Å rehydrere svisken og la plommen skinne

Poeten Erlend O. Nødtvedt kom inn som en slegge i norsk litteratur med debutsamligen Harudes i 2008, og har ikke sett seg tilbake siden. Med ett skrivende øye i bakhodet og ett i pannen, har han sett Vestlandet for oss som litteratur på ny. En rekke diktsamlinger og to romaner og god tilstedeværelse på litterære kafeer og på scenen sammen med musikere. Han er en av disse viktige forfatterne langt under 50 som folk visstnok har problemer med å finne for tiden. Vi nevnte at han var god på scenen. Han er nå også god på LP - fredag slippes albumet «Black Hauge» på det viktige undergrunnsselskapet Sheep Chase Records (sjekk for all del også ut den nye Krissy Mary-singelen derfra). På albumet møter vi Nødtvedt i kompaniskap med Erlend Apneseth og hans berømte trio med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde. Med hardingfele, gitarer og effekter, trommer og perkusjon har disse sammen og hver for seg i en årrekke nå skap noe av den mest fortryllende og ukategoriserbare norske musikken. Sammen med poeten går de grundig til verks med å bruke Olav H. Hauges kanoniserte verk og liv på ganske radikalt og friskt vis. Tidens Ånd ville dermed ta tempen på Erlend med et lite intervju.

Gratulerer med et vellykket prosjekt - ikke ditt første med denne trioen. Hva er det med deres arbeidsmetoder og sound som appellerer til 1. lytteren i deg og 2. skriveren og utøveren i deg?

— Jeg beundrer både den hybride sjangerfriheten og den lekne omgangen med tradisjonen som Erlend Apneseth trio bedriver. Dette er genuint nyskapende og kompromissløse musikere i åpen klasseforskjell som har lært meg alt jeg kan om improvisasjon.

Hør en smakebit fra albumet her

Raust. Det er jo en frisk videreføring av det noe stivnede begrepet «jazz ’n poetry» - hva slags forhold har du til den tradisjonen fra før, og hvordan står det til med performativ, musikalsk poesi i dine miljøer dag?

— Jeg liker ikke kontrabass og slentrende poesi, og holder alle former for slam for en vederstyggelighet. Jeg liker Sleaford Mods. På et tidspunkt ble jeg lei av egen oppleserstemme og fant at samarbeidet med musikere som Kjetil Møster, Nils Økland og Sigbjørn Apeland, Benedicte Maurseth og ikke minst Erlend Apneseth trio åpnet nye rom og gav ny giv. Men da jeg plutselig hadde Bergen Filharmoniske Orkester i ryggen, innså jeg at det hadde gått for langt, det er fremdeles den rene opplesningen jeg holder høyest. De rytmiske og lydlige aspektene ved poesien har alltid vært min hovedinteresse, men jeg registrerer kanskje en liten motreaksjon hos yngre poeter som virker å tone ned opplesningene noe. Jeg er delt her. På den ene siden abonnerer jeg på Charles Bernstein som fremhever den «anti-ekspressivistiske diktopplesningen som en lavteknologisk oase og en av de minst spektakulære begivenheter i vår offentlige kultur». På den andre siden er jeg enig med Lawrence Ferlinghetti: «We have seen the best minds of our generation / destroyed by the boredom at poetry readings.»

Godt sitat. Dere heter Black Hauge, og dere ser skumle ut på pressefotoene. På hvilken måte gjør dere Hauges dikt mørkere enn de er i «virkeligheten»?

— Stormkrøkt skog imot nord, gufsut vind, grjot og stein og svarte krossar – det er vel mer at vi i enkelte partier har realisert den latente svartmetallen hos Hauge. Det var dypt forløsende å growleskrike «Det er den draumen» av mine vapelungers fulle kraft, og jeg syntes det ble en åpnende tolkning. Samtidig er det knapt metall her, prosjektnavnet handler vel så mye om den på samme tid uærbødige og dypt ærbødige omgangen med Hauges dikt og ikke minst stemme. Vi tar utgangspunkt i en innlesning Hauge gjorde i Trondheim for P2 på slutten av 80-tallet. På tidspunktet hadde Hauge et splitter nytt gebiss i kjeften som man tydelig kan høre lyden av her og der. At vi har isolert og forsterket gebissklikkingen og brukt den perkusivt på platen er illustrerende for prosjektet.

Proteser og poesi. Du er også bokstavelig i artig dialog med Hauge noen steder her - har man rett til eller til og med en plikt til å røske opp i kanoniserte forfatterskap av og til?

— Man må holde det gående. Målet for Black Hauge er å både rekontekstualisere og reaktualisere Hauges stemme. Det er undersnakket at Hauge var en vidunderlig oppleser.

Jeg vil også vise til et Harold Bloom-sitat som har vært viktig for meg: «Perhaps all romantic style, at its heights, depends upon a successful manifestation of the dead in the garments of the living, as though the dead poets were given a suppler freedom than they had found for themselves.»

Hvordan kom akkurat dette samarbeidet i gang, og hvordan har det utviklet seg underveis fram til LP-en

- Prosjektets spede begynnelse kan spores tilbake til da jeg gikk på Skrivekunstakademiet i 2008 og eksperimenterte med noen Hauge-samples under et seminar med lydkunstneren Per Platou. Da jeg mottok det første Hauge-stipendet i 2018 var betingelsen av jeg skulle levere et bestillingsverk til den påfølgende Ulvik poesifestival to år etterpå, og jeg visste med en gang at jeg ville samarbeide med Erlend Apneseth trio. Det var altså Hauges sambygdinger som først fikk bryne seg på vår take, og vi var forberedt på kjeppjagelse. Istedenfor var det som vi gjennom vår lekne tilnærming til Hauge rev ned noen stengsler og blåste av litt støv, jeg tror vi nesten rehydrerte svisken og lot plommen atter skinne.

Det finnes jo også annen frukt. Hauge var veldig opptatt av epler - også utover fruktens status som myte og ikon. Er det noen «eplerase» du selv setter høyt selv, hvordan vil du beskrive lyden og følelsen av det første bittet i et ferskt eple?

- Jeg er mer opptatt av sideren som fullbyrdelsen av eplepotensialet. I romanen Vestlandet finnes det en beskrivelse av da jeg og en kamerat brøt oss inn i kjelleren til Olav H. Hauge på Rossvoll og stjal noen dunker. Det fikk uante konsekvenser.

Har du noe annet eget fremstøt i bokheimen neste år, om vi kan si at en slik heim fortsatt eksisterer? Det er veldig hot right now med undergangsforestillinger om kulturens framtid, hvordan ser du på det hele, finnes det håp?

— Jeg holder på med det tidens ånd synes å kreve: en naturalistisk roman med skillingsvisepreg om proto-fascisme og solidaritet. Det er åpenbart at vi er på slutten av noe, så får vi bare gå under jorden og arbeide med den sakte revolusjonen fra katakombene. Hva med litt kliss fra Nordahl Grieg: «hvor meget de fremmede kartla / tegnet de aldri inn / det landet som vi fikk rett til / kjøpt med et barnesinn».

Apropos igjen. Du har gjort det noen ganger fortvilende valget å ha sympati for fotballlaget Tottenham. Hvordan inntraff dette, og hvordan lever du med det i hverdagen?

— Jeg har alltid vært på lag med den skjønne taperen og anser mitt eget forfatterskap som spursy.

Hvordan er det egentlig i Bergen, nå som Espedal har flyttet?

— Uleveligheten har aldri vært større, men vi gir ikke opp så lenge Cecilie Løveid går rundt iblant oss.

Jeg ser det er en jubileumsantologi fra Skrivekunstakademiet ute nå, burde jeg bestille den, og er det noen dirrende unge stemmer der ute?

— Det er stor sult der ute, stor vilje til å leve litteratur. Og draum flakka i hugen. Ein sterk eld.