, og la tankene fare.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Å rehydrere svisken og la plommen skinne

Vestlandsforfatter Erlend O. Nødtvedt knar Olav H. Hauge sammen med Erlend Apneseth Trio

Poeten Erlend O. Nødtvedt kom inn som en slegge i norsk litteratur med debutsamligen Harudes i 2008, og har ikke sett seg tilbake siden. Med ett skrivende øye i bakhodet og ett i pannen, har han sett Vestlandet for oss som litteratur på ny. En rekke diktsamlinger og to romaner og god tilstedeværelse på litterære kafeer og på scenen sammen med musikere. Han er en av disse viktige forfatterne langt under 50 som folk visstnok har problemer med å finne for tiden. Vi nevnte at han var god på scenen. Han er nå også god på LP - fredag slippes albumet «Black Hauge» på det viktige undergrunnsselskapet Sheep Chase Records (sjekk for all del også ut den nye Krissy Mary-singelen derfra). På albumet møter vi Nødtvedt i kompaniskap med Erlend Apneseth og hans berømte trio med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde. Med hardingfele, gitarer og effekter, trommer og perkusjon har disse sammen og hver for seg i en årrekke nå skap noe av den mest fortryllende og ukategoriserbare norske musikken. Sammen med poeten går de grundig til verks med å bruke Olav H. Hauges kanoniserte verk og liv på ganske radikalt og friskt vis. Tidens ånd ville dermed ta tempen på Erlend med et lite intervju.

Gratulerer med et vellykket prosjekt - ikke ditt første med denne trioen. Hva er det med deres arbeidsmetoder og sound som appellerer til 1. lytteren i deg og 2. skriveren og utøveren i deg?

— Jeg beundrer både den hybride sjangerfriheten og den lekne omgangen med tradisjonen som Erlend Apneseth trio bedriver. Dette er genuint nyskapende og kompromissløse musikere i åpen klasseforskjell som har lært meg alt jeg kan om improvisasjon.

Raust. Det er jo en frisk videreføring av det noe stivnede begrepet «jazz ’n poetry» - hva slags forhold har du til den tradisjonen fra før, og hvordan står det til med performativ, musikalsk poesi i dine miljøer dag?

— Jeg liker ikke kontrabass og slentrende poesi, og holder alle former for slam for en vederstyggelighet. Jeg liker Sleaford Mods. På et tidspunkt ble jeg lei av egen oppleserstemme og fant at samarbeidet med musikere som Kjetil Møster, Nils Økland og Sigbjørn Apeland, Benedicte Maurseth og ikke minst Erlend Apneseth trio åpnet nye rom og gav ny giv. Men da jeg plutselig hadde Bergen Filharmoniske Orkester i ryggen, innså jeg at det hadde gått for langt, det er fremdeles den rene opplesningen jeg holder høyest. De rytmiske og lydlige aspektene ved poesien har alltid vært min hovedinteresse, men jeg registrerer kanskje en liten motreaksjon hos yngre poeter som virker å tone ned opplesningene noe. Jeg er delt her. På den ene siden abonnerer jeg på Charles Bernstein som fremhever den «anti-ekspressivistiske diktopplesningen som en lavteknologisk oase og en av de minst spektakulære begivenheter i vår offentlige kultur». På den andre siden er jeg enig med Lawrence Ferlinghetti: «We have seen the best minds of our generation / destroyed by the boredom at poetry readings.»

Godt sitat. Dere heter Black Hauge, og dere ser skumle ut på pressefotoene. På hvilken måte gjør dere Hauges dikt mørkere enn de er i «virkeligheten»?

— Stormkrøkt skog imot nord, gufsut vind, grjot og stein og svarte krossar – det er vel mer at vi i enkelte partier har realisert den latente svartmetallen hos Hauge. Det var dypt forløsende å growleskrike «Det er den draumen» av mine vapelungers fulle kraft, og jeg syntes det ble en åpnende tolkning. Samtidig er det knapt metall her, prosjektnavnet handler vel så mye om den på samme tid uærbødige og dypt ærbødige omgangen med Hauges dikt og ikke minst stemme. Vi tar utgangspunkt i en innlesning Hauge gjorde i Trondheim for P2 på slutten av 80-tallet. På tidspunktet hadde Hauge et splitter nytt gebiss i kjeften som man tydelig kan høre lyden av her og der. At vi har isolert og forsterket gebissklikkingen og brukt den perkusivt på platen er illustrerende for prosjektet.

Annonse

Proteser og poesi. Du er også bokstavelig i artig dialog med Hauge noen steder her - har man rett til eller til og med en plikt til å røske opp i kanoniserte forfatterskap av og til?

— Man må holde det gående. Målet for Black Hauge er å både rekontekstualisere og reaktualisere Hauges stemme. Det er undersnakket at Hauge var en vidunderlig oppleser.

Jeg vil også vise til et Harold Bloom-sitat som har vært viktig for meg: «Perhaps all romantic style, at its heights, depends upon a successful manifestation of the dead in the garments of the living, as though the dead poets were given a suppler freedom than they had found for themselves.»

Hvordan kom akkurat dette samarbeidet i gang, og hvordan har det utviklet seg underveis fram til LP-en

- Prosjektets spede begynnelse kan spores tilbake til da jeg gikk på Skrivekunstakademiet i 2008 og eksperimenterte med noen Hauge-samples under et seminar med lydkunstneren Per Platou. Da jeg mottok det første Hauge-stipendet i 2018 var betingelsen av jeg skulle levere et bestillingsverk til den påfølgende Ulvik poesifestival to år etterpå, og jeg visste med en gang at jeg ville samarbeide med Erlend Apneseth trio. Det var altså Hauges sambygdinger som først fikk bryne seg på vår take, og vi var forberedt på kjeppjagelse. Istedenfor var det som vi gjennom vår lekne tilnærming til Hauge rev ned noen stengsler og blåste av litt støv, jeg tror vi nesten rehydrerte svisken og lot plommen atter skinne.

Det finnes jo også annen frukt. Hauge var veldig opptatt av epler - også utover fruktens status som myte og ikon. Er det noen «eplerase» du selv setter høyt selv, hvordan vil du beskrive lyden og følelsen av det første bittet i et ferskt eple?

- Jeg er mer opptatt av sideren som fullbyrdelsen av eplepotensialet. I romanen Vestlandet finnes det en beskrivelse av da jeg og en kamerat brøt oss inn i kjelleren til Olav H. Hauge på Rossvoll og stjal noen dunker. Det fikk uante konsekvenser.

Har du noe annet eget fremstøt i bokheimen neste år, om vi kan si at en slik heim fortsatt eksisterer? Det er veldig hot right now med undergangsforestillinger om kulturens framtid, hvordan ser du på det hele, finnes det håp?

— Jeg holder på med det tidens ånd synes å kreve: en naturalistisk roman med skillingsvisepreg om proto-fascisme og solidaritet. Det er åpenbart at vi er på slutten av noe, så får vi bare gå under jorden og arbeide med den sakte revolusjonen fra katakombene. Hva med litt kliss fra Nordahl Grieg: «hvor meget de fremmede kartla / tegnet de aldri inn / det landet som vi fikk rett til / kjøpt med et barnesinn».

Apropos igjen. Du har gjort det noen ganger fortvilende valget å ha sympati for fotballlaget Tottenham. Hvordan inntraff dette, og hvordan lever du med det i hverdagen?

— Jeg har alltid vært på lag med den skjønne taperen og anser mitt eget forfatterskap som spursy.

Hvordan er det egentlig i Bergen, nå som Espedal har flyttet?

— Uleveligheten har aldri vært større, men vi gir ikke opp så lenge Cecilie Løveid går rundt iblant oss.

Jeg ser det er en jubileumsantologi fra Skrivekunstakademiet ute nå, burde jeg bestille den, og er det noen dirrende unge stemmer der ute?

— Det er stor sult der ute, stor vilje til å leve litteratur. Og draum flakka i hugen. Ein sterk eld.

Fem i bagen med DJ Nedja

Spiller varmende verdenshouse på Becco fredag.

Den Oslo-baserte DJ-en og artisten Nedja Bouzaida er opprinnelig fra Tunisia, men føler seg best hjemme et sted der det finnes et fellesskap for og med rytmisk, varm og dynamisk musikk. Og dette har hun funnet flere steder i hovedstaden de siste årene.

Hun har et ekstra bankende hjerte for house og tilstøtende sjangere, slik som afro tech, afro house, amapiano, deep house, tech house, kwaito, kuduro, samt arabisk folk og house. Spør sommelieren på Becco om de har noe som passer til det ovennevnte - DJ Nedja spiller der fredag kveld.

1. REME: «Cesaralina»
(YRN Entertainment, 2025)
Lytt her
Mørk groove, drivende perkusjon og akkurat nok mystikk. En perfekt build-up som gjør at man kjenner at noe er i ferd med å skje.

2. Pura Pura: «Legrand Jazz»
(Plaisance Records, 2024)
Lytt her
En deilig måte å varme opp dansegulvet på. Jazzete elementer møter moderne house — funker både som stemningsbygger og ren dansevibe.

3. BADBOX, Dr Feel, Native Tribe & Da Q-Bic: «Battles» - Drumapella Mix
(Sudam Recordings, 2022)
Lytt her
Et ekte energiløft! Hypnotisk, drivende afro-perkusjon som får hele gulvet til å smelte sammen i én rytme.

4. IZCO, S.I, Reek0: «Big Marvin X Wun Note»
(Brighter Days Family, 2025)
Lytt her
En bouncy UK-låt med attitude som fortsatt passer perfekt inn i min rytmiske verden. Gir settet et lekent og uventet skifte.

5. INVT: «LA COVACHA»
(INVT, 2024)
Lytt her
Tung bass, rå rytme og høy energi — denne er umulig å stå i ro til og gir et skikkelig kick i settet.

DJ Nedja spiller på Becco denne fredag kveld

Ukens blandede bilder

Vold, vidd og julekos – med forrykte familieforbindelser! Denne uken er det spesielt tre filmer som skiller seg ut på kino, og én på Netflix.

Som jeg nevnte forrige uke var jeg nødt til å hoppe over den irske indie-filmen Christy, og håpet at jeg kunne komme tilbake til den senere. Hvilket er akkurat det jeg gjør nå:

Christy er en sytten år gammel gutt fra Cork, i Irland. Han er nettopp blitt kastet ut fra fosterfamilien sin på grunn av slåssing, og blir hentet av sin eldre halvbror, som han ikke har sett på over ett år. Shane, som halvbroren heter og som selv har erfaring med fosterfamilier, lar motvillig Christy sove på barnerommet (slik at Shane og samboeren må ha babyen på soverommet sitt).

Heldigvis er Shanes samboer av det generøse slaget, og gjør sitt beste for å hjelpe Christy – som på sin side er nokså mutt og lei. Helt til han blir litt kjent med ungdommene i forstadsnabolaget og får kjenne på en følelse av tilhørighet. I kombinasjon med at vage minner fra oppveksten stadig oftere dukker opp, gjør omgivelsenes vennlighet at han forsiktig begynner å mildne litt. At det viser seg at han har et talent for å klippe hår (akkurat som hans avdøde mor), hjelper også.

Parallelt med dette fatter forstadens verste bøllefamilie, styrt av Christys fettere, interesse for ham, og vil ha ham med i gjengen. (Gutten kan jo sloss.) Ikke overraskende ender Christy i en jævlig skvis mellom å være del av et snilt og fattig nærmiljø, eller et tøffere, koolere, mer velstående kriminelt miljø.

Christy er en lavbudsjettfilm med flere amatørskuespillere, noe som innimellom trekker litt ned. Men langt oftere hever det filmen til et helt eget og herlig sted, der genuin varme og ektefølt engasjement formelig lyser fra lerretet. Christy er en film du trygt kan se.

\

En annen film du gjerne må bruke tid og penger på, er den voldsomt morsomme og veldig danske og beksvarte spenningsdramedien Den Siste Viking. Akkurat som regissør og manusforfatter Anders Thomas Jensens forrige film, Rettferdighetens Ryttere (2020), blandes brutalitet og humor på en uvant, men særdeles effektiv måte.

Som sist gestalter Mads Mikkelsen og Nikolaj Lie Kaas de to hovedrollene; denne gang som brødre. Manfred (Mikkelsen) er mentalt forstyrret og sliter voldsomt når Anker (Lie Kaas) må i fengsel. Så mye, faktisk, at når Anker kommer ut igjen har Manfred bestemt seg for å hete John. Og når Anker sliter med å akseptere dette, går «John» helt av skaftet – igjen og igjen.

I og med at «John» sine reaksjonsutbrudd enklest kan beskrives som selvskading (med en dragning mot selvmord) er det lett – i eftertid – å se at man ikke skal le av dem. Men mens de inntreffer er det umulig. 

Ganske snart, og med god hjelp av en hypervoldelig fyr ved navn Flinke-Flemming, samt en korrupt psykiatrisk lege(!), må brødrene fokusere på andre ting enn Manfred/John-problematikken – som for eksempel at «John» og to andre (rømte) pasienter vil forsøke å danne et nytt Beatles, samtidig som Anker forgjeves forsøker å finne et nedgravd ransutbytte.

Et salig, og vilt voldelig, kaos følger.

\

Og mens vi snakker om vilt kaos er det umulig å ikke nevne ukens aller galeste (og desidert franskeste): Balconettes. Dette aldeles hårreisende horrorkomidramaet er så vrient å klassifisere og å beskrive (uten å fortelle for mye) at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal fortsette. Men jeg forsøker:

For seks år siden spilte Noémie Merlant den ene hovedrollen i Céline Sciammas kritikerroste og Cannes-manusprisvinnende Portett av en kvinne i flammer; et periodedrama om (blant annet) lesbisk kjærlighet. I år hadde Merlants andre film som regissør, altså denne, premiere i Cannes – til blandet mottagelse. Hvilket ikke er vanskelig å forstå.

Balconettes (med manus av Sciamma og Merlant) forteller historien om tre venninner – en forfatter (Nicole), en cam-girl (Ruby) og en skuespillerinne (Elise) – som tilbringer en eftermiddag på balkongen til leiligheten to av dem deler, i Marseilles. Ganske kjapt legger de merke til en veldig stilig fyr som henger på sin balkong (det er hetebølge i byen), på andre siden av gaten. Før kvelden er omme har de begynt en ganske intens sexting/texting med ham, og før natten er omme har de latt seg invitere over.

Tonen er rå og ufiltrert, slik den gjerne blir mellom bestevenninner i tredveårene som deler (nesten) alt med hverandre, og det er lett å bli med på tenkesettet og innfallene deres – selv om det snart viser seg at å bli venn med naboen (en slibrig-sjarmerende motefotograf) var en veldig dårlig idé.

Dagen derpå blir blytung, udelikat og opprivende for alle tre, om enn spesielt for Ruby. Naboen er død, der er blod over halve leiligheten hans, det er som sagt veldig varmt – og liket må gjemmes snarest.

Heldigvis hadde fotofyren et nært forestående oppdrag i utlandet, noe hans snokete nabo visste om, så dersom de kan få plass til ham i fryseren, kanskje alt går bra. Beklageligvis har det seg slik at en annen nabo, Denise, som slo i hjel sin mishandler-ektemann helt i begynnelsen av filmen, ikke har klart å gjemme ‘sitt’ lik, og har politiet i hælene – hvilket igjen betyr at hele det overopphetede nabolaget er i helspenn.

I helspenn, eller kanskje manisk, er to ganske passende begrep for denne filmen. Delvis positivt ment, delvis ikke. Til en viss grad drar kaoset og intensiteten oss inn; samtidig blir det litt for drøyt. Og da filmens atmosfære og emosjonelle uttrykk (fremprovosert av et gjenferds-element jeg ikke skal ødelegge ved å si for mye her) fikk meg til å minnes body-horror-dramaet Titane – samtidig som det så ut til at film og skuespillere virkelig, virkelig ville vise frem kvinnekropper av alle former og størrelser – følte jeg meg litt satt ut.

Men, og dette er et viktig men: Ikke på en dårlig måte. Balconettes er aldri mindre enn meget interessant og annerledes, og definitivt verdt å se. Bare vit at den ikke nødvendigvis (les: nesten garantert ikke) kommer til å levere det du tror den vil levere.

\

Ukens barnefilm er uten tvil Zootopia 2. Denne herlige animasjonsoppfølgeren er kvikkere, kvassere og koolere enn forgjengeren, på alle plan. Den fungerer godt på både norsk og engelsk, og for både liten og stor.

Den er proppfull av artig action, samt vittige visuals og vitser (som dog funker best på engelsk), har plenty med smarte nikk til andre filmer og kjent popkultur, og evner attpåtil å ta tak i tematikk som utenforskap, vennskap, lojalitet og moralske forpliktelser. Hurra.

\

Ukens siste setninger er, siden vi straks entrer desember, nesten nødt til å dreie seg om Netflix’ julefilmer. Akkurat som de tidligere år har hatt for vane på denne tiden av året, har de også i år sluppet et (lite) knippe nye og egenproduserte julefilmer – av (nesten) helt grei kvalitet. Tidligere år har som regel én av dem vært såpass vellykket at man har kunnet glede seg over den på ånkli, men hittil i år er det bare blitt nesten:

De to første (A Merry Little Ex-Mas og Champagne Problems), som jeg ikke har sett, er blitt kritisert for å mangle både et godt plott og en overbevisende kjemi mellom hovedrolleinnehaverne. Den tredje (som jeg så i går) kan i det minste by på et artig plott.

Bjelleklang-kuppet (eller Jingle Bells Heist, som den egentlig heter) dreies rundt et umake par (oi; den var ny) som like før jul befinner seg i hver sin vanskelige situasjon (artig vri), som blant annet involverer slemme sjefer, syke foreldre, fiendtlige eks-er, søte barn og snille venner og kolleger (dette så jeg virkelig ikke komme).

Uheldigvis synes jeg kjemien mellom Sophia (spilt av Olivia Holt, som bortsett fra å se ut som en ung krysning mellom J.Lo og Diane Lane ikke ‘ringer noen bjeller’ hos meg) og Nick (spilt av Connor Swindells, som var så god i rollen som skap-homo i Sex Education, at jeg sliter med å se ham som streit her) er litt puslete.

Heldigvis byr filmen også på Peter Serafinowicz og Lucy Punch i godt slag (som et forferdelig/forferdelig festlig ektepar), mens historien krydres av minst tre gode overraskelser. Så hvis du er i det rette hjørnet, der du bare må se en ny julefilm …

\

JH

God helg.