Anmeldelse: Sheer Mag - Playing Favorites (Third Man)
Hip lo-fi garasjerock blir en anelse moden og polert - og litt bedre av det.
Tekst Audun Vinger
05.03.2024![](https://cdn.sanity.io/images/mk3tzkwu/production/ef3f8734939ec7f8de6e9f4eaddeb7d6cc02e18f-968x648.jpg?w=1200&h=803&q=80)
Til tross for en sikkert unødvendig, tidvis skepsis mot moderne amerikanske rockeband fra undergrunnen som uhyre kjapt blir byens skål og havner på Øya året etter, er det bare å innse at det er mye bra som kommer ut den omtalte rock-renessansen som har var i så mange år at det vel ikke lenger er verdt å nevne. Herregud, alt og ingenting har jo tydeligvis renessanse samtidig, og for den som har allsidig musikksmak og like gjerne ser seg tilbake som fremover, er det desorienterende men deilige tider i sjappa hver fredag, enten man møter opp eller blar på telefonen.
I bandet Sheer Mags tilfelle er de i denne sammenhengen snart som veteraner å regne. Deres tredje album Playing Favorites, deres første på Third Man - selskapet og forlagshuset (med mere) som Jack White driver nede fra Nashville - er jo riktig bra. Bandet fra Philly ble kjapt kjent for sin den gang snodige blanding av punk, lo-fi, melodiøs garasje-pop og classic rawk med twin-gitar og greier. Og med den absolutt ekspressive Tina Halladay i front og med bra sus i mikken. De har også tatt Oslo med storm.
![](https://cdn.sanity.io/images/mk3tzkwu/production/cea66090f93d317a5193d4759c6e11a218da728d-1080x1080.webp?w=800&h=800&q=80)
I likhet med flere av oss er det antakelig en viss modningsprosess underveis - for på det ferske albumet har de klart å beholde sin signatur og umiddelbare appell, samtidig som sounden er en anelse mer polert, det er enda flere melodier, vokalen er en smule striglet - og det er kommet langt flere følelser og finesser inn i musikken deres.
Når artister skal presentere endel motstridende elementer kan det lett bli litt for tydelig at man prøver - men her smeltes det stort sett fint inn i hverandre. Det er mer pop-psych som Lemon Twigs på sitt mest kontante, men også elementer av pubrock, disco-gyng, countryrock, Blondie og mye annet digg. Det er fin sprett i låter som «Tea on The Kettle» og «All Lined Up», og noen ganger er det nesten så man kan legge til joggende Dire Straits og «Touch of Grey»-era Grateful Dead til de ovennevnte stil- og toneleiene. Og i herlige «Mechanical Garden» og «Moonstruck» kommer tydeligvis alt samtidig.
Mange liflige gitar- og melodilinjer, en gjennomgående ålreit gyng i bandet og såvidt jeg kan høre oppbyggelige tekster, gjør at dette hovedsakelig ikke blir irriterende - men skikkelig sjarmerende.
Journalist og kritiker i Tidens ånd.
![](https://cdn.sanity.io/images/mk3tzkwu/production/28bcc780e700f47d1f2c9658fa441a5577e3c6f1-322x251.png?w=400&q=80)
Hold deg oppdatert
Meld deg på mailinglisten vår, og få nyhetsbrev og invitasjoner til arrangementer og fester.