Charlotte Wells' madeleinekake

Del

Kritikk

Charlotte Wells' madeleinekake

«Aftersun» er en fintfølende film om hvordan minner ikke simpelthen arkiveres, forblir statiske og hentes frem igjen når man vil huske noe, men lever sammen med oss, parallelt med nåtiden.

Del

Tekst Ludvig Furu

16.02.2023
«Aftersun» har fått merkbart mer entusiastisk mottakelse enn det oppblåste nybegynnerkurset i kapitalisme som var «Triangle of Sadness». Foto: A24
«Aftersun» har fått merkbart mer entusiastisk mottakelse enn det oppblåste nybegynnerkurset i kapitalisme som var «Triangle of Sadness». Foto: A24

Ordet på gaten under fjorårets Cannes-festival var angivelig at skotske Charlotte Wells’ Aftersun var for stor for kritikeruken, og heller burde vært med i hovedkonkurransen. Hvem vet, hadde det ikke vært for at den er en debutfilm hadde den kanskje vunnet hovedprisen. Den selvbiografiske fortellingen om en far, Calum (Paul Mescal), og en datter, Sophie (Frankie Corio) på sydenferie, har i alle fall fått merkbart mer entusiastisk mottakelse enn det oppblåste nybegynnerkurset i kapitalisme som var Triangle of Sadness.

«Memory is a slippery thing», skriver Wells i et åpent brev på A24s nettsider. «Details are hazy, fickle. The more you strain, the less you see. A memory of a memory endlessly corrupting itself». Slik føles også Aftersun, som en hallusinasjon av noe som en gang har vært virkelig, men som like fullt representerer noe sant. Det er en fintfølende film om hvordan minner ikke simpelthen arkiveres, forblir statiske og hentes frem igjen når man vil huske noe, men lever sammen med oss, parallelt med nåtiden.

Selv om Wells ikke setter underbevisstheten sin på utstilling slik Tarkovsky gjør i «Speil», er situasjonene, gjenstandene og interaksjonene så spesifikke at filmen raskt oppnår en autoritet. Foto: A24

Wells madeleinekake

Wells har forstått at en slik film krever at hun er personlig. Kimen for prosjektet var to feriebilder fra hennes eget liv, der hun og faren hennes sitter og smiler med hver sin paraplydrink. Selv om Wells ikke setter underbevisstheten sin på utstilling slik Tarkovsky gjør i Speil, er situasjonene, gjenstandene og interaksjonene så spesifikke at filmen raskt oppnår en autoritet. Vi tror på at det er slik hun husker, og at det hun husker er sant. Noe av informasjonen kommer kanskje fra Wells’ eget hjemmevideokamera (hun er i alle fall oppmerksom på hvor potent oppstartslyden på kameraet er som madeleinekake for dem som har vokst opp rundt årtusenskiftet). Men kameraet husker annerledes enn mennesker. Det fanger bare det vi velger at det skal fange.

Derfor må Sophie søke sannheten om faren et annet sted enn i bildene, til tross for at de, i motsetning til minnene, er detaljrike og presise. Det levende minnet finnes i mørket utenfor tid og rom, og må snubles over for å komme til syne.

Ludvig Furu

Journalist i Tidens ånd

Hold deg oppdatert

Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få ukas saker rett i innboksen.