Så langt kommer en flaske rødbetejuice seg på et norsk museum

Aksjonen er bare en av mange den siste tiden hvor kunst er blitt tilgriset i klimakampens navn. I Tyskland har folk fra organisasjonen Letzte Generation kastet potetmos på Monet-bildet Høystakk (1890-1891). I Italia limte to aktivister i juli hendene til beskyttelsesglasset over Boticellis Primavera (ca. 1470). I England ble i sommer fire malerier, ved fire ulike museer, angrepet. I mai angrep en mann utkledd som en gammel dame Mona Lisa (1503) i Louvre. Han smurte kake utover beskyttelsesglasset og oppfordret publikum til å «tenke på planeten». I slutten av oktober ble en kvinne stoppet med suppe i drikkeflasken på Musée d’Orsay i Paris. Nylig ble to aktivister i Belgia dømt til to måneder i fengsel etter å ha limt hodet fast til Vermeers Pike med perleøredobb (1665) og deretter fått helt en tomatsuppe over seg.

«Hvordan føles det når noe vakkert og uvurderlig tilsynelatende blir ødelagt rett foran øynene deres», skal en av aktivistene ha spurt andre museumsgjester, som reagerte med sinne og avsky.

«Blir dere sinte? Bra.»

I Spania har kulturminister Miquel Iceta bedt landets kunstmuseer- og gallerier om å kartlegge «enhver tenkelig trussel», og vurdere om de nåværende adgangsreglene er tilstrekkelige. Kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) vil ikke gå like langt som sin spanske ministerkollega. Til Tidens ånd skriver hun at museene selv vet best hvordan de skal ivareta kunsten og utstillingene sine.

– De forvalter store verdier og har lang erfaring med sikkerhet både når det gjelder kriminalitet og andre forhold. Selv om museene får tilskudd fra staten er de selvstendige institusjoner som selv har ansvar for sine samlinger, og vi forventer at de gjennomfører risikoanalyser og har nødvendige sikringsplaner på plass.

Nødvendige sikringsplaner

Det er ikke spørsmålet om hva som er mest verd av kunsten eller livet museumsinstitusjonene stiller seg om dagen. De er mer opptatt av hvordan beskytte nevnte kunst. Eirik Kydland, kommunikasjonsdirektør på Nasjonalmuseet, bekrefter i en e-post at de følger med på aksjonene rundt i verden, og at de har iverksatt tiltak for å forhindre at tilsvarende skal skje med noen av de 48.000 verkene i museets samling.

– Hvilke tiltak da?

– Det er snakk om både menneskelige og elektroniske sikkerhetsrutiner, som for eksempel veskekontroller og avstandssensorer.

Allerede er flere verk beskyttet med glass.

– Samtidig er vi klare på at det er vanskelig å helgardere seg mot denne type angrep uten at det vil gå kraftig på bekostning av museets tilgjengelighet og åpenhet.

Direktør for Munch-museet, Tone Hansen, påpeker at museet hun er sjef for ikke er ukjent med trusler, og viser til ranene av Skrik og Madonna.

– Den enorme oppmerksomheten og rekkevidden dette fikk i media både her hjemme og internasjonalt viser hvor sterkt engasjement og følelser kunst vekker. Munch har i utgangspunktet svært god sikkerhet som også tar høyde for denne type trusler, samtidig følger vi denne saken nøye. Vi har foreløpig ikke innført spesielle tiltak i forbindelse med disse hendelsene, men vurderer dette løpende, forteller Hansen.

– Hvilke tiltak gjør dere for å beskytte kunsten mot aktivistisk hærverk?

– Vi opplever som sagt at vi har god sikkerhet som også tar høyde for denne type trusler, og vi kan dessverre ikke gå inn i sikkerhetstiltakene våre.

Dermed var det bare en ting å gjøre. Tidens ånd kjøpte en flaske rødbetejuice og dro på museumsvandring.

Det aller helligste

Vi satte kursen mot Munch-museet, Skrik og Madonna. Med en bul i jakka, et veldig tilgjengelig pressekort og med samme følelse som når man passerer sikkerhetssjekken på en flyplass – bare at med ulovlige substanser i bagasjen, og all den mistroiskheten sånt noe fører til. Hadde ikke billettøren blikket festet på på bulen gjennom hele møtet??

Ingenting å bekymre seg for (bortsett fra for kunsten!), viser det seg, idet vi glatt passerer de som kontrollerer billett, og dernest de to i garderoben, som smiler kort, men som ikke viser tegn til å ville ta fra oss jakken (med bulen). Vi fortsetter inn, eller opp alle rulletrappene, opp til det aller helligste.

Inne i det mørke Skrik-avlukket står to vakter og snakker sammen. Det er først når rommet kontinuerlig lyses opp av blitz at en av dem griper inn: «Ingen blitz, no blitz», sier vakten, i et toneleie som tyder på at det ikke er første gangen denne dagen. En ny folkemengde kommer inn og begynner etter hvert å ta bilder med blitz de også. Vakten sier ingenting denne gangen.

Så står vi der, da, ansikt til ansikt med, ja, Munchs Skrik. Riktignok med et lag av glass mellom oss, som ville forhindret eventuelle væsker i å gjøre uopprettelig skade på maleriet, dersom de hadde blitt kastet.

Men hvorfor kunsten? Og hvorfor gammel kunst? For samtidskunsten har foreløpig ikke fått unngjelde av demonstrantene.

Kunsten er natur i den kollektive bevisstheten

Den kanoniserte kunsten skal ikke bare vekke følelser, den er, på noen måter, natur i den kollektive bevisstheten, mener kunsthistoriker Ina Blom, for tiden gjesteprofessor ved University of Chicago.

– Samtidskunst og moderne kunst er fremdeles del av en løpende diskusjon om verdi og relevans. For et større publikum er berømte historiske verk løftet ut av slike diskusjoner. De bare er der, som en evig ressurs, historie så og si omformet til natur.

– Det er én veldig god grunn til at aktivistene velger eldre kunst. Poenget med aksjonene er selvsagt å vekke mest mulig oppmerksomhet, og da må man bruke verk som et stort publikum føler et slags eierskap til. Van Gogh, Vermeer og Botticelli er kunstnere som nærmest er universelt elsket.

– Jeg tror ikke aksjonene handler om manglende respekt for kunsten, tvert imot. Poenget er vel heller at å spille på den verdien disse verkene allerede har i den kollektive bevisstheten. Kunstverkene er, som du sier, i en viss forstand hellige. Aksjonistene vil få frem et paradoks: Den omtanken vi har for disse verkene versus den manglende omtanken for en natur som burde oppleves som minst like verdifull.

Store våte jakker ingen adgang

Vi bar bulen med selvsikkerhet nå, opp til Nasjonalmuseet, og dets 48.000 verker: fra Dronning Mauds kjoler, Tidemand og Gudes Brudeferd i Hardanger, billedvev av Hannah Ryggen. Alt i alt et sted hvor en flaske rødbetejuice har lite å gjøre.

– Du må ta av deg jakken, sier en av de tre vaktene som vokter inngangen.
– Det er ingen muligheter for å beholde den på?
– Nei. Den er våt.
– Bare derfor?
– Og for stor.
– Hvor mye mindre må den være?
– Den må være tettsittende og kort.
– Ja, på grunn av den siste tidens hendelser er det iverksatt ekstra sikkerhetstiltak.

Jakkeforbud?

Når Tidens ånd sender over bildedokumentasjon på at vi har vært en meter unna Munchs Skrik med en liter rødbetejuice på innerlomma, og spør om sikkerhetstiltakene er gode nok, svarer presseansvarlig på Munch-museet, Maren Lindeberg, at de ikke har et sikkerhetsnivå som vil gjøre det umulig å få med seg rødbetejuice tett inn på nasjonalskattene.

– Det er ikke ønskelig med en situasjon der alle gjester må kroppsvisiteres. Det å formidle verdifull kunst til et bredt offentlig publikum vil alltid medføre en viss risiko.

– Har dere vurdert et jakkeforbud inne i visningsrommene?