Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Jeg må innrømme at jeg ikke husker noe særlig av maten vi spiste den kvelden, annet enn at den var et absolutt tilfredsstillende eksempel på en moderne tolkning av det klassiske engelske kjøkken. Det kan skyldes den gode samtalen rundt bordet eller de mange flaskene med vin vi entusiastisk tømte i gapet, men jeg minnes ikke en eneste matrett, råvare eller anretning. Det jeg derimot husker er mannen i tweed-dressen. Jeg minnes hvor godt ivaretatt vi ble, den uformelle, men samtidig høflige servicen. Tross et tydeligvis forglemmelig måltid, vil jeg alltid huske besøket som minneverdig, med høy score på den fiktive terningen.
Ære være de som ivaretar gjesteopplevelsen når vi er ute på livet. De som uanfektet passer på at besøket svarer til forventningene, som tar uforutsette utfordringer på strak arm, enten det er plutselig beskjed om uannonserte livsfarlige allergier, vriompeiser med bedriftskort eller bestemødre som sårt trenger en høneblund etter å ha overvurdert sitt eget dessertvininntak.
Restaurantbransjen og media har lenge fokusert på alt som foregår på kjøkkenet og romantisert personalet bak passet (utleveringspunktet for mat) som genierklærte perfeksjonister og heltemodige outsidere i evig tidsklemme, med brennmerker og bandasjer. Likevel er det sjeldent dem man faktisk møter når man drar på restaurantbesøk. Kanskje de (ofte motvillig) presenterer en rett eller to under måltidets utrettelige avansement, men det er servitørene, hovmesterne, runnerne og bartenderne som ønsker deg velkommen og kvalitetssikrer besøket ditt, så du trygt kan hengi deg til fråtsing og virkelighetsfraskriveri.
Å bli sett
Det som utgjør godt vertskap kan være så mangt, og veldig individuelt. Noen spiller på sjarmen, med en innarbeidet, avvæpnende «løssluppenhet» og såkalt glimt i øyet. Andre er profesjonelle serveringsmaskiner, som heller bruker høflig effektivitet, og makter å holde måltidet sømløst i gang helt uten koseprat og floskler. Og for noen er vertskapsrollen så naturlig at de på nesten gladkristent vis flommer over av arbeidsglede og entusiasme over å ivareta gjesteopplevelsen.
Skulle ikke alt svare til forventningene er det gjerne i salen besøket reddes. Enten kjøkkenet salter maten til det uspiselige, kamskjellemulsjonen uteblir eller vinen smaker surt, faller oppgaven med å berge opplevelsen på dem som jobber på gulvet. Tross dårlig lønn, såre føtter og ukonvensjonell arbeidstid stråler de av yrkesstolthet, formidlingsglede og nestekjærlighet som er avgjørende for at du som gjest hengivent skal kunne fortsette å gasse deg.
Og som oftest er de på ditt lag. En kveld jeg selv var på jobb i et av byens daværende heitere restaurantalternativ, måtte vi stenge hele sjappa før tiden, da kjøkkenet havnet såpass på felgen at de leverte mat langt under pari og med forsinkelser som ville fått selv den mest tålmodige til å reagere. Skammen over å ikke kunne levere var så følelsesmessig nedverdigende, at vi kollektivt tok avgjørelsen om å stenge. Heller det enn å utsette gjester for kulinarisk apokalypse og pinlige unnskyldninger fra vår side. Det var en allmennpreventivt riktig avgjørelse. Heldigvis gjentok det seg aldri.
For et serveringsted er det viktig med nøkkelpersoner i salen. Et besøk som ellers kunne føltes som kjedsommelig tidsfordriv gir i stedet en følelse av å bli invitert hjem til noen, med personalets utvidete vennekrets som medgjester. Det kan raskt gi en opplevelse av trygghet, skuldersenk og løssluppenhet, som kan utvikle seg til stammis-status, kompispris på Fernet og en betjening som bare ved å gi deg et enkelt nikk som velkomst, automatisk har et iskaldt beger klart før du rekker å sette deg på plassen din, for de kjenner deg (og minst drikkemønsteret ditt).
Ok, noen ganger kan serveringsbransjen fremstå som selvhøytidelig, bedrevitende og i verste fall totalt avvisende, i møte med enten et blasert hipstertryne med bedre ting på agendaen enn å ta vare på deg, eller sommelieren som lirer av seg fremmedgjørende kunnskapsonani og himler med øynene skulle plebeiere som deg være så frekke å komme på visitt.
