Nyhetsbrev: Solstads epoke

Den litterære epoke. Dag Solstad (1941 - 2025)

Sleng på byen. Bena gikk av seg selv ned mot Tullinløkka lørdag ettermiddag, antakelig fordi det oppsto et akutt behov for å oppsøke eller lete etter en kjerne. Her nede ligger Tronsmo bokhandel og kontorene til dens i utgangspunktet tett tilknyttede Forlaget Oktober, kun et dyktig bok-kast fra hverandre. Kanskje det foregikk noe der nede. Som da jeg i min for så vidt helt fine men kjedelige oppvekst noen ganger formålsløst tok beina fatt ned til tettstedets «sentrum» i håp om å finne noe, eller noen - bare henge rundt og håpe å bli reddet fra tomheten. Men det var absolutt et formål denne gangen.

Hva ventet jeg å finne? En liten ansamling likesinnede som var ute i samme ærend? Et begynnende hav av blomsterbuketter à la Diana - fortsatt med plasten rundt? En spontan opplesning-session, eller kanskje en stående rundebordssamtale? Det er uansett ingen tvil om at nyheten om at Dag Solstad ikke fantes mer i fysisk form, om enn bedrøvende på flere plan, ikke virket passiviserende. Det fikk fart på ting. Et ras av minner og ideer fra bøker og offentlighet og sosiale litterære aktiviteter gikk gjennom skolten, noen gjenfunne rester fra begynnelsen av et seriøst lesende liv, andre ganske ferske fra kun få dager siden. Det hadde vært mer napping rundt i forfatterskapet hans den siste perioden enn på lenge, noe initiert av aktivitet rundt utgivelsen av den lille boka om travsport og minnearbeid, En sann svir!, men det var også noe med verdenssituasjonen, eller bare tendenser i den den lokale hverdagen, eller i sinnstilstanden, som har gjort at lesingen har føltes nødvendig. En god nok grunn til å ha veldig mange bøker tilgjengelig hjemme: plutselig trenger du de setningene i livet ditt, her og nå, igjen eller for første gang. Hyller fulle av udetonerte bomber.

Men det var stille utenfor forlaget, ingen fakler eller lys på fortauet. Heller ikke noe synlig rituell aktivitet inne på Tronsmo, det vil si det var absolutt mange kunder der på tampen av åpningstiden, som det ofte er. Når den sjappa der stenger inntreffer impulsen som gjerne viser seg når de blinker med lysene på en bar der godformen har inntruffet: man later som man ikke har fått det med seg. Det virket likevel som en helt vanlig dag, ikke noe bilde på veggen med hjerter på, jeg ble nesten bestyrtet. Forøvrig alltid gøy å henge rundt i den butikken på utgivelsesdatoen for en ny Solstad-bok, da kommer de som regel halsende (på en god sykkel), alle disse senete sporty kulturraddis-boomerne med perfekt grått hår, sliten vindjakke, standsmessig kåk og på sin tredje kone. «Hvor ligger nye Solstad?» Hvilket stramt tak han har hatt på den generasjonen. Inkludert mennesker som på ingen måte var en del av den politiske vekkelsen.

Men jeg var altså ikke tilfredsstilt. Jeg kom meg de viktige meterne lenger ned i det noen kaller «bokgata», og jeg burde jo skjønt det: umistelige Norlis antikvariat kom til unnsetning. De to herlige, litt Sivilisasjonen-aktige unge karene som alltid jobber der på lørdager var i høylytt passiar om noen William Blake-oversettelser sammen med en annen ung kunde, og det var også snakk om noen som kunne hjelpe til med å få en god scan av et Rilke-omslag. Men de hadde uansett fått lagt ut et lite, provisorisk alter i hans mine, med et knippe fristende Solstad-utgivelser fra hyllene, med en veldig pen førsteutgave av debuten Spiraler, litt for dyr for meg akkurat der og da. Noe av poenget med slike innkjøp når man egentlig har mer enn nok bok fra før, er jo å begynne å lese med en eneste gang, gjerne ute på gata om det er oppholdsvær. Det store Kaffebrenneri-vinduet ut mot gamle Nasjonal er et av de bedre åstedene for å lese kortere tekster av høy kvalitet, så jeg gikk ned dit med en lekker utgave av andreboka Svingstol med kortprosa-tekster. Perfekt til kaffen, men flere av tekstene har beviselig også virkelig varig verdi, i forfatterskapet og for leseren som sådan. Vel så tankevekkende var en tjukk blå sak jeg selvfølgelig burde hatt fra før men ikke hadde fått kloa i før nå: «Et festskrift til 30-årsdagen 16 juli, 1971». Ja, selvfølgelig måtte det eksistere et omfattende festskrift fra så lenge før han «slo gjennom» hos norske lesere og i det hele tatt hadde utgitt sine aller viktigste bøker. Også tankevekkende at det var til 30-årsdagen - det var kanskje uansett skikkelig voksent den gangen? Det er ikke fryktelig mange i det litterære miljø som får festskrift i sitt navn lenger i det hele tatt. Selve den blå boken fra 1971 er en skatt, velholdt med godt bokutstyr etter så mange år, og med en god miks av hilsningsdikt og andre tekster fra venner og kolleger som JEV, Økland, Køltzow og Angell. Og ikke minst korte og lengre tekster fra Solstad selv: essays, kortere prosa og utdrag fra hans overraskende spenstige petiter fra avisa Tiden i Arendal, fra noen måneders engasjement der tilbake i 1962. Mye senere utgitt i bokform under tittelen Sleng på byen. Ikke oppe der med hans i flere faser Nobelprisverdige romaner, men likevel en essensiell del av forfatterskap og aura.

Heiagjengen består selvfølgelig ikke bare av hans egen generasjon. Det er jo et forfatterskap med en utpreget evne, i alle fall hittil, til å fange nye leseres oppmerksomhet - og med det bidra til små eksplosjoner av eksistensiell gjenkjennelse. Således var Solstad en av de ytterst få som klarte å holde liv i Den litterære epoke, også utenfor litteraturmiljøets egen innhegning. En forfatter «alle» visste hvem var, og kunne forholde seg til - samt ideen om et litterært verdenssyn. Også langt utover det å være «han rare forfatteren» på TV - han var og er rett og slett lesbar, i tillegg til å sparke borti tankeapparatet støtt og stadig.

I dag lever mange som kjent tilsynelatende i en litterær ørken som gjør en tørrere og tørrere i strupen for hver uke som går. Det er allerede veldig vanskelig å ha en opplyst samtale på det metaforiske lærerværelset. Ingen forstår noe om Castorp. Men i tapet etter Solstad skylder vi også oss selv å forsøke å gjøre noe for saken likevel. Og det gir jo paradoksalt nok håp å lese i flere av tekstene i den blå boka at Solstad og kompani selv hadde liknende tanker om kulturen, også for så lenge siden. Det har liksom alltid vært på vei i dass. Så da er det kanskje mulig at alt går bra også.

Ved en forfattersamtale jeg hadde med ham i duskregn en sløv formiddag på en musikkfestival i Tøyenparken, rundt utgivelsen av den tredje Bjørn Hansen-romanen, ble det raskt en kø av unge signatur- og selfiejegere. En av dem brettet stolt og ugenert opp genser-ermet og viste frem sin tatovering av en paraply.

Jeg pleier å bli unødvendig irritert når det blir «selfie med nylig bortgått storhet»-bonanza i sosiale medier, og den umiddelbare utbredelsen av «mitt Solstad-møte» og mer grundige, litteraturkritiske og kulturhistoriske tekster de siste dagene, skapte kjapt mindre behov for et nytt festskrift. Men et slikt kommer nok også. Jeg ble egentlig bare glad av å se alle disse selfiene og tilfeldige møtene i alle mulig rare sammenhenger - det var en så veldig søt side ved ham. Han var så på giversiden, ganske lite tverr, faktisk. Samtidig var denne viljen til å være med på ting og være en offentlig person ikke noe som overskygget alvoret i forfatterskapet.

Det er spesielt å tenke på med hvilken oppdrift han dro av gårde. Svært mye positiv oppmerksomhet rundt travboka, og den nylige vissheten om en ny roman ute allerede til høsten. Kun to uker tidligere hadde jeg gleden av å snakke med ham på scenen på Nasjonalbiblioteket, da boka skulle markeres. Han må ha vært stolt den dagen - han klarte å gjennomføre til tross for svekket helse, han mottok sitt livs siste ærespris i form av en vakkert utskjært Alm Svarten i heltre, og kunne se ut mot en sal der så mange av hans forfatterkolleger, og venner helt tilbake til oppveksten i Sandefjord, var smilende til stede for å ære ham. All mulig grunn til å nippe lett til et glass Chateau des Capucins Rex Rodney. Rett og slett en rørende kveld. Attpåtil gikk vallaken Stumne Fyr fra Hadeland, med Ole Johan Østre i sulkyen, ut og vant Jacob Meyers minneløp på Bjerke Travbane, kun noen timer etter dødsbudskapet ble offentliggjort.

Men uansett om bøkene hans vil være der med stor tiltrekningskraft så lenge det finnes interesserte, lesende mennesker, er uansett Dag Solstad borte, og det er trist.

AV

Annonse

The Anne Carson Show

Apropos Nobel: et navn som lenge har gått igjen som en mulig og fortjent mottaker av honnøren er Anne Carson (f.1950). Født i Toronto - oh Canada! Det er ikke mange samtidspoeter som har klart å sette like tydelig avtrykk som henne i moderne tid, også med tre og etter hvert i mai fire utgivelser på norsk sendt ut av Kolon, i hovedsak gjendiktet av den strålende poeten Tone Hødnebø. Den tredje kom i høst - den tilgjengelig pregnante, noen ganger lett humoristiske og alltid lærde prosadiktsamlingen Korte foredrag.

Carson er i tillegg oversetter fra latin og spesielt gresk, der hun som professor i klassiske studier har klart å kna forskning (og lek) inn i poesien og essayene. Emma Helene Heggedal, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og Carson-forsker, skal diskutere nettopp dette og sikkert mer på Litteratur på Blå, tirsdag 25. mars. Hødnebø er selvfølgelig med i samtalen som ledes av Cheyenne Madelaine Gretemeier.

I mai kommer altså Flyte: tjuetre hefter samlet i en boks med essays, dikt og prosapoesi. Leses etter egen rekkefølge. I tillegg til Hødnebø har Kolon-banden Pedro Carmona-Alvarez, Øyvind Berg, Simen Hagerup,, Cecilie Løveid, Karin Nygård og Jørn H. Sværen gått til sin indre ordbok og gjendiktet. Men først er det «Poesi mellom forskning og oversettelse» på BLÅ.

Mer om arrangementet her.

PS vedlagt er et lite minne fra da jeg og forleggermonark Janneken Øverland på Gyldendal i 2010 bestemte oss for å sjekke hvor langt vi kunne lese Anne Carsons da ferske bokrull NOX.

AV

Ukens blandede bilder

Solen lar i disse dager sitt blide åsyn lyse over deg og gir deg varme, glede og våryre følelser. Men ikke la deg lure: Snart gjemmer den seg bak skyene igjen. Snart blir det grått og vått igjen. Snart lengter du efter noe å se på kino igjen. (Eller på TV.)

På kino denne uken dukker flere ekstremt forskjellige filmer opp, og tre av dem har jeg sett. Den ene av dem handler om en iransk familie i Teheran, som parallelt med omfattende opptøyer blant byens studenter, gjennomgår store omveltninger på privaten. Den andre handler om en 30-årig assisterende banksjef i San Diego som ikke kan føle smerte – den tredje er en nytolkning av en tegnefilm fra 1937.

Frøet fra det hellige fikentreet har vunnet priser i Cannes, Tromsø og halve resten av verden – og det skulle da også bare mangle. Manusforfatter-regissør Mohammad Rasoulof har begått en knallsterk film om hvorledes en familiefars forfremmelse leder til høyere rang, lønn og prestisje, samt konflikt- og stressnivå innad i familien. Paret med ymse ringvirkninger av de brutalt nedkjempede studentopptøyene (skildret via autentiske mobilopptak fra de faktiske opptøyene), blir dramatikken av det opprivende slaget.

Godt hjulpet av sterkt spill og sitt særdeles vel gjennomtenkte manus gjør regissør Rasoulof seg fortjent til all den heder han har fått. Hans kritikk (så vel implisitt som eksplisitt) av Irans brutale regime og hårreisende lov- og regelverk er kan hende ikke like besk og bitende som fra annet filmskaperhold, men i takt med at spenningen tiltar og situasjon blir mer og mer uutholdelig, trer den tydeligere og tydeligere frem.

For øvrig åpner filmen med introduksjonen av «en tsjekhovsk pistol», og det at man hele tiden har en anelse om hvilken vei det bærer er med på å forsterke intensiteten. På toppen av dette tilbyr manus på en rekke mindre, men meget snedige vendinger som gjentatte ganger får en til å tvile på anelsen man i utgangspunktet hadde.

Filmens store styrke er imidlertid ikke dens triks og overraskelser, men den fortettede spenningen som oppstår, efterhvert som de to døtrene blir mer og mer klar over hva som skjer i Teheran, hvordan myndighetene egentlig styrer landet, og hvilken rolle deres far (kanskje) har i det hele. Mellom barken og veden befinner naturlig nok moren seg, der hun rives mellom lojaliteten til ektemannen, fromheten overfor Allah – og den dype morskjærligheten hun har for døtrene.

Frøet fra det hellige fikentreet er en film man bør møte med et åpent sinn, årvåkne sanser og en avslått telefon. Den krever litt, men gir mye tilbake.

Novocaine på sin side er en film som ikke krever noe som helst av deg, bortsett fra en villighet til å ignorere dens mange mangler. Så som at manus har så store logiske brister og er så fullt av usannsynligheter at det er avhengig av superlativverdig skuespill og et veritabelt lass med vittigheter og gullkorn – hvilket den virkelig ikke besitter – for å kunne fungere. Hovedrolleinnehaver Jack Quaid har så godt som ingenting å by på, bortsett fra at når han smiler så blir det veldig tydelig hvem han er sønnen til. (Noe som er artig to til tre ganger.) Styr unna.

Ukens potensielt største søppelsekk var uten tvil live action-nyinnspillingen av Walt Disneys supersjarmerende, høyt elskede og håndtegnede tegnefilm, Snehvit. I tillegg til at produksjonen har slitt med problemer av sånn cirka alle slag (inkl. brann på settet og vilt divergerende politiske holdninger innad i rollebesetningen), gikk det senest i forrige uke rykter om at årets utgave er så full av computergenererte kunstigheter, teite omskrivninger og forferdelige musikalnumre at det gjør vondt. Sannheten er imidlertid at dersom man synes en nyinnspilling av dette slaget er en god idé, vil man sannsynligvis like den. Og omvendt.

På strømmefronten er det én serie som skiller seg ut; Netflix’ Adolescence. Der anklages en 13-årig gutt for å ha knivdrept en jente fra skolen, med syv dype stikk. Serien (fire x én time) er skapt og skrevet av Jack Thorne og Stephen Graham, hver episode er gjort i én tagning, historien fortelles på uvanlig intenst og engasjerende vis, og skuespillerne er uten unntak formidable. Dessuten takler den sine hovedtema (foreldreansvar, sosiale medier, toksisk maskulinitet o.a.) uten polemikk og store bokstaver. Jævlig god, simpelthen.

PS Vær også på utkikk efter Bird på kinoplakaten. Andrea Arnolds nye film er trolig meget god (hun har vunnet publikumsprisen i Cannes tre ganger), og garantert noe utenom det ordinære.

JH

Fem i bagen med DJ Christer Jacobsen

Kommende lørdag er det igjen Oslo Soul Alldayer på Hør Hør i Storgata 36, der en haug DJs, inkludert noen fra Tidens Ånd, skal spille halvtimes-sett fra kl. 1600 til kl 03:15. Det må sies å være valuta for pengene og greit å reklamere for i og med at det er gratis inngang. Et nytt innslag på DJ-lineupen er Christer Jacobsen, opprinnelig fra kraftbyen Askim, og antakelig den mest høylytt unsung samleren og DJen på hele østlandet. Noen kjenner ham fra viktige år i en av musikkbransjens gullaldre, deriblant i Warner Music. Han er ikke blant dem som har stukket seg mest ut i slike anledninger det siste tiåret, men hans allerede meget rause samling med soul, bygget fra da musikken var fersk, har ikke avtatt med årene. Her følger hans kommentarer om noen favoritter.

«STOP PLAYING THOSE MIND GAMES TO CHECK ME OUT – BRAIN STRAIN, I CAN DO WITHOUT» – Alex English

5 i bagen er egentlig en tilnærmet umulig oppgave – det er simpelthen for mange bra låter der ute. Dette avhenger av dagsform og hvilken del av spillesyklusen jeg befinner meg i. Her kommer likevel fem spor som regelmessig finner veien til skivetallerkenen og er like magiske hver eneste gang stiften treffer rillene. Alt fra frysninger til ubeskrivelig indre glede og av og til sjelfulle tårer: det er hva musikk gjør i de rette øyeblikkene.

1) B.O.F – «I’ve Got Your Number»
(1985) Dupar Records 12-inch

Hør låta her

På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet var spenningen stor annenhver uke, da bladet Blues & Soul kom i posten. Richard Searling, med flere, hadde sine anbefalinger i egne spalter og man måtte bare ta dem på ordet og sende en krysset sjekk til «Record Corner» i Balham og be pent om å få det som var tilgjengelig. B.O.F er et av de store kuppene fra den tiden. Fantastisk følelsesladet mid-tempo Chicago Soul av ypperste kvalitet. Velprodusert på deres egen etikett under manager Joe Dupar og Marshall Thompson (The Chi-Lites). Et typisk college-band fra denne tiden som vant talentkonkurranser lokalt. De antas å ha årlige sammenkomster for en Bar-B Que Jam Session den dag i dag. Tilgjengelige kopier har tørket ut på Discogs, og jeg tør ikke tippe hva prisen for en Mint kopi blir ved neste anledning.

2) JUNE EVANS – «Hardly Need To Say»
(’81) Izipho Soul 2021 7-inch

Hør låta her
Det er sjelden jeg promoterer re-utgivelser – er jo en OG-junkie, men denne oser kvalitet og er lisensiert direkte fra June Evans selv. Originalene på H & H Records forsvinner før du rekker å snu deg. Denne utgivelsen kan du fortsatt plukke opp til en overkommelig pris.

Hva skal man si? June har en ping-pong ball av motstridende tanker og følelser rundt denne kjærligheten som bare må uttrykkes over et groove som er helt uimotståelig. Fullstendig uperfekt perfekt. Er det rart vi menn har problemer med å forstå disse kvinnene av og til? Men du er tilgitt June – og kan ta ut din frustrasjon på meg når som helst! Helt magisk!

3) MANZEL – «Space Funk»
(1977) Fraternity Records 7-inch

Hør låta her
Fra New Jersey-June til Manzel Bush i Cincinnati, Ohio. En tangent-trollmann i et lekent synth-univers fra analoge tider med stryk og blås som løfter arrangementet til nye høyder. Tunge «dirty» trommer og generelt en «framifrå» instrumental-låt.

Butikken Record Mania i Stockholm har vært en utømmelig kilde til obskure utgivelser i topp kvalitet gjennom noen 10-år nå. Manzel i Mint utgave er et av mange strålende funn fra den kanten. Her i første utgaven med det strøkne etikett-designet. Senere blå label med sort eller rød vinyl før en senere re-utgivelse i gult.

4) GIFT OF DREAMS – «Better Day»
(1982) Jam Power Records 12-inch Promo

Hør låta her
Vi skal til Northridge, California. De som har min samler Can You Feel The Vibe? –Vol.1, er kjent med denne gjengen fra før via en sårbar «mellow-soul floater». «Better Day» er et perfekt eksempel på tidlig 80-talls Boogie med kvalitet i alle ledd fra instrumentering til vokal og fet blås som skaper bølger av intensitet gjennom hele låten. Helt Outstanding!Igjen – det er tørt som i Sahara å oppdrive kopier for øyeblikket. Kjøpte min «Sealed» av «Records By Mail» gjengen i Portland, Oregon for rundt 15 år siden.

5) ROLAND HAYNES JR. AND PHENIX – Mind Games
(1983) EII Records

Hør låta her
Min foreløpig seneste ervervelse. Har hatt den på min Wants List i 7-8 år. Må gi honnør til Natasha Diggs som snurret denne i et DJ-set rundt 2018. Men det tok år før jeg fant den rette kilden. Nå har det gått unna med 3 kopier på Discogs det siste året. Athens Of The North-gjengen har selvsagt promotert og til og med gitt ut album. Men det er denne 7-tommeren som gjør meg helt skjelven hver gang den ligger på platespilleren. Dette høres ut som en av de virkelig store Kashif-produksjonene fra samme tidsperiode – det er bare enda mer jazzy og sofistikert. Jeg spurte record-dealer Joe V. om historien bak Roland’s signatur-hilsen på etiketten i 2015, og fikk dette svaret:

— I tracked them down back then and he sent me three copies and autographed one copy. The record was not very well known back then so I gave or sold the other two copies to my friends for cheap and kept the autographed version. He’s from Colorado Denver and he was friends with Alex English, the basketball player who was playing for the Denver Nuggets at the time and Alex wrote the lyrics for the song.

Alex kunne mer enn å spille basketball. «Stop playing those mind games to check me out – brain strain, I can do without». For en linje! Jeg var helt hypnotisert da jeg hørte dette første gang. Roland og Alex komponerte en magisk låt og vokalist Arndra Argo satt prikken over i’en. Nyt!

AV og CJ

Elises papirer

I en litt småslesk artikkel i 30-årsjubileumsutgavne av tidsskriftet PROSA, sier Morgenbladets kulturredaktør Bernhard Ellefsen at tidsskriftenes epoke er over. Man trenger ikke lenger kulturtidsskrifter på papir når man har nettet, og aviser som hans egen. Mon det. Et menneske som lenge allerede har vært kulturpapirets unge hvite håp er Elise By Olsen. Aktivitetsnivået der er forbløffende, og på motebiblioteket hennes nede ved Nasjonalmuseet er det til helgen en messe for papirpublikasjoner om mote, kunst, litteratur og så videre. Man kan se på og kjøpe en rekke indie-utgivelser, i tillegg er det fagprogram med mange motemennesker fra indre kjerne, samt poesifenomenet UKON, og en samtale om nettopp tidsskrifter i dag, der By Olsen skal snakke med Kåre Bulie - nyslått mottaker av utmerkelsen Årets kritiker, og denne bladfyk. Gratis dette også, sjekk programmet her.

AV

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Christer Jacobsen