Bjørn Båsen: – Stormen herjer i bakgrunnen, men den har ennå ikke nådd oss

Man glemmer ikke Bjørn Båsens bilder etter at man har sett dem. Båsens bilder er visuelt forvirrende, men malt i en glossy-realistisk stil, slik at de får noe inviterende, men også glatt og ukebladsaktig, over seg. Iblant kan det ligne på et dataspill, med monstre, riddere og slott. Andre ganger det motsatte, noe høyst fysisk eksisterende, skjørt og knusbart, nemlig porselen.

Tidligere i år fikk Båsen stor oppmerksomhet for utstillingen «Mythos» ved Nitja senter for samtidskunst. Utstillingens hovedverk, Sagafrisen (2013-2022), handler om napoleonskrigene og Norges påfølgende uavhengighet fra Danmark i 1814. På Bayeuxteppe-aktig vis, altså avlangt og bortetter veggen – verket strekker seg over syv store paneler – forteller Sagafrisen en sammenhengende historie.

For tiden jobber Båsen blant annet med verk til en gruppeutstilling på QB Gallery i desember, i tillegg til flere langsiktige prosjekt, deriblant en soloutstilling som finner sted i 2024.

Tidens ånd har stilt Båsen tre spørsmål.

Hvilket verk liker du spesielt godt akkurat nå?

Hva vil du trekke frem innen kunst som du likte før – men ikke nå?

Og til sist har vi gitt ham muligheten til å trekke fram noe som har betydd mye for utviklingen av kunstnerskapet hans.

Vi starter med det første.

– Hva liker du akkurat nå?

– På en studietur til Belgia gjenoppdaget jeg en gammel favoritt, den flamske 1500-tallsmaleren Pieter Brueghel den eldre. Det er spesielt et av maleriene hans som jeg har vendt tilbake til de siste månedene, Den dystre dag. Det som kjennetegner Brueghel er at han ofte bruker scener fra livet i de nord-belgiske landsbyene for å fortelle større mytologiske eller religiøse fortellinger. Maleriene er fulle av detaljer og små tablåer og du kan stirre på dem i timevis.

– Den dystre dag er del av en serie malerier som utspiller seg på forskjellige tider av året. Handlingen i dette maleriet foregår i månedsskiftet februar/mars, like før fastetiden. Det viser en gruppe skikkelser som beskjærer trær og samler sammen kvist. Noen andre er kledd til karneval, og andre igjen forbereder seg på uværet som skimtes i bakgrunnen. Vi som betrakter står på en høyde og kan se store deler av landskapet bak skikkelsene. I en fjordarm ser vi flere skip som er på vei ned i den stormende sjøen. Langt unna landsbyen, der hovedmotivet utspiller seg, kan vi skimte en større by som klamrer en åsside, med en mørk og gåtefull borg på toppen. Stormen herjer i bakgrunnen, men den har ennå ikke nådd oss.

– Grunnen til at dette maleriet fascinerer meg, er alle de ulike historiene som Brueghel antyder. Mange ulike liv som leves samtidig. Folk som er midt i en krise, og andre som forbereder seg på det samme. Kunstneren bruker som sagt ofte religiøse eller mytologiske historier som utgangspunkt, men her er det bare vanlige mennesker som lever og dør parallelt med hverandre.

– Hva er noe du likte godt før, men ikke nå lenger?

– Da jeg studerte kunst i England på begynnelsen av 2000-tallet var fortsatt kunstscenen dominert av YBA-kunstnerene (Young British Artists: Damien Hirst, Tracy Emin, etc ... ). Jeg var ikke så fan. Men så oppdaget jeg Matthew Barney, og innså at samtidskunst kan være så mye mer. Oppdagelsen av hans Cremaster-syklus, der filmer, installasjoner og andre kunstformer danner et gigantisk gesamtkunstwerk, var veldig inspirerende. Jeg fortærte alt jeg kunne komme over, og det var utvilsomt avgjørende for hvordan jeg utviklet meg som kunstner de første årene.

– Men ... ?

– I dag er Barneys kunst noe jeg ser tilbake på med nostalgi, men sjelden vender tilbake til for inspirasjon. Jeg er en annen billedkunstner i dag enn den gang, og Barneys univers har for lite sjel.

Til vanlig holder Båsen til i Eggedal, kanskje mest kjent som der hvor skuespiller Josefine Frida er fra, og ikke minst som åstedet for den merkelige Nastadborgen.

Men Båsens borger kommer annetsteds fra.

– Jeg er disneyfan, og har vært det så lenge jeg kan huske, sier Båsen.

– Helt siden jeg innså at tegnefilmer var laget av animatører og hver film brukte visuelle konsept skreddersydd de ulike historiene. Jeg arbeider ofte i maleriserier, der hver serie har sine egne visuelle og konseptuelle regler jeg må forholde meg til. Opphavet til dette ligger i tenåringsfascinasjonen for Disney.

– Jeg slutter heller aldri å forbauses over hvordan et av dagens største underholdningskonsern ble startet av to brødre, en filmskaper og en økonom, og at de gikk fra å revolusjonere animasjon som sjanger før 2. verdenskrig, til konkursens rand i 40-årene, for så å skifte fokus til live action spillefilm, naturdokumentarer og fornøyelsesparker.

– Når maestroen dør i 1966 går selskapet inn i et kunstnerisk limbo i 20 år, før den får sin renessanse ved hjelp av en ny generasjon animatører og manusforfattere opplært av de siste gjenlevende kunstnerne som var med på den første oppturen 60 år før. For ikke å snakke om de senere års ervervelser i form av Pixar, Marvel og Lucasfilm. Det hele er så glossy, kommerst, ektefølt og revolusjonerende. En evig kamp mellom penger og kunst.