Finnerud's wake

St. Hanshaugen er Oslo fineste sjelløse strøk. Eller er det motsatt? Er det det jævligste strøket med sjel? Det balanseres i alle fall på en knivsegg akkurat i det høgget der. Disneyslott-aktige bygårder i søte farger med tårn som spirrevipper seg oppover og har en viss romantisk sjarm, spesielt på gode vårdager, er kulissene for det som fortoner seg som et eneste stort Oslomet om man senker blikket fra husfasadene. St. Hanshaugen er innflytternes første møte med det virkelige Oslo. Oslo utenfor de mest åpenbare turiststrøkene. En eim av tilgjort tilhørighet – dette er mitt nye hjem og jeg eeeelsker det! – ligger over gatene. To av Oslos mest brukte bussruter, 21 og 37, skjærer gjennom området. Trafikkstøyen medfører forlengede skjenketider (altså sjel?), men som vel blir for lite utnyttet (sjelløst). Fasadene på gateplan domineres av eiendomsmeglerkontor og boligannonser.

Noe er litt off på St. Hanshaugen.

Tog, troll og mørke

Litt off er det også på Galleri Melk om dagen. I galleriet, som ligger i en rolig sidegate opp mot 'haugen, har kunstner Emil Finnerud dekket veggene med mørk filt. På gulvet ligger steiner og togskinner som løper innover før sporet tar en liten sving, og ender opp i et rom hvor det står et mekanisk troll av typen vindusutstilling-på-turistbutikk og veiver med en stav. Rundt trollet går et system av samlebånd, som er vinklet slik at det som ligger oppe på båndene faller skranglende ned fra det ene til det andre i en evig runddans. Og det som ligger oppå dem? 3D-printede avstøpninger av ansikter ...

Som det viser seg er basert på ekte grotesker fra en britisk 1300-talls-kirke.

Det sies at en person som får hodet avkappet er bevisst i flere sekunder etter at kropp og hode skilles. Det er vel omtrent der vi er som samfunn nå, det?

Døden blant oss

Finnerud har også tidligere vist en fascinasjon for det døde blant oss. Både i motiv og ved å bruke døde materialer, som stein og metall, ikke-liv som er helt nødvendig for å holde samfunnet i gang. Tidligere blant annet ved å ta i bruk bildeler fra Porscher involvert i dødsulykker som skulpturelle elementer.

Trollet, da? Det har et merkelig forhold til stein. Jeg mener vi trodde i barnehagen at troll spiste stein? Det stemmer sikkert ikke. I alle fall er det sånn at den som tar på troll, blir omgjort til stein, at trollet blir gjort til stein om det treffes av solstråler, og at trollene tidligere kastet gigantiske steiner mot kirker, derav store steiner som ligger rundt omkring i norsk natur.

Det motsatte av estetisert

Grelle saker. Det er stygt og på ingen måter fett eller estetisert. Men i en tid hvor mye av kunsten er så søt, så natur-romantisk, eller liksom-problematiserer AI/Internett på en måte som tydelig uttrykker positiv fascinasjon over denne nye teknologien (buhu, teknologi er forferdelig, her er en sykt fet film jeg lagde med teknologi), er det godt å se at noen fortsatt løfter frem det stygge og fæle. Det som lurer i dypet. Troll-figuren peker mot noe som ligger i det norske, i oss. Den metaforiske steinen som vi bærer med oss, men som vi helst ikke vil tenke på.