Høydepunktene fra Astrup Fearnleys 30 år som landets ledende sted for samtidskunst er mange, sier kritiker Tommy Olsson – selv om han mener museet har en tendens til å «hype opp ganske ukjente folk inntil det absurde». Foto: Christian Øen / Astrup Fearnley Museet
30 år har gått siden Astrup Fearnley åpnet dørene i Dronningens gate i Kvadraturen, til at museet ytterst på Tjuvholmen i dag føles som en like naturlig del av Oslo som Monolitten, slottet og fyllikene på Birkelunden. Det er dit nordmannen går for å oppleve samtidskunstens største, internasjonale navn, og samtidig forsikre seg om at lille og ubetydelige Oslo faktisk kan duge som vertskap. Flere av Astrup Fearnley-utstillingene har dessuten en tendens til å leve i beste velgående utenfor husets vegger, lenge etter stengetid, gjennom etterhvert ikoniske Faldbakken–, Chinese Summer– og Gilbert & George-totebags. Samlingen er nå på over 1500 verk, en kjeller de har plukket fritt fra, og nå viser frem under deres jubileumsutstilling Before Tomorrow.
Museets samling ble startet av Hans Rasmus Astrup allerede på 60-tallet, med et fokus på kunstnerskap fremfor epoker. I 1993 hadde skipsrederarvingene blikket rettet mot amerikansk appropriasjonskunst fra 80-tallet. Museet gjorde seg raskt bemerket internasjonalt, og skapte overskrifter i 2002 da de kjøpte inn Jeff Koons Michael Jackson and Bubbles for 51 millioner kroner – porselensfiguren som få år senere ble antatt å være verdt mellom 250 og 300 millioner kroner. Frem til 8. oktober står ytterligere 100 av de oppkjøpte verkene utstilt, og blant dem mange som ikke har blitt vist siden de ble utstilt for første gang. Astrup døde i 2021, og Before Tomorrow står derfor som en hilsen til museets notorisk mediesky grunnlegger.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
I 2020 fikk museet en ny direktør, etter 18 år. Er de like gode som før? Har de blitt bedre? Vi spurte fire kunstkritikere, og ba dem samtidig dele sine sterkeste Astrup Fearnley-minner.
Museets gamle lokaler i Kvadraturen. Foto: Astrup Fearnley
– Kua er borte
Espen Hauglid er kunstkritiker i Morgenbladet, og befinner seg nettopp på Astrup Fearnley når Tidens ånd ringer. Tanken som slår ham, der han står omgitt av årevis med oppsamlet kunst, er hva de ikke har valgt å ikke vise. Den nye direktøren, Solveig Øvstebø, har fjernet flere verk som tok mye plass under Gunnar Kvaran, sier Hauglid. Isteden har hun løftet frem kunstnere som har hatt stor betydning for begynnelsen av Astrups samling, som Synnøve Anker Aurdal.
– Det er en del kunstnere de har brukt mye ressurser på, som ikke vises frem nå – mange av de amerikanske kjekkasene på rundt 45. Jeg skjønte aldri hvorfor de gadd å bruke så mye penger på Dan Colen, Nate Lowman eller Alex Israel. De hadde alle soloutstillinger.
Hauglid synes utstillingene til Øvstebø har holdt høyere kvalitetsnivå enn de siste tre-fire årene under Kvaran.
– Jeg opplevde at de gikk seg litt bort, at de satset på noen kunstnerskap det ikke var så mye substans i. De solgte en del gode malerier for å ha råd til de amerikanske mennene, som kanskje hadde en del coolness, men ikke så mye mer.
Koons er godt representert i jubileumsutstillingen, men av Damien Hirst vises bare to bilder, og ingen skulpturer, melder Hauglid.
– Kua er borte, noe som er friskt. Jeg har ikke noe imot den, jeg, men med en gang man tar den vekk blir det lettere å se alt som står rundt.
Hauglids sterkeste minne fra museet strekker seg tilbake til midten av 20-årene: Børre Sæthres My Private Sky fra 2001.
– Det var mindblowing. Når du gikk gjennom korridorene føltes det ut som om du gikk gjennom et Star Trek-romskip, med elektriske dører som åpnet seg med et svisj. Innerst inne var det et helt blått rom der det lå en hvit, utstoppet enhjørning. «Jøss, kan man gjøre dette på museum», tenkte jeg da. Det rommet har de rekonstruert nå.
– Jeg ble såpass inspirert av Gerhard Richter-utstillingen på Astrup Fearnley i 1998, at jeg valgte å droppe mine planer om å skrive om middelalderens kirkekunst, og tok i stedet fatt i denne tyske samtidsmaleren, sier Mona Pahle Bjerke.
– Slik sett er jo dette kanskje den institiusjonen som har hatt størst konkret påvirkning på karrieren min.
Hun er lektor ved KHiO, og kunstkritiker i NRK. Hun kaller museet ambisiøst, og mener de besitter en av Nord-Europas beste samlinger av samtidskunst.
– Jeg synes museet har klart å opprettholde sin viktige posisjon i norsk kunstliv opp igjennom årene. Når det gjelder den kommersielle linjen, så er jo det noe vi må være klar over, at de på ingen måte spiller den samme samlende, erindrende rollen som Nasjonalmuseet. Men dette synes jeg kommer flott frem gjennom de arkitektoniske kontrastene – disse to mektige og markante museumsbyggene på hver sin side av Aker brygge.
Nasjonalmuseet, som en lukket og lavmælt bygning, mener hun kan symbolisere museets rolle som antikommersiell, ivaretakende bastion mot «shoppingvrimmelen på Aker brygge».
– Astrup Fearnley-bygget derimot, er selv en del av den kommersielle virkeligheten, med en samling som endres i takt med markedet. Men jeg husker jo hvor skuffet jeg ble da jeg skjønte at de hadde kvittet seg med alle verkene til Gerhard Richter, fordi de ville satse på amerikansk kunst.
Félix González-Torres, Untitled (Blue Placebo), 1991. Foto: Christian Øen
– Har hatt en tendens til å hype opp ganske ukjente folk inntil det absurde
«Alt for mange, egentlig», svarer Tommy Olsson på spørsmålet om hans personlige høydepunkter fra museet. Han er kritiker i Klassekampen.
– Pussig nok er det Yoko Ono i 2005 jeg først tenker på når jeg får spørsmålet. Det var da museet begynte å få seg en lang kø, ikke bare på åpningen, men også i dagene etter. Mitt beste minne vil du ikke egentlig høre om, og ingen annen heller.
Men det gikk nedover etter museet flyttet seg inn i det Renzo Piano-tegnede bygget på Tjuvholmen i 2012, sier han.
– Man kan også si at de fikk noe igjen for det, men derfra ble det mer et opplevelsessenter hvor arkitekturen ofte har overskygget kunsten. Det er ikke mye jeg har sett overleve i de lokalene. For hvor høyt er taket? Ti tusen meter? Det forhindrer ikke at det underveis i blant har truffet riktig – jeg husker spesielt når museet i 2019 viste verk fra samlingen av Olav Christopher Jensen. Bra greier.
Olav Christopher Jensen, Lack of Memory Smile, 1992. Foto: Thomas Widerberg
Museet har helt klart vært best når det kommer til å vise frem de etablerte, rike og berømte, sier Olsson.
– Museet har hatt en tendens til å hype opp ganske ukjente folk inntil det absurde, og produsert geografisk avgrensede gruppeutstillinger fra marginale steder. Selv om dette mer eller mindre konsekvent utgjør en serie interessante bommerter, hvor Uncertain States of America i 2005 er vondest å tenke tilbake til, tyder det i det minste på et ønske, eller ambisjon, om å være noe mer enn et sted for resirkulert kunsthistorie.
– Lener seg mindre på lunkne, amerikanske macho-malerier
– Faldbakkens flisvegger er et høydepunkt. Og Anna Sigmund Gudmundsdottirs merkelige tekstilcollager – som et ekstra hudlag til veggene i den store gruppeutstillingen av norsk samtidskunst, sier Ragnhild Aamås.
Hun er billedkunstner og skribent, og var inntil nylig med på å drive visningsrommet Podium i Oslo. Med en såpass omfattende utstillingsvirksomhet Astrup Fearnley har bedrevet, finnes det mange høydepunkt, sier hun.
– En personlig favoritt er nok «såpeserien» Who has stolen our bodies av Chu Yun, som samlet såpestykker fra vennene og satt den sammen i en taksonomi på et lite podium. En annen er de mange lysene fra små maskiner og dingser, i et mørkt rom, som øynene bare gradvis klarte å vende seg til, laget av en kunstner jeg ikke finner navnet på i den store survey-utstillingen China Power Station.
Aamås mener lyd- og bildeinstallasjonen Possessor av Ignas Krunglevicius og Nora Adwans var et tegn på en vilje fra museet til å lede på nye måter. Hun synes også at det ser ut som de blir mer vågale.
