Charlotte Wells' madeleinekake

Ordet på gaten under fjorårets Cannes-festival var angivelig at skotske Charlotte Wells’ Aftersun var for stor for kritikeruken, og heller burde vært med i hovedkonkurransen. Hvem vet, hadde det ikke vært for at den er en debutfilm hadde den kanskje vunnet hovedprisen. Den selvbiografiske fortellingen om en far, Calum (Paul Mescal), og en datter, Sophie (Frankie Corio) på sydenferie, har i alle fall fått merkbart mer entusiastisk mottakelse enn det oppblåste nybegynnerkurset i kapitalisme som var Triangle of Sadness.

«Memory is a slippery thing», skriver Wells i et åpent brev på A24s nettsider. «Details are hazy, fickle. The more you strain, the less you see. A memory of a memory endlessly corrupting itself». Slik føles også Aftersun, som en hallusinasjon av noe som en gang har vært virkelig, men som like fullt representerer noe sant. Det er en fintfølende film om hvordan minner ikke simpelthen arkiveres, forblir statiske og hentes frem igjen når man vil huske noe, men lever sammen med oss, parallelt med nåtiden.