Gjør karikerte turistsuvenirer om til personlig kunst

Utgangspunktet for utstillingen er prosjekt-serien «The Forbidden Prayers», hvor han gjennom flere år og en rekke utstillinger har behandlet samme sudanske spritiuelle praksiser som tematikk, med utgangspunkt i materialer fra små eksotiserende figurer – se for deg en stereotypisk «afrika-suvenir» i mørkt tre, ibenholt, eller elfenben, som skal forestille et typisk savannedyr, eller en karikert afrikaner med store lepper, mektige panner og lange lemmer.

Umar filer ned, pusser og former egne verk ut av råstoffet som er disse skulpturene.

– Er dette din måte å rette opp i urett?

– Jeg ser på det som personliggjøring av noe som er blitt laget på en veldig upersonlig måte, sier Umar.

Spirituell

Kunstneren kaller utstillingen et imaginært bønnekjede. Antall skulpturer er nemlig ikke tilfeldig.

– Vi sufi-muslimer bruker bønnekjeder for å telle bønner. En bønn for meg kan anta forskjellige former: den kan være lest eller skrevet, eller i mitt tilfelle laget – i form av et objekt. Så dette er et imaginær bønnekjede som starter i et rom og fortsetter gjennom de andre rommene.

Umar ble først oppmerksom på denne typen dekorative skulpturer etter at han kom til Norge i 2008. På grunn av legningen sin måtte han flykte fra Sudan.

– Jeg så det i Sudan, men det var ikke … Det var ikke til meg. Det betydde ikke noe for meg som sudaner. Det ble laget til turister, sier han.

– De er ikke autentiske materialer. De blir ikke laget for at de skal være i et narrativ som er personlig for den personen som lager det. De blir lagd fordi en vestlig person eller en turist – men de er stort sett fra vesten – synes det er morsomt å kjøpe det. Det er ofte antilope som spiser, en antilope som melker en kalv, det er veldig repetetive motiver. Det føles som om de er masseprodusert, men de er laget for hånd. Håndverkernes kreativitet begrenset.

– Vet du hvor lang tid man bruker på en sånn?

– Nei, det vet jeg ikke. Men jeg bruker lang tid på det. Folk lager disse for hånd. Jeg bruker maskiner. Spesielt ibenholt ødelegger og sløver maskineriet … Det er veldig hardt. Jeg har brukt voltaren og tigerbalsam konstant de siste tre-fire månedene. Det er veldig belastende for kroppen å jobbe med disse materialene.

Utrydningstruet

Materialene Umar jobber med er kontroversielle. Figurene han tar utgangspunkt i kan være laget av ibenholt eller rester fra dyr. Han bruker støttenner fra elefant og vortesvin, til og med et hvalskjelett – for å også gi utstillingen en mer norsk kontekst.

– Jeg er veldig glad i materialene. Jeg synes det er nesten hellige materialer, sier han.

– Elefanter er et av mine yndlingsdyr, og de blir jaktet for støttennene sine! Det er helt sykt, liksom. Jeg samler på de out of apprectiation.

– Jeg er sterk imot at dyr skal jaktes for at de skal bli en dekorasjon. Eller bare for et testosteron-kick. Det har jeg null respekt for. Og det må slutte, for det har ført til store skader i vårt natursystem i Sudan. Elefantene er nesten utrydda. Nesehorn som var symbolet til Sudan er også nesten utrydda.

Materialene har Umar funnet på bruktmarkeder. Han drar på alle loppemarkedene. Noe har han også skaffet seg gjennom kontakter:

– Jeg samler veldig mye på Miljøstasjonen på Sofienberg. Gutta på stasjonen kjenner meg godt, og de vet hva jeg er interessert i. Så når de kommer over noe, sparer de på det til meg.

– Man blir utstøtt

– Jeg leste et intervju med deg i boken som kom i forbindelse med det nye Nasjonalmuseet, og der snakket du om at kunsten ble en stemme for deg, og at du nå har full kontroll over den stemmen. Hva du legger i det?

– Av natur er jeg ikke den mest utadvendte typen. Jeg er blitt stillegjort veldig mye, siden jeg var barn. Kulturen vår, familien min, tillater ikke at du skal uttrykke deg, at du skal kritisere. Du må være en del av gruppen, du skal ikke være et individ.

– Jeg var veldig bestemt som person. Og det passer ikke i en kollektiv kultur. Du skal ikke protestere.

Dessuten:

– Og jeg visste også veldig tidlig at jeg var annerledes. At jeg var homofil.

Noe som i Sudan innebærer at man risikerer dødsstraff. Resultatet ble at Umar holdt alt han tenkte for seg selv.

Men han tegnet.

– Jeg tegnet alt jeg tenkte på. Jeg tenkte alltid at jeg skulle være kunstner. Det var ingen annen vei for meg enn å være kunstner. Ved å jobbe fysisk og kunstnerisk med ting, kan jeg snakke åpent og ordentlig. Og bygge fred i det å snakke om historien som handler om min plass i samfunnet.

– Det koster litt. Du blir utstøtt. Du blir dømt. Men du gjenvinner deg selv.