Hvor røft skal Oslo være?

Døden på Oslo S har denne våren vært en publikumssuksess på Økern. I et nedslitt og forlatt kjøpesenter har scenografene utfoldet seg og gjenskapt et urbant ødeland hvor graffiti, knuste ruter og gamle sofaer setter rammen for teatermusikalen. I forhåndsomtalen av skriver Nationaltheatret: «Det er rett og slett duket for en ekstraordinær teaterbegivenhet blant betong og slitne nedlagte butikklokaler, som tar vare på både det farlige og det varme fra denne legendariske historien. Med klissete, møkkete gulv og mørke, farlige kroker – hvor alt kan skje og vi sammen kan hedre det skitne, stygge og ustreite».

Rundt hver forestilling er det laget egne events – kulturarrangement med pønkband, og byutviklingssamtaler. I begge tilfeller skinner det gjennom et savn etter en by som en gang var, eller som står i fare for å gå tapt i møte med dagens, «generiske» byutvikling.

Hva skyldes denne fascinasjonen for «Stygge Oslo»? Er man redd for at byen taper sin variasjon og sjel? Eller er «den farlige storbyen» bare et klassisk spenningsmotiv i film og litteratur, akkurat som skogen i de gamle eventyrene?

Norges siste slum

Jeg begynte selv å reise inn til Oslo på den tiden filmen Døden på Oslo S gikk på kino.

Dårlige leiligheter, det gamle musikkstudioet Endless Sound i en stall i bakgården til Schweigaardsgate 44, snøslapset langs «Ditten-hølet» der Tinghuset ble bygget. Det var det «Stakkars Oslo» som deLillos synger om i låta fra 1991. Det var ikke en by i sort-hvitt, men den var definitivt blekere. Samtidig var det en by der man som musiker kunne bruke hele byen som boltreplass, med «streitingene» på trygg avstand. Jeg husker det som en mørkere og hardere by enn den jeg kjenner i dag. Var den også mer spennende?

På begynnelsen av 1980-tallet - noen år før Døden på Oslo S kom ut første gang (i 1988) - sto den sentrale, tette byen lavt i kurs. De fleste som hadde råd til det, hadde allerede flyttet ut i drabantbyene. Lys, luft og moderne leiligheter med eget bad og toalett, koblet på byen gjennom skinnegående transport og motorveier, framsto langt mer attraktivt enn trekkfulle murgårder nederst på Grønland med stall i bakgården. Mange av disse gårdene begynte å nærme seg hundre år, uten at noen oppgraderinger eller vedlikehold hadde blitt gjort. De var i dårligere forfatning enn da de sto nye mot slutten av 1800-tallet.

Oslobilder – en fotografisk dokumentasjon av bo- og leveforhold i Oslo er tittelen på fotobok av Åsmund Lindal fra 1981. Over hundre sider i sort-hvitt, viser boka det som var norgeshistoriens siste slumområde – Indre Oslo øst. Bilde etter bilde viser fram en elendighet man forbinder med nyhetsreportasjer fra krigsherjede land. Våte, kalde og til og med skitne barn stirrer ut av mørke portrom eller opp fra klaskedassen i trappa.

Byfornyelsen var Oslo kommunes langsiktige program for å restaurere den gamle murbyen i sentrum, og grunnen til at vi har populære kvartalsbyer som Grünerløkka og Nedre Tøyen/Grønland i dag. På begynnelsen av 1980-tallet var det likevel mange som spekulerte i å la gamle gårder forfalle inntil de fikk saneringsverdig status. Det var tomta, ikke gården, som var verdt noe. Og det var menneskene overlatt til denne skjebnen som Oslobilder dokumenterer på rystende vis.

Hvem var det som bodde her? Det var folk som av ulike grunner ikke greide eller ville komme seg vekk: funksjonsnedsatte, syke, alkoholikere, nyankomne landsmenn, enslige og selvsagt de som ikke ønsket seg – eller tålte – et miljøskifte som flytting til et sted som Furuset ville medføre.

Vaterland og Grønland-noir

Ti år etter at Oslobilder kom ut, hadde filmen Døden På Oslo S premiere. Lokasjonen i filmen var det samme som i Oslobilder - Grønland, Vaterland og Nedre Tøyen. Men filmen viste også fram det som var «Den nye byen» på denne tida: Oslo City, Spektrum, Plaza og Galleri Oslo.

Pelle og Proffen vandrer rundt i et bylandskap i endring. Vi ser Plaza og Trafikanten har kommet opp, men ikke Byporten. Oslo spektrum, som utgjør et viktig rom i filmens spenningsklimaks, er fortsatt under oppføring. I andre scener er de på skummel ferd gjennom østkantens ruinliknende bakgårder, da de drister seg inn i «Dønkereiret». Den gamle, forfalne byen i kombinasjon med Plaza som skinner høyrakt, gir filmen en særegen stemning og Oslo-koloritt som antageligvis bare kunne fanges på dette tidspunktet.

By-designet vi kjenner som Oslo City, Plaza, Spektrum og Galleri Oslo med bussterminalen, vokste fram mot slutten av 1980-tallet. Det var et resultat av LPO Arkitekters vinnerforslag for konkurransen om Plan for Vaterland og Grønland (1983). Dette by-designet skiller seg markant fra dagens måte å tenke byplanlegging på. Det er noe voldsomt urbant over hele greia; det nærmeste man kommet en corbusiersk framtidsby med gang-broer mellom høyhus i et motorveilandskap. Designet er preget av å være premissgitt den gamle trafikkmaskinen, med Nylandsbroa som et monument over massebilismens introduksjon i byens historie. Men designet var kanskje riktig for å skape det tette og effektive knutepunktet som Oslo S er i dag.

I dag er denne delen av byen omstridt og upopulær. Å rive både broa og Galleri Oslo har lenge vært et synspunkt med støtte på lederplass i Aftenposten. Samtidig begynner tiden å innhente dem; det historiske, tidsmessige trer tydeligere fram og bidrar til byens arkitektoniske variasjon og lesbarhet. Verneinteressene er i emning hos en ny generasjon arkitekter. Stedet trer fram med en historisk patina og noen særegne kvaliteter bare man forstår det på dets egne premisser. Bærekraftsidealene gjør dessuten at det krever stadig bedre grunn til å rive velfungerende byggeri.

I intervjuer og foredrag har Pål Henry Engh (P’en i LPO arkitekter) fortalt at deres vinnerforslag var drevet fram av en litt fandenivoldsk holdning der man særlig ville utfordre anti-urbane tendenser i norsk kultur generelt. De ville bygge noe skikkelig urbant; en skyskraper i glass med bar på toppen! Oslos høyeste! Den skulle være vendt mot Mekka. Den skulle markere en ny epoke i byens historie.

Man kan undres om regissør Eva Isaksen og manusforfatter Axel Hellstenius intuitivt leste noe av dette da de lagde Døden på Oslo S – at både den skitne murbyen og Plazas glassfasade var to urbane stereotypier på hvert sitt vis. I et NRK-intervju i forbindelse med filmens 30-års jubileum, fortalte regissør Eva Isaksen at hun ønsket å få fram kontraster i filmen. Som arkitektur passet begge inn i et drama som virkelig skulle formidle Oslo som storby til en hel ungdomsgenerasjon.

Banal kritikk Nye Oslo

Et retorisk grep for oppsetningen av Døden på Oslo S, er at dagens byutvikling fortjener et kritisk søkelys. I starten av stykket holder Nina en monolog der hun langer ut.

«Rulletrapper overalt. Og glass og glass og glass. River ned de kule, gamle bygga. gjøre Oslo helt glætt. Folk som sitter bak glassene sine høyt oppi der. Og som klør seg på balla mens de lurer på hvordan i helvete dem skal bli kvitt oss».

Man får inntrykk av en slags slumromantiserende, «føkk makta!»-idé i bunn. Man kjenner det igjen fra Christopher Nielsens tegneserieunivers, der liknende tanker var essensen i kunstnerens «anti-Bjørvika» utstilling The Real Munch på Tøyen. Man hører ekko av de gamle rocketekstene til Michael Krohn og Kjartan Kristiansen. Verdien av gamle, slitne bygg som eksistensielle og emosjonelle rom der kunst og kunstnere trives, ser fortsatt ut til å holde stand i kulturen: Lars Vaular skapte nylig en kortfilmserie fra det samme Økernsenteret i lanseringen av sitt siste album Vintage Velour. I en byutviklingsdebatt ledet av Aftenpostens Nazneen Khan Østrem før en utsolgt forestilling, var overskriften «Er det ikke plass til alle i dagens by?»

Med litt godvilje kan man godta dette som et positivt budskap om en mer inkluderende og fargerik by. Kanskje Nationaltheatret må mate publikum med ei ekstra stor skje for å introdusere det klassiske dramaet til en ny generasjon. Likevel er det noe som skurrer.

Nye Oslo

Over de tretti årene som har gått siden Døden på Oslo S, har Oslo vokst på alle måter og i alle retninger. Byutvikling har blitt et sentralt begrep i den offentlige samtalen, som engasjerer bredt. Oslo har fått flere mennesker, jobber og studieplasser, flere interessante bydeler, boliger og tilgjengelige identiteter og fortellinger. Man ser byen forandre seg foran sine øyne. På samme tid har det foregått en kulturell urbanisering, der nordmenn har blitt mer urbane i verdier og preferanser. Mange har fått annet blikk på den tette byens kvaliteter enn hva folk på åttitallet tenkte, et blikk som kanskje følger etter urbane pionerer som LPO Arkitekter og idéhaverne bak Døden på Oslo S. Flere aktuelle debatter ser ut til å sauses sammen i et vagt ideologisk bakteppe. Den første er Arkitekturopprøret og diskusjoner om moderne boligbygging. Den andre er boligmarkedet, der begrepet «sykepleierindeksen» peker på hvordan vanlige folk ikke har råd til egen bolig lenger i sentrale bydeler. Den tredje er gentrifisering, der kunstnere og kulturfolk må flytte ut av lokaler for kreativ virksomhet, når disse får større verdi på eiendomsmarkedet. Den fjerde er kulturminnevern, med Y-blokka friskt i minne. Den siste er kanskje ordskiftet omkring human narkotikapolitikk. Dette blandes i en radikal cocktail med et litt banalt syn på helter og skurker. Hvis man sammenlikner byen i 1990 og 2023, og stiller seg spørsmålene «Har Oslo blitt en åpnere og friere by? Lettere å være annerledes i? Med større variasjon i opplevelser, kulturtilbud og uteliv?», så er svaret et rungende «JA!». Så hvem eller hva er det som fordrives fra byen slik Nationaltheatret legger til grunn for sin oppsetning på Økern?

Byutvikling – den positive versjonen

Dagens byutvikling preges av at den skjer på tidligere industrieiendommer, og ikke jorder, sånn som drabantbyene fram til 80-tallet. Det gir de nye områdene et litt hardt og goldt, avgrenset preg. Eiendommene ligger der, mellom andre logistikk-, lager- og industritomter, men er på grunn av sin sentrumsnærhet veldig dyre eiendommer. Det gjør at utviklerne presser utnyttelsesgraden til det ytterste av hva planmyndighetene kan anbefale. Det gir en høy og tett, ny-pushwagenersk arkitektur, fattig på grøntområder, smett og smug og uplanlagt overskuddsareal der nyskapende lek kan foregå. Og siden tomtene utvikles prosjekt for prosjekt, får man aldri de visjonært planlagt bydelene sånn som i gamle dager.

Samtidig fortjener dette også en positiv fortelling: Det som gjør Oslo til Norges beste by, med genuine urbane kvaliteter, er nettopp at den er så tett! For å sitere Erling Dokk Holm: Det er Markagrensen som gjør at vi ikke bygger rekkehus på Kikut, og fortetter på Økern. Der andre byer og tettsteder bedriver byspredning og utbygging i naturområder, bygger Oslo innenfor en grense. Vi får delområder med identitet og felleskap, som binder byen sammen i et finmasket nettvert av steder.

Andre positive fortellinger om Oslos byutvikling etter år 2000, er hvordan vi har fått mer levende bydeler, og attraktive offentlig rom. Man skal ikke langt tilbake i tid, før det å gå på byen var noe som knyttet seg til Karl Johan og sidegatene. I dag er det bydelene som har det mest spennende utelivstilbudet. I den samme epoken har man fått stadig flere offentlige rom, som tilgjengeliggjør byen på nye måter for ulike grupper – Havnepromenaden, badekulturen i Bjørvika, utendørstrening på Tjuvholmen. Å bo i Fjordbyen er kanskje ikke for alle, men Sørenga er et fellesgode som hele Østlandet kan ta i bruk.

Sett i sammenheng med dette, er det kanskje litt ironisk at Nationaltheatrets byutviklingskritikk formidles fra Økernblokka. Den mørke, ensomme høyblokka på Økern, skal ikke rives, den skal bevares. I inngangspartiet har den skjeggete kunstneren Lars Ramberg sitt atelier. Han tar i bruk bygningsstrukturen for å eksperimentere med kunst som byutviklingsstrategi. Det er Oslo kommune, KORO (Kunst i offentlig rom) og Steen & Strøm eiendom som finansierer dette. Deres interesse er, med litt ulike innfallsvinkler, å gjøre Økerntomtene til et så bra byutviklingsprosjekt som mulig. Dermed blir Økern et case in point på at det er både kommunale, statlige og private interesser i å fremme den inkluderende byen som teatermusikalen Døden på Oslo S forteller at er truet.

Fra by for bil til by for barn

Scenografien på Økernsenteret er mørk og dystopisk, men også stemningsfull på en måte man forbinder med spennende, urbane opplevelser – festivaler, backstage, kunstneradresser, hip hop-kultur, skatespots. Og det er kanskje på dette punktet oppsetningen lykkes med å si noe viktig: Man ønsker seg litt variasjon. Og man ønsker seg litt av den byen man har lært seg å bli glad i gjennom et levd liv.

Et stort skille i hvordan indre by oppleves i dag sammenliknet med 1990, er i hvor mye større grad barnefamilier preger bybildet. Men barnefamilier ønsker seg en trygghet i omgivelsene som strider mot andre gruppers ønske om frihet, kreativitet og spenning. Noen føler seg kanskje «fordrevet» av trillende småbarnsforeldre. Likevel kan man spørre seg: Hvilke hensyn er viktigst? Barns trygge oppvekstmiljø med mulighet for fysisk utfoldelse og stimulering er en bærebjelke i sosial bærekraft, og det grønne skiftet innebærer at flere må bo i byer. Man må man erkjenne at frihet og trygghet er motstridene kategorier filosofisk sett. Man kan ikke skape et post-industrielt, Mad Max-liknende urban wasteland på Økern, og samtidig tilby et godt oppvekstmiljø for kommende generasjoner.

Et moderne ritual

Mange ankommer Oslo i en ung og sårbar livsfase der man er fattig, ensom og søkende og starter ut med å bo et tilfeldig sted. For mange blir den unge voksen-fasen i byen et ritual der man går gjennom «skogen» for å ende opp i et trygt nabolag med lastesykkel og Rusken-pose ti, femten år senere.

Dette er et by-ideal som står litt i motsetning til for eksempel Oslo Arkitekturtriennales tema «Neighbourhoods», som betoner felleskap i byens lokalmiljøer. De fleste som har ankommet Oslo, har nok kjent mer på «det fremmede» enn «gode nabolag».

Sosiologen Richard Sennet er kjent for utsagnet «Cities are places where strangers meet». Film- og litteraturhistorien er fylt med fortellinger som gir en episk form til dette moderne, menneskelige dramaet. «Den farlige storbyen» er det gjennomgående motivet i alt fra Dickens og Baudelaires skildringer av fattigdom i industrialiseringens byer, til Taxi Driver, til rockens «Welcome to the jungle» og en hel hip-hop sjanger. Den samme vinteren som Døden på Oslo S har vært oppsatt på Økern-senteret, har en nyinnspilling av den tyske ekvivalenten Vi barna av Bahnhof Zoo gått som serie på NRK.

For å ta en personlig favoritt: I John Schlesingers Midnight Cowboy (1969) møter vi Joe Buck (Jon Voight) som reiser fra landsbygda inn til et New York på sitt fattigste i 1969, for å jobbe som prostituert. Her får han en slags venn og partner i en karakteren Ratso (Dustin Hoffman). Til tonene av den ultimate storbytristesse-låta «Everybody’s talking», tar filmen opp mulighetene for genuine menneskelige relasjoner i en storbyvirkelighet der alle må kjempe for å holde hodet over vann.

Denne stemningen er fin på film, spennende i bøker, og kul på plate. Men å savne den er en form for slumming som ikke erkjenner at byen har blitt renere, sunnere og generelt mer menneskevennlig og inkluderende de siste 30 årene. Man kan spørre seg om «Døden på Økern S» utrykker et reelt savn etter en røffere og mer variert storby, eller om den bare baserer seg på en allerede kjent historie, en kunstnerisk klisjé.