Nyhetsbrev #24: 1 mann, 1 bil, 1 kunstnerisk visjon, samtidens tendenser og salong

Idéen er den samme som Todd Haynes hadde i 2007 med filmen I'm not there, et ikke-lineært portrett av Bob Dylan, der han gestaltes av seks forskjellige skuespillere, deriblant Cate Blanchett (en kvinne!).

Men Dahlsbakkens Munch havarerte i overgangen fra idé til lerret, og endte som «et melodramatisk rot», kunne man lese hos Tidens ånd denne uka:

«På overflaten virker dette kanskje som et radikalt, kunstnerisk valg, men det resulterer i det motsatte: en film som ikke har klart å bestemme seg for noe. Filmen hopper frem og tilbake i tid, og fremstår som et fletteverk, der det er meningen at forelskelsen, de mentale lidelsene, avslaget han får fra et galleri og en gammel manns hjertesukk, sammen skal gå opp i en høyere enhet – en syntese mellom rolletolkningenes forskjellige innfallsvinkler. I stedet ender regissør Henrik Martin Dahlsbakken opp med fire bruddstykker som verken sammen eller alene sier oss noe nytt om «Kunsten. Sorgen.» eller «Kjærligheten».

Les hele anmeldelsen skrevet av Ludvig Furu her.

1 mann, 1 bil, 1 kunstnerisk visjon

En som derimot har ervervet en Polestar, om så bare for en kveld, er Nils Bech. I går stod han på scenen i Operaen sammen med Nasjonalballetten, Emir Hindic, Ceval Omar og en Polestar. At ingen av disse utpeker seg som spesielt oppsiktsvekkende, egner seg nok til å si litt av hvert om vår samtid (ikke ment som skryt).

Det ville ikke vært første gang en artist samarbeidet med et kinesisk bilmerke, og sannsynligvis heller ikke den siste (trolig er vi ennå ikke i stand til å forestille oss hvilket omfang dette kan anta en gang i fremtiden), men da vi ringte managementet for å få vite mer, viste det seg at markedskreftene ikke har kontaminert kunsten.

I alle fall ikke i dette tilfellet.

Det dreier seg helt og holdent om en kunstnerisk visjon, fikk vi opplyst. Nils Bech ønsket en bil på scenen, og Polestar var behjelpelig med låne bort en, og med å få den opp dit.

Nå som det er av veien (i likhet med Polestaren, si): Like før Bech opptrådte i Operaen, var han aktuell i Tidens ånds spalte «smakssak» (der vi snakker med folk om deres smak, enkelt og greit). Bech trakk fram Mats Ek, å eie eget hårfeste, kokosboller fra Coop og ting som ikke varer mer enn 40, maks 45, minutter sammenhengende.

Hans egen konsert på Operaen i går? 1 time og 45 minutter, med pause. Noen minutter over, men han kan altså ikke beskyldes for å gå på akkord med prinsippene. Eller med kunsten!

På akkord med prinsippene

Januar er en undervurdert måned. Det er undervurdert hvor dårlig den er. Det er måneden for selvoptimalisering, selvfornekting og selvrettferdiggjøring – i den rekkefølgen. Men det er først og fremst måneden for forventning, til seg selv, til andre og til året generelt. Og skuffelse kan som kjent ikke eksistere uten forventning. Ingenting blir slik man har sett for seg.

Det gjelder sikkert også for salongen vi arrangerer nå på fredag, 3. februar, på Nasjonalbiblioteket. Temaet for kvelden er: alkohol. I den forbindelse vil Vegar Tryggeseid si noen ord, en forsøksvis januar-nykter Runar Døving vil begå en rask kulturanalyse av vårt alkoholiserte samfunn, Ida Lødemel Tvedt vil holde en monolog om drikking som litterær metode, Martin Svedman og Endre Ruset forenes i samtale og diktopplesning, Faduma Mohamud spiller og resten gjenstår å se.

Utdrag fra intervju med Lene Berg: – Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet

Med et flettverk av kortprosa, manuskriptutdrag, legejournaler, avisartikler, psykiatriske utredninger, dagboknotater og postkort, skaper Lene Berg et fascinerende bilde i romanform av sin kjære far Arnljot Berg – filmregissør og morder.

– Det er vel også et godt gammeldags åndsmenneske-aspekt her, og mange kulturforskjeller i tid og rom. Mange i dag vil kanskje også si at faren din slapp billig unna for å ha drept sin unge kone med sine egne hender etter en rangel på byen i Paris?

– Advokaten som skannet ut de franske rettsdokumentene for meg i Paris, kalte det en «old school case» – også innenfor det franske rettssystemet. Men han oppfattet selv, når han leste om saken nå, at det var en sterk kjærlighetshistorie der. Det var nok en tid da sterk lidenskap ble sett på som en formildende omstendighet. Evelynes familie var også en viktig, kanskje avgjørende faktor her. De ønsket ikke hevn, og ville at far skulle få reise tilbake til Norge og oss barna så fort som mulig.

– Større kjønnsforskjeller var det vel også mellom landene, i tillegg til kulturforskjellene. «Store franske menn» kunne før i tiden nærmest tillate seg å ha elskerinner, og kanskje også gi kona korreks i ny og ne?

– Det mannlige geniets status har vært veldig sterk, også innen auteur-filmen. Uansett hvor mye jeg for eksempel digger Godard, må jeg også si at han og flere med ham har noe utpreget gubbete over seg. Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet. Den forestillingen var veldig sterk hos ham. Man snakker ikke høyt om det lenger, men troen på det ensomme geniet lever nok videre mange steder likevel.

– Hva synes du selv om sånt?

– Jeg kan også noen ganger savne den tiden da lidelse og det eksistensielle var en naturlig del av diskursen. Da jeg selv begynte med film var jeg i opposisjon til pondusen til forhøyede filmgenier som Ingmar Bergman, de sto i veien for sånne som meg. Men nå har det eksistensielle så liten plass at alt det de herrene slet med nesten er blitt et savn.

Les hele intervjuet skrevet av Audun Vinger her.

PS: Hvis Edvard Munch hadde levd i dag, ville han abonnert på Tidens ånd. Det kan du også gjøre her.

- Ida Wammer, redaktør i Tidens ånd