All of Us Strangers

Å skrive om film kan være vrient. Når filmen det gjelder er uvanlig god – kanskje til og med uvanlig viktig – blir det ekstra krevende. Og når filmen det gjelder ikke bare inneholder nennsomt inkorporerte plottvendinger, men i tillegg er delvis avhengig av disse for å kunne ta bolig i deg – hvilket betyr at publikum må få oppleve vendingene på egen hånd – blir det rett og slett tricky.

Like fullt gleder jeg meg over muligheten til å fortelle om All of Us Strangers. Regissør Andrew Haigh – som blant annet har levert vidunderlighetene Weekend (2011) og 45 Years (2015) – har med sin adapsjon av den japanske romanen Strangers fra 1987, skjenket årets kinogjengere en filmopplevelse som vil kunne sette dype spor.

Adam (Andrew Scott) er enslig og ensom. Han bor i en ny, nesten tom – og i mangel av et godt norsk ord – «Ballardiansk» høyblokk i London. Innimellom kjeksspising, tv-titting og romstering i gamle familiefotos (samt intens lytting til popmusikk fra 1980-tallet), forsøker han, tilsynelatende forgjeves, å skrive et filmmanus satt til 1987.

En dag går bygningens brannalarm. Adam går motvillig ut, lurer på om han skal gidde å stå der til brannøvelsen er over, og skuer halv-interessert oppefter byggets betong- og glassfasade. Den eneste leiligheten som ser ut til å være bebodd foruten hans, har en beboer Adam synes han kjenner igjen, der han står ved vinduet og titter ned på ham.

Noen minutter efter at alarmen er slått av og Adam er inne hos seg selv igjen, ringer det på døren. Utenfor, i gangen, står Harry (Paul Mescal) og ser ganske full ut. I tillegg til å være leietageren Adam spottet fra utendørs bakkenivå under brannøvelsen, er han ung, tiltrekkende og kåt. En (vidunderlig) tilfeldighetscocktail som burde overvinne enhver enslig gaysexual, men ikke Adam. Hans emosjonelle forsvarsverk er en så stor del av hans personlighet at uansett hvor inderlig han egentlig ønsker å takke ja til Harry, som inviterer seg selv inn, klarer han ikke. Harry sendes vekk og Adam sitter alene og utilfreds igjen.

Opplevelsen ser ut til å fungere som en emosjonell trigger, for Adam finner det nå for godt å ta en tur tilbake til forstaden han vokste opp i. Hvorvidt det er ment som et ledd i filmmanusjobbingen eller hans emosjonelle opprydding, er umulig å si. Og efterhvert ikke så interessant, heller. (Dette er noe av det aller beste ved filmen: Uansett hvordan man opplever eller tolker den, er den så full av emosjonelt sanne scener og sekvenser at den over- eller underliggende rasjonaliteten ikke blir avgjørende. Hvert øyeblikk du fanges, forhekses eller beveges av, er sanne. Uansett hvilken «sannhet» de er ment å (eventuelt) skulle underbygge.)

Vel tilbake ved barndomshjemmet møter Adam til sin store overraskelse moren og faren, som tar ham imot med åpne armer. I og med at de døde i en bilulykke da Adam var 12, er det ikke rart han stusser. Hverken de, klærne deres eller husets interiør har endret seg. Det er som om Adam har entret en alternativ dimensjon; en som har stått stille siden den forferdelige julen da foreldrene forulykket. (I 1987.)

Møtet går som en drøm, og på toget hjem føler Adam seg som en ny og tryggere mann. En med mot til å ta en sjanse. Så når han møter Harry i heisen, foreslår han at de skal treffes igjen. Hvilket de gjør. Parallelt med at forholdet mellom Adam og Harry utvikler seg (ganske raskt, ganske eksplisitt), reiser Adam tilbake til barndomshjemmet, igjen og igjen – og åpner seg mer og mer for foreldrene (Claire Foy og Jamie Bell). Han forteller dem til og med at han er homoseksuell. Selv om ingen av dem reagerer på aldeles «riktig» vis, får efterhvert Adam den aksept han i alle år har savnet. I kombinasjon med Harrys avslappede og smittende selvsikkerhet gjør dette at Adam tar store «personlighetssteg», på kun kort tid. Noe som gjør at han kanskje føler seg litt vel modig når han og Harry omsider tar turen ut på byen. (Det er her ketaminen kommer inn …)

Men: Hvor lenge var vel Adam i paradis? Via noen få, effektive og uvanlig pent integrerte plottvendinger går All of Us Strangers fra å være et fengslende drama til å bli et elegant portrett av ensomhet og lengsel; av forspilte sjanser, anger og sorg. Og en påminnelse om viktigheten av å ta vare på de sjanser livet byr på.

Som i Haighs tidligere filmer (og tv-serier) holder skuespillet ekstremt høy klasse. (Scott og Mescal er nær uvirkelig gode til å kommunisere uten ord.) Nytt av året er at foto, klipp og øvrig audiovisuell estetikk ligger på samme nivå, noe som skaper en filmopplevelse av de helt sjeldne. «All of Us Strangers» hyller kjærligheten og anerkjenner dens viktighet. Den inviterer seg inn i ditt sinn og ditt hjerte. Det er en invitasjon jeg oppfordrer alle til å ta imot.

(Når du kommer hjem igjen, efter å ha sett filmen: Spill Frankie Goes to Hollywoods «The Power of Love» for fulle mugger, uten å gråte. I dare you.)