– Arabisk film er mer enn politisk dokumentar

Historien om den arabiske våren er for mange en historie om skuffelse. Flere av landene som opplevde total politisk omveltning, måtte senere stå og se på at de totalitære regimene ble erstattet med noe tilsvarende undertrykkende.

Men omveltningen ga ny giv til filmkunsten, om man skal tro programsjef på Kunstnernes Hus Kino, Silja Espolin Johnson.

– Vi ser at det ikke først og fremst er de kunstnerisk ambisiøse filmene fra de arabiske landene som løftes frem. Det er en mangelvare, synes jeg, sier hun på telefon til Tidens ånd.

Gjennom fem tematisk inndelte kvelder viser Kunstnernes Hus nyskapende film fra land som Libanon, Palestina, Kuwait og Egypt. Målet er å vise bredden av inspirasjon som har oppstått i kjølvannet av den arabiske våren, i tillegg til å motvirke eksotiseringen av områdene.

– Midtøsten har opplevd en en kunstnerisk oppblomstring. Det er mye som blir produsert til tross for mangel på infrastruktur og midler til film. Mange unge filmskapere jobber med noe annet på dagtid, arrangerer festivaler på egenhånd, hjelper til på hverandres prosjekter og dyrker en delekultur, sier hun.

– Det lages veldig mye interessant film fra regionen, ikke minst av yngre filmskapere, som ikke når det norske publikummet. Det prøver vi å gjøre noe med.

Onsdag 23. november er det duket for visning av fem arabiske science fiction-kortfilmer (laget etter 2010), en sjanger som tradisjonelt har blitt brukt til å snakke om aktuelle, politiske situasjoner.

– Det er vel egentlig ikke noe nytt at at sci-fi vokser i turbulente tider – at man søker mot nye framtider når nåtiden ser håpløs ut, for å se vår egen tid fra et annet perspektiv. Dette programmet inkluderer også filmer som siterer sci-fi, eller leker med sjangeren. Vi er interesserte i å vise mer fra regionen, som man stort sett bare får se gjennom politiske dokumentarer.

Serien lages i samarbeid med den fransk-libanesiske filmskaperen Mira Adoumier. Sammen har de et stort kontaktnettverk, og har tilbragt mange timer i kinoen på huset for å finne de rette filmene. Adoumier er eksperten, og serien
kunne ikke vært laget uten henne, sier Johnson.

– Beirut er jo veldig eksponert i media på grunn av borgerkrigen. I første utgave av serien viste vi to personlige og poetiske dokumentarer som kan forstås som forsøk på å ta kontrollen over framstillingen av et område tilbake etter ensidige fortellinger i media. De er opptatte av å framstille et sted mer nyansert og personlig, og på en måte som også gir plass til drømmer.

På nyåret viser de blant annet den omstridte tunisiske neo-noir filmen Black Medusa av kunstner og filmskaper Ismaël, og et program om nostalgi. Adoumier skriver i en e-post til Tidens ånd at de i sistnevnte vil fokusere på den siste filmen til den libanesiske videokunst-pioneren Mohamad Soueids The Insomnia of a Serial Dreamer fra 2020.

– Historien utfolder seg over hele Beirut, penslet med melankoli, lengsel, ømhet, kameraderi, personlige historier og en altoppslukende kjærllighet for film.

Programmets nostalgi refererer til både en politisk nostalgi og en nostalgi for film, sier Adoumier.

– En nostalgi for det som er tapt på grunn av krig, men parallelt en nostalgi for gullalderen for film i Egypt og Libanon. En nostalgi for en fortapt, umulig kjærlighet.

Den første utgaven på nyåret vil ta for seg humoren i palestinsk film etter Oslo-avtalen‚ med filmer av blant andre Mahdi Fleifel, inspirert av boka Laughter in Occupied Palestine.

– Ifølge forfatter Chrisoula Lionis er det mye mørk humor blant palestinere knyttet til Oslo-avtalen, og hun beskriver dette punktet i fredsforhandlingene som en punchline i en vits. Jeg tror det kan være et interessant og litt overraskende tema for et norsk publikum, da jeg vil påstå at det ikke er nærheten til vold som karakteriserer den norske humoren, sier Johnson.