Geoff Dyers siste bok, «The Last Days of Roger Federer: And Other Endings», handler om det som tar slutt. Dessverre skriver han som om han nærmer seg slutten selv.
I introduksjonen til essaysamlingen Anglo-English Attitudes (1999) påpeker den britiske forfatteren Geoff Dyer at det å skrive for ham er blitt en måte å ikke ha en karriere på. I fravær av en karriere – men med nok av skriveoppdrag – har han klart å unngå spesialisering, en prosess som har ødelagt mang en akademiker. Dyer skriver at hans fokus har vært «diktert av mitt begjær etter å skrive om hva enn jeg har interessert meg for på et gitt tidspunkt.» Sex, Nils Petter Molvær, dop, Roger Federer, fotografier, Mohammed Ali, Nietzsche, og så videre. «Jeg begynte å elske hvordan det å være interessert i en ting fikk meg til å bli interessert i en annen, så interessert, faktisk, at jeg alltid mistet interessen for det som jeg nettopp var besatt av.»
Årsaken til at han, lik en hai, alltid må holde det gående, forklarer han i slutten av sitt studie av forfatteren D.H. Lawrence, En ren besettelse, som ble oversatt til norsk i 2015 av Bjørn Alex Herrman. Der skriver Dyer at hans største motivasjon egentlig er å gjøre ingenting, men å ikke gjøre noe, gjør ham deprimert, og «den eneste måten å unngå å gi etter for depresjon og fortvilelse er ved å gjøre noe, selv noe man ikke kan fordra, hva som helst faktisk, tvinger jeg meg til å hamre løs på, hva som helst.». Å være interessert i noe for lenge, derimot, er også deprimerende. Følgelig er en nevrotisk spenning mellom interesse og depresjon ledemotivet i Dyers forfatterskap. Med årets The Last Days of Roger Federer and Other Endings er ting som tar slutt hans nyeste interesse, men han skriver dessverre som om han nærmer seg sin egen slutt.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
The Last Days of Roger Federer: And Other Endings
Av Geoff Dyer (f. 1958) Farrar, Straus & Giroux 304 sider
«Old age should burn and rave»
Tidlig i boken leser vi: «Det skjer med alle til slutt – men det skjedde med Lawrence tidlig i førtiårene.» Det samme skjedde med Friedrich Nietzsche da han ble 44. I et brev Dyer siterer, skrev filosofen til en venn i 1888: «Livskraften er ikke lenger intakt.» For Dyer virker dette å ha skjedd da han bikket 60, under koronakrisen. Rett før pandemien, skriver Dyer, var han på et dansegulv i Berlin. Han følte seg slettes ikke gammel. De nye restriksjonene førte imidlertid til at Dyer levde livet til «en deprimert pensjonist». Hvis forholdene tillot ham å gjøre det han elsker mest, å spille tennis, endte han med store smerter. Etter å ha fått passordet til en nettside hvor han kan streame tennis i timevis, spør Dyer om å være pensjonist for ham betyr å ikke lenger selv spille, men bare se på andre spille tennis på TV. Pandemien fikk ikke bare Dyer til å føle seg gammel, det var også utgangspunktet for interessen for ting som tar slutt.
Selv sliter jeg med å finne interesse for denne boken, for der Dyers interesser ellers er spekket med liv, er denne boken svært slapp. Et sted i En ren besettelse, skriver Dyer at å være interessert i noe, er å stå i en stresset relasjon til denne tingen, å føle angst på vegne av det du er interessert i. Ikke ett sted i Dyers nye bok uttrykker han sinne over at Roger Federers karriere går mot slutten, ei heller alle de andre «other endings» boken undersøker. Boken er fri for angst.
Kan hende er det ikke boken det er noe galt med, men meg? Tidlig i boken, står Dyer og ser på sin egen bokhylle, og undrer over hva ratioen kan være mellom bøker du ikke evner å lese som ung og bøker du som eldre ikke klarer å lese? (1/5). Kanskje Dyers nye bok er en jeg må lese når jeg blir eldre? Vil jeg da føle angsten mellom linjene? Risikerer jeg i så fall å ha blitt for gammel til å lese min uleste og signerte utgave av Paris, Trance ved neste pandemi, som jeg har planlagt?
Estetisisme i stedet for, eller i tillegg til, sex
Når vi først er ved bokhyllen, slår det meg at designet til Dyers nye bok er bemerkelsesverdig likt Mark Greifs bok Against Everything. Ikke bare omslaget, men også innholdet har sine likheter. I et av essayene undersøker Greif «meningen med livet», og han påpeker at «opplevelse» er blitt hegemonisk som virkelighetsoppfatning. Lykke blir for komplisert, og opplevelser er lettere å kjøpe og akkumulere: først sex, så rus, så reiser. Vi jager alle etter nye opplevelser, likevel blir vi aldri fornøyd, fordi det alltid finnes nye høyder å oppsøke. Dyers forfatterskap har hatt mye med dette psykologiske drivet å gjøre, men han har vel så mye å gjøre med hva Greif fremmer som en bedre livsstrategi: estetisme.
Heller en fetisjering av de unges «første» møte med noe nytt – en besettelse Greif mener Vladimir Nabokov med Lolita beviste det er noe pedo over – må vi heller verdsette erfaring og estetikk. Sistnevnte gjør alt spennende. Flaubert er Greifs ideal her: For esteten er selv det stygge interessant, med den effekt at du aldri blir tom for opplevelser. Kunsten blir mindre et mål i seg selv, og mer som et redskap for trene opp et estetisk blikk som gjør livet bedre – og til slutt mer interessant enn kunsten selv.
Sikkert bra for Dyer å komme overens med livet, men det er ekstremt kjedelig å lese om det, skriver Alf Jørgen Schnell.
Dyers styrke har ofte vært å kaste et slikt estetisk blikk på verden. Med koronapandemien henvendte imidlertid forfatteren seg utelukkende til sine bøker, og resultatet er en bok som er fylt av referanser og nesten ingen livserfaring (som for øvrig kunne ha vært slagordet til pandemien). Resultatet er en bok som handler om bøker, hvor Dyer skummer alt mellom himmel og jord i sitt bibliotek som vedrører slutten: forfattere som bare skrev én bok, igjen og igjen, helt til siste slutt, forfattere som endret seg rett før sin død, artister som gjør comeback, kunstnere som gir seg tidlig. I seg selv spennende, men langt mer kjedelig enn å lese om Dyers eget liv.
Å slutte å reise og heller innsvøpe seg med bøker, har lenge vært et driv for Dyer. I en tidligere tekst kalt «Jeg pakker ut mitt bibliotek» i den oversatte samlingen Det jeg egentlig ville si (2016), påpeker Dyer eksempelvis at han etter en lang reise endelig er forent med sine bøker igjen: «Akkurat nå kunne verden gå til helvete, for min del, uten at det raker meg. Jeg ville antageligvis ikke legge merke til det engang.» Men vi vet jo at det ikke vil vare, at å sitte der og lese bare vil gjøre ham vondt, og derfor drive ham ut på nye eventyr.
Mangler frisk luft
Den nye bokens aller siste del, hvor Dyer forlater biblioteket fordi restriksjonene endelig er lettet, er klart overlegen de finurlige litterære lesningene boken ellers består av. Her beskriver han et besøk til sin venn i L.A. for å prøve DMT, et rusmiddel kjent for å lede til en «nær døden opplevelse». Passasjen er ikke bedre enn resten av boken fordi den inneholder rus, men fordi Dyer er morsommere utenfor biblioteket enn innenfor, blant annet fordi han har en evne til å havne i komiske situasjoner, men likevel observere det hele intellektuelt. Når folk begynner å bade nakne på villaen han besøker, blir han flau og begynner å lese en bok om Martin Heidegger kalt Being-in-the-World som tilfeldigvis ligger henslengt der. Kort tid etter, tar noen langt mer DMT enn ham, og blir langt mer fjern – lykkelig – og Dyer pendler mellom å være sjalu for at han ikke turte å ta mer, og fornøyd med at det ikke er han som ligger der, en følelse «som fanger i miniatyr min opplevelse av å være-og-ikke-være i verden». Den nesten eneste Dyerske spenningen mellom å være fornøyd og misfornøyd i hele boken, men likevel en av de beste. Misnøye kombinert med fornøyelse er Dyers estetiske blikk. Det er derfor uforståelig at Dylan Thomas’ dikt om å rase mot døden, «Do not go gentle into that good night», aldri siteres i boken.
Mye av årsaken til at Dyer er blitt så fornøyd, er fordi han virker å ha omfavnet Nietzsches idé om evig gjenkomst. En aksepterende holdning til idéen om at du måtte leve det livet du lever slik du har levd det i evigheten, er for Nietzsche en livsbekreftende handling. Sikkert bra for Dyer å komme overens med livet, men det er ekstremt kjedelig å lese om det. Kritikeren og forfatteren Vivian Gornick mener Dyer ikke har modnet nok for å skrive en bok om aldring. Men er ikke det motsatte tilfelle? I fare for aldersdiskriminering: Burde ikke Dyer skrevet boken om å bli gammel da det å bli gammel fremdeles var nytt, og mulig å se, heller enn nå, hvor han fullstendig har omfavnet det, og lever som om han alltid har vært gammel?
Hvor stor den nietzscheanske transformasjonen har vært, ser vi eksempelvis ved å sammenligne den nye boken med artikkelen «Regnet inne», oversatt til norsk i samlingen Vi er her for å dra et annet sted (2019). Allerede der, i 2003, følte Dyer seg for gammel til å danse, men viktigere enn det, så beskriver han en av sine mange depresjoner. De preges av fravær av konsentrasjon og at dagene var splintret opp, «ikke av timer, men av 86 4000 sekunder, og disse gled ikke over i hverandre – bygget seg ikke opp slik bokstaver gjør, til ord og setninger – slik at resultatet var at det ikke var tid til å få gjort noen ting». I The Last Days of Roger Federer er det nøyaktig samme tall som brukes for å beskrive den evige gjenkomst: «den samme endeløse sirkelen bestående av 86 400 sekunder», dessuten er boken skrevet med nøyaktig 86 400 ord, døgnets sekund. Disse sekundene markerer ikke lenger et problem, men noe som må omfavnes.
