Anmeldelse: Sheer Mag - Playing Favorites (Third Man)

Til tross for en sikkert unødvendig, tidvis skepsis mot moderne amerikanske rockeband fra undergrunnen som uhyre kjapt blir byens skål og havner på Øya året etter, er det bare å innse at det er mye bra som kommer ut den omtalte rock-renessansen som har var i så mange år at det vel ikke lenger er verdt å nevne. Herregud, alt og ingenting har jo tydeligvis renessanse samtidig, og for den som har allsidig musikksmak og like gjerne ser seg tilbake som fremover, er det desorienterende men deilige tider i sjappa hver fredag, enten man møter opp eller blar på telefonen.

I bandet Sheer Mags tilfelle er de i denne sammenhengen snart som veteraner å regne. Deres tredje album Playing Favorites, deres første på Third Man - selskapet og forlagshuset (med mere) som Jack White driver nede fra Nashville - er jo riktig bra. Bandet fra Philly ble kjapt kjent for sin den gang snodige blanding av punk, lo-fi, melodiøs garasje-pop og classic rawk med twin-gitar og greier. Og med den absolutt ekspressive Tina Halladay i front og med bra sus i mikken. De har også tatt Oslo med storm.

I likhet med flere av oss er det antakelig en viss modningsprosess underveis - for på det ferske albumet har de klart å beholde sin signatur og umiddelbare appell, samtidig som sounden er en anelse mer polert, det er enda flere melodier, vokalen er en smule striglet - og det er kommet langt flere følelser og finesser inn i musikken deres.

Når artister skal presentere endel motstridende elementer kan det lett bli litt for tydelig at man prøver - men her smeltes det stort sett fint inn i hverandre. Det er mer pop-psych som Lemon Twigs på sitt mest kontante, men også elementer av pubrock, disco-gyng, countryrock, Blondie og mye annet digg. Det er fin sprett i låter som «Tea on The Kettle» og «All Lined Up», og noen ganger er det nesten så man kan legge til joggende Dire Straits og «Touch of Grey»-era Grateful Dead til de ovennevnte stil- og toneleiene. Og i herlige «Mechanical Garden» og «Moonstruck» kommer tydeligvis alt samtidig.

Mange liflige gitar- og melodilinjer, en gjennomgående ålreit gyng i bandet og såvidt jeg kan høre oppbyggelige tekster, gjør at dette hovedsakelig ikke blir irriterende - men skikkelig sjarmerende.