Arne Ekeland startet som politisk kunstner, men ble stadig mer psykedelisk. I 1972 stilte han ut på Venezia-biennalen, og da var det med denne typen bilder. (Foto: Dag Alse Langø / K.U.K.)
Man får veldig raskt følelsen av Arne Ekelands (1908-1994) bilder. Den tidvis psykedeliske fargebruken, avveiningen mellom det figurative og det abstrakte, og den sterke humanismen bildene uttrykker er på en måte veldig direkte, men samtidig dyptstikkende. Ekelands bilder er politiske, fremstiller mennesket ofte sci-fi-aktig til stede i en industrialisert og fremmedgjørende verden. Samholdet menneskene i mellom lar seg likevel aldri knekke. Det er radikal kunst, likevel kan den henge i Stortinget, slik Ekelands verk «Frihetens søstre» nettopp gjør.
Akkurat nå vises en større utstilling med denne innflytelsesrike og fascinerende maleren ved kunstsenteret Kjøpmannsgata Ung Kuk (alias K-U-K) i Trondheim.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Timingen er god. NRKs andre sesong av programmet Kunstnerliv dumpet nylig ned i NRKs nettspiller. I programmet blir man kjent med aktive samtidskunstnere og en kunstner de har latt seg inspirere av. Første episode handler om hvordan Amir Asgharnejad har latt seg inspirere av nettopp Ekeland.
– Arne Ekeland er jo nyaktuell …
Tidens ånd har fått fatt i Cathrine Hovdahl Vik, Kunstnerisk leder ved K-U-K Hun knegger litt gjennom telefonrøret når hun skjønner hva vi skal spørre om.
– Det er de verkene vi viser nå! Vi er ganske heldige med timingen med TV-serien. Vi visste ikke om denne serien da vi startet planleggingen av utstillingen. Det ble en bonus.
Fortsatt aktuell
Arne Ekeland ville reparere verden, sier voice-overen i «Kunstnerliv». «Hans visjonære syn på mennesket og kunsten utgjør også i dag en utfordring», skriver K-U-K selv på sine nettsider. Ekeland var med andre ord kommunist. Han var oppvokst i et bondesosialistisk miljø i Bøn ved Eidsvoll på begynnelsen av 1900-tallet. Etter at faren hadde fått sparken for å ha forsøkt å danne fagforening, flyttet familien mye rundt. Ekelands politiske overbevisning sprang ut fra et ønske om finne svar på menneskehetens problemer, og det er problemer som heller ikke i dag er forsvunnet. Flere av Ekelands beste bilder bunner i et sterkt engasjement mot krig. Blant hans sterkeste bilder finner man «Okkupasjon» (1944), som viser krigens påvirkning på folk flest.
Ellers heter verkene hans ting som «Sorg», «Gammel fabrikk», «På fabrikktomt», «På vei hjem fra konsentrasjonsleiren». Men de heter også «Utenfor universet», «Perlebekken II», «Fragment» og «Livsreiser».
Og «Oppbrudd fra pengenes verden».
Verkene er like viktige i dag, som da de ble malt, mener Vik.
– Han er en fantastisk maler som har veldig mye å fortelle. Det er verk som var utrolig sterke da vi pakket dem ut og de kom i hus her. Tankene går jo til Russland, Ukraina, og det nyhetsbildet vi har i dag. Det er ikke bare noe som skjedde før. Det har relevans.
«Krigens flod», olje på lerret, 167 x 182 cm, udatert
Ekeland hentet inspirasjon fra alt fra renessansemaleri til sosialrealistisk kunst. Flere av motivene hans er direkte storslåtte. Objekter, landskaper og figurer fortolkes og refortolkes gjennom geografiske eksperimenter. Han var påvirket av kubisme á la Picasso og ditto, og selv om utgangspunktet for bildene oftest var et alvor, oppstår motivene på nytt som noe forvrengt og dekorativt. Etter krigen skulle han dyrke disse formene i enda større grad. Det ble mindre håndgripelig, mer psykedelisk.
«Uansett beveggrunnen maktet Ekeland å gi det en symbolsk form som gjør av det har kraft i seg til fortsatt å berøre betrakteren», skriver Øystein Storm Bjerke i utstillingens brosjyre.
– Kan man lese noe håp inn i dette? At Ekeland byr på håp, i en verden hvor konflikt i høyeste grad er til stede?
– Jeg vet ikke om jeg leser så mye håp, svarer Vik.
– Heller … Faen koffor e dem fortsatt aktuell!
(Ja, hun er trønder)
– Er vi ikke ferdig med krig og konflikt, kommer vi oss ikke videre? På en måte er det litt trist at han fortsatt er så aktuell.
Samtidig er det ikke bare mørke, angst og antikapitalisme. Vik trekker frem verket «Blomsterhuset», som forestiller Ekelands eget atelier.
– Han viser det frem som denne frie plassen, stedet for den frie tanke og blomstrende fantasi. Folk går rundt og plukker fantasiblomster. Så man kan lese noe romantisk også, mener hun.
«Blomsterhuset» (1985)
I tillegg til malerier, vises 40 skisser og tegninger. Det eldste verket er fra 1936, en detalj til konkurranseutkast til utsmykking av Oslo rådhus. Det nyeste er fra 90-tallet. Flere av verkene er aldri tidligere blitt vist.
K-U-K ett år
Utstillingen markerer også at det er ganske nøyaktig et år siden K-U-K åpnet. Den gang med brask, bram og Dronning Sonja som invitert gjest. Dronningen omtalte senteret spøkefullt som «K, punktum, U, punktum, K». Det er kunstner Kjell Erik Killi Olsen som står bak senteret. Trondheismkunstneren ønsket å lage et visningssted for kunstnere i byen som ikke bare viser de gode gamle, allerede anerkjente navnene.
– Har det manglet et anker for unge kunstnere i Trondheim?
– Killi-Olsen har alltid sagt det, at det ikke er noen visningssteder for unge kunstnere i Trondheim. Man har måttet være så utrolig etablert for å bli vist hos de institusjonene som er her. Vi klarer ikke å skaffe oppmerksomhet rundt de yngre om ikke de etablerte kunstnerne er med, men det er jo miksen som gjør det interessant også, synes jeg.
«Ekeland hadde en ambisjon om å smelte sammen modernismen med arven etter renessansemalere som Masaccio, Botticelli, Leonardo og Michelangelo», skriver Øivind Storm Bjerke i utstillingens katalog. (Foto: Dag Alse Langø / K-U-K)
I løpet av det første året har 70 000 besøkende vært innom kunstsenteret.
– Oppmerksomheten som kommer rundt de kunstnerne, drypper på de yngre. Det er hele visjonen vi programmerer rundt, all utstillingsprogrammeringen vi gjør, sier Vik.
Parallelt med Ekeland vises tre yngre kunstnere. Håvard Holmedal viser malerier og skulpturer som ligner Ekelands malerier i fargebruk, og i miksen mellom det abstrakte og det figurative, men som skiller seg i tematikk. Eirin Murphy har tatt utgangspunkt i de arkeologiske utgravingene som fant sted på K-U-Ks tomt før byggingen – blant annet har hun gjenskapt en gammel båt som et lerret hengende i fra taket. Ingvild Eiring har laget 17 små, fantastiske titteskap som viser frem lokale tradisjoner og historier fra besteforeldrenes oppvekst i Østerdalen og Nord-Norge.
Arbeiderklassen som sterk, trist, og redusert til kropp. Men luen viser stolthet og verdighet. (Detalj fra utkast til dekorasjon i Oslo rådhus, olje på lerret, 197 x 199 cm, 1936.)
K-U-K strategi om å sette store anerkjente navn ved siden av ferskere tilskudd er den samme oppskriften som NRK følger i «Kunstnerliv». At Ekeland dukker opp i begge er mer tilfeldig.
For Asgharnejad i «Kunstnerliv» er det det politiske som appellerer. Vik peker også på Ekelands engasjement, men også på den kunsthistoriske betydningen, som bare er blitt tydeligere med årene. Kanskje spesielt med den kalde krigens politiske klima på stadig lenger avstand.
