Det er nærliggende å sammenlikne Damien Chazelles episke ærgjerrighet med Baz Luhrmann, bortsett fra at både The Great Gatsby og Elvis fant sitt publikum. Chazelle glemmer å stoppe på stasjonen for å plukke opp folk og la dem bli med inn i historien han forteller, skriver Mikael Godø. Foto: Paramount Pictures
Damien Chazelle er Hollywoods vidunderbarn. Etter en svært lovende debut med Whiplash, fikk han et gjennombrudd med La La Land i 2016, en hyllest til Los Angeles, og en enorm kinosuksess som gjorde 32-årige Chazelle til den yngste vinneren av Oscar for beste regi.
Den kritikerroste romfartsfilmen First Man (2018) var en relativ skuffelse kommersielt, men Paramount ga Chazelle et enda større budsjett for å virkeliggjøre hans neste ambisiøse prosjekt: en tvetydig hyllest til det tidlige Hollywood og den smertefulle overgangen til lydfilm.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Spekket med bortkastet talent
Babylon er spekket med talent, mye av det bortkastet. Vi kan begynne med å skissere den historien jeg tror Chazelle ønsker å fortelle, og vente litt med elefanten som har diaré og muskelmannen som tygger i seg levende rotter.
Vi befinner oss i Californias ørken i 1926. Filmindustrien er fremdeles ville vesten, bortsett fra at folk ikke dør i duell, men i ulykker på filmsett og overdose på fest. Filmene er fremdeles stumme, men produksjonen er et støyende kaos. Chazelle drar oss først inn i epoken via en grenseløs fest i en villa langt ute i ørkenen. Dansegulvet er pakket med lettkledde og nakne kropper. Noen drar kokain opp i nesa, mens andre foretrekker en champagneflaske opp i rumpa. Chazelle ønsker åpenbart å bli husket for den mest orgiastiske festen som er laget på denne siden av porno.
Mange av danserne virker proffe og kunne glidd sømløst inn i en r&b-video fra 2010-tallet, mens musikken fra jazzbandet er en hybrid som ville fungert bedre i litt mindre doser enn vi får her. Alle de intense, flimrende inntrykkene risikerer å bli monotone, men heldigvis får vi noen litt mindre hektiske pusterom, der vi introduseres for de tre karakterene som skal bære filmen.
Fallende stjerner
Manny (Diego Calva, kjent fra Narcos: Mexico) er en meksikansk immigrant som starter på bunn av hierarkiet i bransjen. Etter å ha fraktet en elefant til villafesten, faller han hodestups for Nellie (Margot Robbie), en vakker og vilter skuespiller fra New Jersey, uten cv, men med høye ambisjoner: «You don't become a star. You either are one, or you ain't. I am.» Men et tårn av kokain mellom seg, snakker de om sine drømmer.
Samtidig, i et annet hjørne av festen, sitter Jack Conrad (Brad Pitt), en av stumfilmens førsteelskere, og drikker seg snydens på fancy cocktails. Jack ansetter Manny som en slags tjener, mens Nellie snubler inn i en rolle som blir ledig på grunn av overdose, og dermed er vi i gang med historien. Nellie imponerer med sin evne til å gråte foran kamera, mens Manny blir produksjonssjef. Jack drikker konstant og krangler med sine kommende eks-koner. Han er full på jobb, også, men kvikner til når kamera sveiver i gang.
Nellie (Margot Robbie) er en av karakterene som forblir endimensjonale i Chazelles «Babylon», og man sitter igjen med rent show og dramatiske gester. Foto: Paramount Pictures
Vi følger disse karrierene i et tempo så hektisk at vi ikke rekker å bli kjent med dem. Alle utfordringer de støter på, blir skildret i form av ellevilt anarki, der ulykker, overdoser og dødsfall feies nonsjalant til side. Det er fullt kjør på vei opp karrierestigen, og enda mer kaotisk når alt faller i knas, idet lydfilmen og sanering er bransjens umoral skaper mange fallende stjerner.
Det er nærliggende å sammenlikne Damien Chazelles episke ærgjerrighet med Baz Luhrmann, bortsett fra at både The Great Gatsby og Elvis fant sitt publikum. Chazelle glemmer å stoppe på stasjonen for å plukke opp folk og la dem bli med inn i historien han forteller.
I tillegg til meksikanske Manny, innfører Chazelle et par karakterer som skal vise hvor vanskelig det var å tilhøre en minoritet i det tidlige Hollywood. Lady Fay Zhu (Li Jun Li) gjør suksess som kabaretartist på fest når hun synger «My Girl´s Pussy», men får ikke rollene hun fortjener og har som levebrød å skrive tekstplakater til stumfilm. Trompetist og bandleder Sidney Palmer (Jovan Adepo) får suksess når lydfilmen kommer, men må gjennom nedverdigende episoder for å være riktig type svart musiker. Begge disse artistene hadde fortjent mer plass i Babylon, også.
Rent show og dramatiske gester
Når karakterene forblir endimensjonale, sitter vi igjen med rent show og dramatiske gester. For noen kan en tre timers trailer være det man ønsker seg på kino. For meg ble det utmattende. Idet jeg går ut av salen, har jeg glemt de gode bitene. For dette frenetiske kalaset viser en overflod av talent. Jeg kunne med glede brukt et par dager på å høre om hvordan Justin Hurwitz komponerte musikken og hva filmfotograf Linus Sandgren og produksjonsdesigner Florencia Martin har å fortelle om sine kreative valg.
