379 kjærlighetsbrev

Country ble med ett igjen vestens viktigste musikksjanger, det føles i hvert fall slik. Det er også fortsatt god bevegelse på den norske americana-scenen. Nylig fikk duoen Sweetheart den i nyere tid beklageligvis noe obskure Spellemannprisen, mens det er like herlig musikk å høre fra artister som blant andre Krissy Mary, Unnveig Aas, Signe Marie Rustad, Roger Græsberg, Malin Pettersen, Ole Kirkeng, Louien, Silver Lining og The Northern Belle. De to sistnevnte har musiker, sanger og komponist Stine Andreassen midt i besetningen. The Northern Belle’s nye album Bats in the Attic er ikke bare en samling låter som er skrevet siden sist - materialet tar utgangspunkt i en raus samling med kjærlighetsbrev etter frontfigurens besteforeldre. Dette måtte vi finne ut mer om.

Gratulerer med nytt fint album som dere har lanseringskonsert i Oslo på fredag - det er også starten på en norgesturné. Det har faktisk rukket å bli en pen bunke utgivelser fra dere - så da er det naturlig å tenke på om det har vært noen radikal utvikling eller modning underveis. Hvordan ser du på dette selv?

— Endelig skal vi få spille disse låtene live! Det er rart å tenke på at førstealbumet vårt snart er 9 år gammelt og at vi nå har gitt ut vårt femte studioalbum. Jeg klarer nesten ikke høre på vårt første album nå. Jeg er glad for at jeg har blitt bedre i engelsk siden den gang, men jeg er fortsatt utrolig stolt av det. I mitt stille sinn har mitt mål vært å danne Norges svar på Fleetwood Mac, med gjesteartister som Nina Persson, Judee Sill, Kacey Musgraves og Shania Twain. Ønsket har hele tiden vært å lage bra musikk og musikk som er gøy å spille live. Jeg elsker å skrive låter, og det har blitt en del av meg. Jeg klarer ikke se en hverdag uten. Modningen er nok et resultat av at jeg har tatt mer kontroll og klart å stole på egne ideer, og at vi har blitt godt kjent med hverandre i gruppa. Jeg tør å ta diskusjoner om produksjonen og å stå i det hvis vi er uenige. Jeg tør også å sende over uferdige ideer til bandet og tåler tilbakemeldinger som jeg kanskje ikke helt vil ha. Det er bare bra med litt diskusjon. Da vet jeg at vi bryr oss. Jeg har også blitt mer trygg på egne preferanser og lyder. Jeg er en sucker for 12-strengs gitar, og gitarparken min vokser stadig.

Det er flere tilløp til interessant pop og andre mer mildt alternative teksturer i et par av låtene her i hvert fall. Tenkte du og dere konseptuelt på album da disse låtene ble skrevet?

— Bats in the Attic skulle i utgangspunktet være et konseptalbum basert på over 379 nummererte kjærlighetsbrev som bestefar skrev til bestemor, men jeg ble selv mor i skriveprosessen og mistet en nær venn som jeg trodde skulle være der for evig tid. Livet tok rett og slett overhånd, og lyset og mørket kjempet mye om plass i denne perioden. Underveis fortsatte jeg å lese brevene og følelsene i brevene er universelle og essensen er med i alle låtene. Selv om noen låter handler om egne opplevelser.

Annonse

379 brev … det er fantasi-eggende. Hvem var egentlig besteforeldrene dine?

— Bestefar var sjømann, utdannet maskinist i Tromsø, og ble etter hvert ansatt i Kystvakta. Brevvekslingen startet allerede da han pendlet til skolen i Tromsø fra Balsfjord. Bestemor tvang hamtil å skrive to brev i uka selv om de møttes hver helg. På den tiden leste de opp posten på posthuset, så det var ekstra stas å få brev. Bestemor var bare 17 år da mamma kom til verden. Brevene går fra å vise ung, yrende forelskelse, til kjærlighet som vokser og som varte helt til bestefar gikk bort i 1993 – altfor tidlig. Han var hennes livs kjærlighet. Jeg liker å kalle dem min egen Dolly og Elvis. Bestefar hadde de feteste kotelettene og slengbuksene i bygda og bestemor hadde kjøpt seg løshår som hun dro til frisøren og fikk satt opp. Da var frisyren satt for uka. Hun sydde også de kuleste kjolene og klesplaggene.

Skikkelig par. Hva handlet disse brevene om?

— Brevene har vært fine, men også tunge å lese. Det skildrer en tid der det ikke var uvanlig at mannen jobbet på sjøen, og bestefar kunne være borte i 15 måneder i strekk. Det er ikke lett når du har en familie hjemme. Brevene skildrer lengsel, sinne, sjalusi, drømmer, pirrende kjærlighet og små historier som jeg samler på og setter stor pris på. Jeg var bare seks år da bestefar gikk bort, så det har vært fint å bli kjent med han gjennom brevene. Og jeg har hatt veldig fine og artige samtaler med bestemor i etterkant. Det er et lite stykke historie. Han forteller om alle plassene han har vært som i Portugal, Japan, England, Singapore og mange flere land. Det er veldig stort for meg at jeg har fått lese disse intime og personlige brevene.

Jeg syntes først det var litt vel mange referanser til Dylan og filmen Rebel Without a Cause i låt-tekstene her, det får være måte på å leve i fortiden, liksom, men så forstå jeg at mye av grunnlaget ligger i nettopp denne brevsamlingen.

— Det er en del påskeegg i tekstene om man ønsker å lete. Jeg er jo glad 60-70-talls musikk og det var ekstra gøy å snakke med bestemor om hva de hørte på i den tiden, og hvilke filmer som gjorde inntrykk. Låten «Merchant Navy Hotel» er basert på et brev som bestefar skrev til bestemor etter at hun hadde besøkt ham i åtte uker i Middlesbrough i England, der han jobbet som maskinist på et skip. De så filmer på sjømannskirka og drakk kaffe med den svenske bestyrerinna, spiste middag med kapteinen, danset til Elvis over anlegget, spilte på spilleautomater med «Mr. Right You Are» og levde livet. Låten skrev seg selv.

Bob Dylan har jeg et elsk/hat-forhold til. For noen er det han lager en lov, en slags religion, og jeg kan bli litt sliten av det. Men jeg syns at han har laget helt fantastisk musikk og har hentet mye inspirasjon fra låtskrivingen hans. Han har en skarp penn. Det som er ekstra spesielt og trist med Dylan er at jeg var med å synge «Girl From the North Country» på en minnestund for en venninne som tok sitt eget liv under pandemien. Jeg skrev «Even Dylan Can’t Make This Right» til denne konserten og åpnet konserten med denne låten. Jeg vet fortsatt ikke om jeg klarer å spille denne låten live, men den har blitt ekstra meningsfull for meg. Et minne.

Det er også en hyllest til min favoritt-Beatle i låten «Stargazer». Min sønn ble født på samme dag som George Harrison. Etter en hard fødsel og en tid der jeg ikke viste om ting kom til å gå bra har linjen «All things must pass» blitt et slags mantra. Og det har gått bra. Jeg våkner opp til denne lysstrålen hver dag og er så takknemlig.

Føler du det er ekstra givende eller i alle fall pirrende på en annen måte som tekstforfatter å ta tak i noe som dette og jobbe videre med det? Kanskje man kan bli «fri» på en litt annen måte da?

— Det har vært skremmende siden det er så nært. Det er jo min egen bestemor og vår families historie, men det har gitt mersmak. Det har gitt meg nye perspektiver og jeg føler meg på ingen måte ferdig med dette temaet eller denne måten å skrive på. Låtene kommer av seg selv og jeg har latt meg rive med. Jeg tror det er sunt med nye perspektiver og innfallsvinkler som låtskriver. Jeg ønsker alltid å utvikle meg og jeg ønsker også å lære mer om vår historie. Det er befriende og nødvendig.

Folk som liker americana er ofte glad i tekster, noen av dem leser også fortsatt romaner og noveller! Bra folk i så fall. Er du en lesehest?

— Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en lesehest, men jeg elsker dikt og noveller, det er det min tålmodighet tåler, også har vi jo en forfatter i bandet: Marie Tveiten.

Jeg elsker fortsatt butikker som Tronsmo og har fått utallige gode tips av Terje Thorsen. Det var også ekstra fint å diskutere ideene om den nye platen med ham, og jeg fikk mange tips om bøker jeg kunne lese. Jeg leste blandet annet Svar på brev fra Helga av Bergsveinn Birgisson og Adresse Ukjentav Kressman Taylor.

Også elsker jeg The ballad of the sad café av Carson McCullers — også tips fra Terje!

Jeg er nedom den sjappa ukentlig, jeg. Viktig for Oslo. Adresse Ukjent er en Tronsmo-klassiker. Dere er et tight band, med klare følelser for et ganske kontemporært amerikansk roots-sound med innslag av pop. Samtidig er det unektelig også lyden av Oslo, som her med fabelaktige Marcus Forsgren som produsent og innspillingsleder. Hører du selv Oslo i dette, og altså ikke bare «nycountry-Oslo»? Og hvordan ser du på musikklivet her nå i 2024?

— Helt klart! Jeg er jo inspirert av mine fellow americana-venner i Oslo og Norge. Det er et lite nordisk stjernestøvdryss over det hele som skiller det fra det som skjer i andre land. Marcus har også satt sitt preg på det. Det er fantastisk gøy å diskutere musikk med ham!

Det er ikke plagsomt dominerende i miksen, men en liten x-faktor ved americana-soundet deres er medvirkningen av Johanne Flottorp på hardingfele og andre feler. Det er i det hele tatt mye verdiskapning og friske toner i den norske folkemusikken for tiden – der hovedpoenget kanskje ikke bare er at det er «norsk» men at det er kul musikk. Men har det vært mange tilfeller av eksplisitt norske toner i den norske country-historien?

— Jeg tror jo at de fleste er mest opptatt av å lage musikk de elsker og kan stå for. Nylig spilte Marie Tveiten hardingfele med Sondre Justad, noe som var utrolig kult, men jeg kommer ikke på mange tilfeller der folketoner er brukt i norsk country. Selve hardingfela og folketoner har nok blitt litt mer til stede i senere tid i countryen. Jeg har inntrykk av at mange av mine idoler fra Norge så til USA og hentet mye inspirasjon der, mens nå dyrker vi mer det som er rundt oss og det organiske. Artister som Frøkedal, Selma French og Lady Hardanger popper opp i hodet med tanke på spørsmålet ditt, men det er jo ikke så vanlig. Krissy Mary henter vel mest fra britisk folk, får jeg inntrykk av.

Mange gode navn der. Den såkalte nordicana-gjengen hadde godt av å bli sett på som en ung, ny og vital scene og gjeng da dere var i startgropa. Det hjalp på at flere la merke til kvalitetene i musikken deres. Er det fortsatt like tett, eller ønsker flere e å fremstå med mer individuelle uttrykk? Har det kommet til noen pur unge artister du har lyst til å gi en shout out til?

Jeg er så inspirert og glad i denne gjengen. Det er mitt eget kontrollsenter som løfter meg opp og også mange av mine næreste venner. Av nyere band har jeg bitt meg merke i We Met in June, The Impossible Green, Norma, Mathias Angelhus og Live Hanken.

Han der Angelshus har vel Veslemøy Narvesen på trommer, så det må jeg undersøke. Begrepet Southern Belle er jo et stolt et, samtidig som det muligens har mistet noe av glansen når man tenker på Sørstatenes ugne historie. Men hvilke karaktertrekk og kvaliteter har egentlig en northern belle?

— The Northern Belle er inspirert av det vakre nord der jeg kommer fra. Det er en hyllest til sene netter i midnattsola, nordlyset, naturen, den direkte tonen vi nordlendinger har, damer med bein i nesa og oppveksten min.

Country er også på de flestes lepper om dagen, etter utgivelsen av Beyoncés singler og nå album. Det snakkes mye om countrymusikkens svarte røtter. Hva synes du om Bey nå, og er du opptatt av diskursen rundt?

— Jeg har vokst opp med Destinys Child, Aaliyah, Erykah Badu, Brandy og MTV. Jeg tror det er veldig viktig det Beyoncé gjør, valg av låter og samarbeidspartnere, selv om noe av kulturen og countryen drukner i soundet. Men jeg elsker at hun gjør det og gir fingeren til de som hater. Musikk skal ha rom for alle og være et fristed. Ikke en plass med regler.

Til slutt: din kollega Louien, som også har et herlig nytt album ute nå, gjorde nettopp en collabo med en kaffeprodusent, som forhåpentlig klarte å fange hennes kunstneriske essens og aroma. Har du noe mat eller drikke som ville passet perfekt for The Northern Belle?

— Vi har også gjort det samme samarbeidet med Fuglen og da endte vi opp med Los Tongos fra Honduras. Deilig kaffe! Om det skulle være noe med alkohol ville jeg gått for P.A.Larsen Coteaux Bourguignons Blanc, og Whisky Sour.

Dette kan jeg høre i ganen. Det er godt det er helg!