10 grunner til å skrive John Cale inn i kanon

Det er svært mange festivaler rundt omkring de kommende ukene - la oss håpe det er nok mikrofoner til alle. Et av høydepunktene kommer antakeligvis allerede klokken 17 torsdag, et stykke ned på plakaten på Loaded-festivalen ved Kontraskjæret, men likefullt en av rockens viktigste nålevende enkeltpersoner. Såpass må man kunne melde.

Mannen det gjelder er John Cale (81 - den nye levende legende-alderen?), mest kjent for sitt tidlige arbeid med The Velvet Underground i New York i andre halvdel av 1960-årene, en fruktbar periode der avantgarde-strategier, reklame, samtidskunst og dekadent rocke’n’roll møttes. Bandet var som kjent ingen stor suksess den gangen, men i ettertiden har deres viktighet bare blitt tyngre for hvert år som går. Mye på grunn av all kunstnerisk innovasjon og alle de unike plateutgivelsene og handlingene deres, men også for deres betydelige påvirkning på nesten all alternativ rock og pop siden midten av 70-tallet.

John Cale har også hatt en snodig, langvarig og svært interessant solokarriere, og han kom faktisk med ett av sin karrieres mest imponerende album Mercy så sent som i år - 2023. Ikke at verden og markedet gikk av skaftet den grunn, men det burde det absolutt gjort.

Her er 10 gode argument for hans unike posisjon i rockens kanon.

Elektrisk bratsj

Han kom fra klassisk og samtidsmusikk, og var noe av et vidunderbarn ved klaveret hjemme i Wales og med et stipend kom han seg over til USA og traff de rette menneskene som fikk åpnet hans horisont og gav ham nye, usunne vaner. Med sin bakgrunn fikk han dyttet det merkelige rockprosjektet The Velvet Underground over i noe de var helt alene om. Han spilte bass og orgel i dette bandet, men den tydeligste signaturen er den elektriske bratsjen som skjærer en dyp rift i lytterens sjel fra første lytt.

«The Gift»

Andrealbumet «White Light White Heat» kan skremme fanden på flatmark, men har også mange suggererende grooves og en helt særegen, medrivende stemning. Selv i 1968 ble det ansett som aparte å utgi en åtte minutter lang låt med en opplesning av en novelle. Den handler om Waldo Jeffers som blind av forelskelse sender seg selv som en pakke til sin utkårede Marsha Bronson, bare for å møte sitt endelikt da Marsha ser seg nødt til å hogge gjennom den nennsomme innpakningen med en stor kniv. Novellen var en gammel tekst skrevet av gitarist/sanger Lou Reed, men det er John Cales deadpan opplesningsstil som gjør denne låten så virkningsfull. En variant av denne historien ble forøvrig levert på engelsk tentamen på Brandbu Ungdomsskole av undertegnede.

Svart høyhalser, midtskill og mørke solbriller

Det var vel også en periode at John Cales stil fra disse første årene med The Velvet Underground ble forsøkt appropriert. En meget slående stil var det i alle fall.

Superprodusent

Etter mye krangling med Lou Reed var det ut av bandet. I stedet ble han virkningsfull produsent for en rekke mildt sagt revolusjonerende albumutgivelser, som The Stooges debutalbum, den tidligere Velvet Underground-sangeren Nicos trilogi, Patti Smiths debut Horses, og mange andre. Han var også musiker for den da ukjente britiske folk-artisten Nick Drake. Tidlige, mer konvensjonelle soloalbum som Vintage Violence og samarbeidet med minimalisme-komponisten Terry Riley på Church of Anthrax viste hans allsidighet og vanskelige salgbarhet.

Vestkystrock

En pussig detalj i hans karriere var at han, på grunn av tidlige bedrifter, ble en del av A&R-teamet i Reprise records, inn i ledergruppa med alle legendene i Warner-systemet, med fancy bolig på vestkysten og ny livsstil med dyre sportsbiler og alt som hører med. Han fikk ikke signet mange kommende legender i sin tid for labelet, men fikk utgitt noen spennende soloalbum selv, der den vakre og orkestrale Paris 1919 ble en av hans største rock-klassikere.

London - Island

En ny fase i solokarrieren kom da han i 1974 flyttet til England for å jobbe som A&R på Island Records i stedet, og der han også fikk startet nytt rockebasert band. Et enormt aktivitetsnivå medførte at han spilte inn intet mindre enn tre (!) klassiske album på litt over et år: Fear, Slow Dazzle og Helen of Troy. Sistnevnte inneholder en av de skjønneste sangene som finnes, en klar «spille i begravelsen»-kandidat ved navn «(I Keep a) Close Watch». Intet øye tørt.

Ekstrem live-attraksjon

Parallelt med kunstmusikk og vakre pianoballader, var han i disse årene også en svært konfronterende live-utøver, som fikk påvirkning på punk-artistene som kom i årene etter. Klipp av hans goth-metal cover av «Heartbreak Hotel» er rett og slett rystende å se på, men også svært, svært bra. Hans bruk av hockeymaske var det også andre som tok etter senere, men hans beryktede stunt med å hogge hodet av en levende kylling ble heldigvis en engangsforeteelse. Han hadde mange indre stridigheter denne perioden.

Stor produksjon

Soloplater kom og gikk i tiårene som fulgte, av noe varierende kvalitet men alltid interessant og med mange gullklumper gjemt blant det grå og vanskelige. Mange forskjellige musikalske eksperimenter og stemingsleier, store verk og tøffe rockalbum om hverandre. Han skrev også musikk til et stort antall filmproduksjoner.

Cale gikk også inn i noen sjelden samarbeidsprosjekt, f.eks. spartanske Songs for Drella sammen med Lou Reed,tilegnet deres gamle mentor Andy Warhol, og en duo sammen med Brian Eno. Fra nittitallet kommer han også inn i en ny delig stilperiode med velfrisert lugg, Comme des Garcons-klær og en massiv aura.

Bok-kunst

At han hatet å jobbe med dem er tydelig i hans fantastiske selvbiografi / coffee table-bok What’s Welsh For Zen (1999), ien svært ærlig, selvkritisk, bitter, morsom og litterær stil som var uvant i rockbiografifaget den gangen. Og med grundige beskrivelser av et liv og et kunstnerskap som er forbløffende rikt og som trenger langt mer enn 10 punkter. Svært anbefalelsesverdig, også for billedmaterialet, illustrasjonene av Dave McKean og den tidstypiske designen.

Kunstnerisk renessanse på 2000-tallet

I bedre fysisk og psykisk form som gammel mann, har han taklet sin legendestatus med å gjøre alt mulig annet enn hva som er pleier kjennetegne en gammel rockehelt som er i posisjon til å cashe inn på statusen. En rekke meget interessante plater med electronika, eksperimentell pop og rock, hiphop og så videre har blitt utgitt uten hits men med stor verdighet, samarbeid med folk som Dangermouse, og nå i år den store triumfen med dystre og gripende Mercy, der han samarbeider med folk som Weyes Blood, Laurel Halo og Animal Collective. John Cale har stadfestet sin posisjon som et av moderne musikks største ikoner - men har vært i stadig utvikling.

Loaded arrangeres på Kontraskjæret mellom Akershus festning og Rådhusplassen torsdag og fredag, med bl.a. Selma French, Fieh, The War on Drugs og Gluecifer på plakaten. Mer info: https://www.loadedoslo.no/