Albumaktuelle Anne Mette Hårdnes: – Jeg synes ikke alt trenger å være så moderne

«Lady Friend» er navnet på en av rockhistoriens vakreste fiaskoer. Det var singelen som skulle få bandet The Byrds tilbake til toppen av listene i 1967, og den første av bandets singler skrevet av medlemmet David Crosby. De ringlende gitarene, de fascinerende vokalharmoniene, beaten og blåserne, gir lytterne et vemodig lykkerush og er alle elementer som gjør denne låten til noe helt spesielt, fra et helt spesielt år for amerikansk musikk, særlig på vestkysten av landet. Men folket ville ikke ha den, den kom kun til 82. plass de amerikanske hitlistene, og i England kom den ikke engang inn på listene. Låten ble derfor droppet fra bandets kommende album, og en stadig mer idiosynkratisk anlagt Crosby fikk ta med egoet sitt og forlate bandet.
Lady Friend er også navnet på et prosjekt som i dag utkommer med debutalbumet Songs From The Guesthouse, og selv om låtene stort sett går i et mer behagelig tempo enn Byrds-låten, er den typiske vestkystgrooven klart tilstede, og de gjør ikke skam på Crosby-referansen. Lady Friend er prosjektet til Anne Mette Hårdnes, som allerede har gjort seg bemerket i norsk musikkliv, blant annet som en del av den Spellemannprisvinnende duoen Sweetheart, og som CEO i plateselskapet Mother Likes It, som har utgitt mye relevant oslorock og såkalt nordicana.

Men hvilken hendelse var det som utløste lysten til å gjøre et soloprosjekt som dette her?

– Jeg har i ganske lang tid tenkt på om jeg skulle begynne å skrive låter, ikke bare arrangementer til prosjekter jeg har vært med på, men egne låter som jeg kunne få «være sjef» over selv. Hvorfor det har tatt så lang tid er jeg litt usikker på, kanskje jeg var litt feig rett og slett. Men for noen år siden var jeg på ferie i Los Angeles sammen med kjæresten min, og det var noe som bare traff på den turen. Litt vanskelig å beskrive, men siden vi begge to er veldig musikkinteresserte var det naturlig å bruke mye tid i platesjapper, konserter, og snakke med folk om musikk. Da det tilfeldigvis også var et nydelig piano i huset vi leide føltes det naturlig å sette seg ned ved det, og bare se hva som dukka opp. Jeg tror det er første gang jeg har improvisert på den måten foran et annet menneske, men det var noen med atmosfæren som gjorde meg litt tøffere. Tilbake i Norge ønsket jeg å fullføre låtideene jeg hadde startet på, og ideene fortsatte å komme. Plutselig var det et album.

Tok kontrollen

Hårdnes føler at Lady Friend skiller seg noe ut fra de andre bandprosjektene hun her deltatt i, litt fordi hun har tatt styringen selv.

– Dette er første gang jeg har satt i gang et prosjekt selv, invitert de musikerne jeg mente ville passe inn, samtidig som jeg vel har vært rimelig tydelig på at jeg forventet å få siste ordet selv om det skulle dukke opp en diskusjon. Jeg er kanskje er en kontrollfreak. Men i alle andre prosjekter jeg har vært med på er det noen andre som har skrevet låtene, og jeg har syntes det har vært naturlig at låtskriveren har fått stake ut kursen til prosjektene. Selv om det skal være sagt at i alle prosjektene jeg har spilt i, har jeg fått mye plass, og har fått mene mye. Jeg har tatt med meg dette i Lady Friend, og lytter når noen av de andre kommer med innspill. Heldigvis har det vist seg at vi er ganske enige om det meste.

Mye av den californiamusikken som er uttalte inspirasjonskilder her, tilhører en spesifikk tid på 70-tallet da artistene omfavnet det nære og personlige i tekstene sine, nærmest som virkelighetslitteratur. Hårdnes merker at hennes tilnærming til tekstskriving har endret seg underveis i arbeidet med Lady Friend-materialet.

– Tidligere har jeg tenkt at tekst ikke er så viktig, og jeg har alltid lyttet til melodiene og instrumenteringen når jeg hører en låt for første gang. Da jeg skulle begynne å skrive egne tekster forsto jeg imidlertid at tekst er skikkelig viktig for meg, og på samme måte som jeg alltid har brukt musikk til å få utløp for følelser, så har jeg brukt tekstene til å skrive meg ut av ting jeg har grublet på. Alle tekstene er veldig personlige for meg uten at jeg ønsker å gå i detalj på disse, men jeg kan si så mye som at alle handler om tanker, hendelser og observasjoner som jeg har gjort meg.

En tidsreise

Grooven og de typiske elementene i slik musikk fra 70-tallet, med en sjelfull smak av country, folkrock og med et funky hint av gammel R&B, har en underlig tiltrekningskraft på en viss type lyttere og musikere også i dag. Men hvordan kan man benytte seg av dem i musikk i 2022 uten at det blir tidsreise?

– Ved måten du stiller spørsmålet på kan det se ut til at du tenker at det er en negativ ting om det skulle bli en tidsreise. Det er jeg i så fall uenig i. Jeg synes ikke alt trenger å være så moderne. Men, jeg har ikke bevisst gått inn og forsøkt å lage musikk som skal høres ut som den ble laget på tidlig 70-tallet, og det synes jeg vel heller ikke at den gjør. Lady Friend har definitivt også hentet sin inspirasjon derfra, men samtlige involverte i prosjektet elsker all musikk, både eldre og nyere. Vi har ikke satt noen begrensninger underveis i innspillingen på hva slag stil, rytme, melodier eller instrumentering som skulle brukes, det eneste vi vel har vært opptatt av er at det skulle høres autentisk ut. Jeg var eksempelvis opptatt av at jeg ville spille inn på akustisk piano i stedet for på synth, og jeg har vært opptatt av å bevare den ektheten i miks også. Men da Christer, Mats og jeg jammet på arrangementene merket vi at låtene dro oss til en sound som forbindes med tidlig 70-tallet. Men personlig synes jeg også at albumet ikke høres ut som det er spilt inn på 70-tallet, det har et moderne uttrykk også. Så det er kanskje 70-tallet anno 2022, da.

Det er mange fine kjenninger fra oslomusikken med her, grunnbandet består av brødeparet Mats og Christer Engen på bass og trommer, kjent fra band som Euroboys, TRBNGR og Big Bang, og Magnus Jacobsen fra det plateaktuelle bandet Label på gitar. Innspillingen er gjort hos legendariske Anders Møller i Subsonic Society.

– Lady Friend startet opp som mitt soloprosjekt, men samtidig var jeg veldig klar på fra start av at jeg trengte masse hjelp. Siden jeg er samboer med Christer Engen var det et åpenbart valg for meg å spørre om han kunne tenke seg å bidra. Christer har en unik musikkunnskap- og forståelse, og jeg var trygg på at dersom han var med så ville låtene få rett «innpakning». Christer er ikke en person som ville sagt ja til dette kun fordi kjæresten spurte, kanskje snarere tvert imot, så jeg synes faktisk det var litt skummelt å spørre, men heldigvis hørte han umiddelbart potensiale i låtideene mine og da begynte snøballen å rulle. Christer snakket med sin bror, Mats, som tilfeldigvis er den beste bassisten jeg vet om. Selv om de to er brødre, og hver for seg har hatt stor suksess med musikk har de utrolig nok så og si aldri spilt trommer og bass sammen. Det var med stor ærefrykt jeg satt mellom de to i studio (og i studio er vi ikke kjæreste og familie, men musikerkollegaer) og fikk delta når de skulle spille sammen. Helt rått! De har nærmest sitt eget språk, og fra vi satte i gang jobbinga gikk det veldig kort tid til vi hadde funnet ut hvilken retning vi ville prosjektet skulle ta. Det var veldig lett å velge studio, tekniker og medprodusent i Anders Møller i Subsonic Society. Han har jobbet tett med både Christer og Mats tidligere, og jeg har også spilt med Anders i Label. Anders er et arbeidsjern uten like, og han gir seg ikke før lyden er nøyaktig slik han og vi ønsker. I tillegg ønsket jeg at Magnus Jacobsen fra Label skulle være med, han har en kreativitet jeg ikke har sett maken til, og for en vokalist! Å få hans koringer, i tillegg til Christer og Mats sine, på låtene har vært en drøm.

En rekke andre notabiliteter fra oslo-undergrunnens monarki deltar også på forskjellige låter.

– Derfra og ut satte vi i gang prosessen med å plukke ut de musikerne som vi mente ville gi de ulike låtene akkurat det siste krydderet de trengte. Alle musikerne er håndplukket til de ulike låtene basert på det uttrykket de enkelte låtene skulle ha. Så derfor spiller eksempelvis Stian Jørgen Sveen nydelig og stemningsfull pedal steel gitar på «My Movie», Knut Schreiner leverer wah wah og «måkeskrik» på «The Story», Torgeir Waldemar high strung-gitar på «Searching For Something» og Nicoline Krohn-Moland og Helga Hommedal Blikås stryk på «Unspeakable Truth». Underveis i innspillingen ble det tydelig at det var flere enn meg som kjente et eierskap til prosjektet, og derfor ble soloprosjektet til et fband. Det er jeg utrolig glad for.

– Jeg kom litt sent til festen

Samtidig er Hårdnes i sitt musikalske virke en eksponent for musikkstilen som en periode ble kalt nordicana, men som heldigvis har mistet den merkelappen til fordel for at de enkelte utøvernes særegenheter fremheves. Men det var sikkert fint å jobbe sammen og dra hverandre opp en periode. Det er litt underlig at det er så sterkt miljø for såkalt norsk americana-musikk fortsatt, spesielt i hovedstaden.

– Jeg kom litt sent til «nordicana-festen», så det er først ganske nylig jeg har blitt kjent med dette omtalte miljøet. Men det som kanskje er litt særpreget med americana-miljøet er at det er mange kvinner som er en del av det i motsetning til i mange andre musikalske sjangere. Jeg tror dessverre mange kvinner, også i musikkbransjen, opplever at det må jobbes litt ekstra for å nå frem, og derfor har det også blitt viktig å heie hverandre frem.

Hårdnes driver altså i tillegg plateselskapet Mother Likes It som har en sterk roster med undergrunnsrock og countryrelatert rock.

– For 15 år siden spilte jeg i et indierock-band, Firetop Mountain. Vi skulle slippe vår debutplate, men som så mange andre fant vi ikke en label som ville gi det ut. Vi startet derfor vår egen label, Mother Likes It Records. I 10 år var selskapet kun et selskap som ga ut musikken til dette bandet, men etter at vi hadde gitt ut vårt andre album i 2016 tok Michael Stensen Sollien og jeg over eierskapet av selskapet og begynte å gi ut andres musikk. Vi hadde sett alt det praktiske som skulle gjøres ved en plateutgivelse, og visste at mange av våre musikervenner både syntes det var en uoverkommelig og ikke minst kjedelig jobb. Vi ante vel ikke helt hva vi gikk inn i da vi begynte å gi ut musikk, men vi signerte Simen Loe og Brut Boogaloo og satte i gang. Læringskurven har vært bratt, for å si det mildt. I dag eier og driver jeg plateselskapet alene, og har ca 15 band/artister i stallen som jeg er utrolig stolte av. De er en av mine største inspirasjonskilder, og jeg elsker at jeg får bidra til å spre musikken deres.

Vi leser stadig om utfordringene i musikkbransjen, og det er stadig mer vanskelig og uoversiktlig marked, med lave streaminginntekter og få steder å selge musikken sin på. Det er lett å brekke ryggen for et lite selskap som Mother Likes It, men hun har funnet et nivå som er forutsigbart.

– Jeg har kun et kriterium for å signere en artist, og det er at jeg skal ha tro på dem. For meg innebærer det at jeg også må stole på dem, noe som betyr at jeg heller ikke blander meg inn i deres kreative prosess så fremt de ikke ønsker det selv. Men jeg inngår ikke samarbeid med noen uten at jeg vet at jeg klarer å følge dem opp tett. Noen av artistene har sendt meg demoer og bedt om innspill før de går inn i studio, andre har bedt meg komme med innspill underveis i innspillinger. Men de fleste er ferdige med innspillingene før de kommer til meg. Men derfra jobber jeg tett med artistene i forsøke på å legge strategier for å prøve å nå ut til flest mulig. Jeg startet ikke plateselskap fordi jeg tenkte jeg skulle kunne leve av det, jeg startet plateselskap fordi jeg elsker musikk og fordi noen er nødt til å gi de mindre artistene, som lager dritbra musikk, en sjanse.

Nylig utga plateselskapet Unnveig Aas’ flotte plate plate Phases. Hennes musikk og tekster er i en særklasse og får musikken ut av vanlige sjangerkonvensjoner. Aas har også utgitt gode samlinger med poesi på Flamme forlag.

– Unnveig Aas er et av de ærligste menneskene jeg vet om, og det gjenspeiles i musikken hennes, ikke minst tekstene. Unnveig er ikke redd for å være personlig, noe som også etter mitt syn gjør henne veldig modig. Hun har også en evne til å formidle låtene sine på en måte som gjør at jeg alltid blir rørt. Når jeg setter på en låt for tjuende gang og fortsatt får en klump i halsen, så har hun gjort noe riktig.

Gode strategier

Anne Mette Hårdnes er i det daglige partner og advokat i noe som kaller seg Forbrukeradvokatene. Erfaringer herfra har sikker vært til hjelp for henne i musikkbransjen, men hva slags saker er det som havner på bordet der?

– Forbrukeradvokaten jobber, som navnet tilsier, med saker innenfor forbrukerrettens område. Jeg personlig jobber aller mest med boligrelaterte saker. Jeg har mye erfaring fra retten, forhandlinger, jeg har vært mekler og det går ikke en dag uten at jeg leser en kontrakt. Dette er åpenbart erfaringer som jeg også har nytte av i musikkbransjen. Jeg har lært meg å være strukturert og effektiv, samtidig som jeg hele tiden forsøker å se et par skritt fremover for å lage gode strategier – det trenger man også i musikkbransjen.