BLÅs infantiliserende virkning på kulturbyråkratene
Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ.
Tekst Audun Vinger
06.03.2023Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
25 år med klubben og utestedet i Brenneriveien påkaller minner om bra DJ-kvelder, overbevisende konserter og overrumplende fyllekuler. Man er vant til å se mange av byens løse fugler og musikere blant stamgjestene der inne. Men det var slående under den første jubileumskvelden denne uken, med inviterte, bløtkake, bobler og konsert med Jaga Jazzist på nøyaktig samme dato som de spilte på åpningskonserten i 1998, at det er en annen type gjest som også har vært med på å sette preg på stedet. Kulturbyråkratene.
Og stedet har har en infantiliserende virkning på dem. På samme måte som et oppmøte på Øya, der de kan henvende seg til et slags drømmeaktig plenum som de kaller «Øya!» ikledd frekke t-skjorter og påsponset øl. Men dette blir enda sterkere på BLÅ, der stedets kulturelle status blir sauset sammen med ungdomsminner, stolthet over gentrifisering, og besjeling av Akerselva. Men den største besjelingen er nok over Blå selv. Selvfølgelig var kulturminister Anette Trettebergstuen på plass, og holdt en litt skækk tale der hun både småbannet, innrømmet at hun hadde blitt kastet ut etter å i begeistring ha kastet en øl på scenen under Lars Vaular-gig, og ikke minst henvendte seg til stedet i et gråtkvalt «kjære Blå», kombinert med et mer AP-tradisjonelt «Dere!». Den siste der benyttet kulturbyråd Omar Samy Gamal fra SV seg også, for anledningen i en ungdommelig lue, og stadige presiseringer av hvor mye man har «svetta» der inne på konsert eller klubb. BLÅ har mye bra å vise til, men et av de mest sentrale resultatene av disse 25 årene er nok fremveksten av denne politiker og byråkrat-typen. Det var litt større avstander mellom undergrunnen og makthavernes bord før BLÅ.
Viben har vært den samme
Grunnen til at Blå har holdt ut et kvart århundre, er så klart først og fremst at stedet ikke har stått på stedet hvil kunstnerisk, og faktisk inneholdt svært mange forskjellige uttrykk. Brorparten av publikum som har frekventert stedet i årenes løp skjønner vel ikke stort av at det skal være et jazzsted. Forskjellige former for støyrock og indierock har vært dominerende hele veien, mens det andre år har vært techno, hiphop, electroclash, R&B eller oslo-disco. Stedet ble egentlig mer kjent for folk flest da de opprinnelige jazz-menneskene på stedet forsvant. Og stedet har jo hatt mer kommersielt orienterte musikkelskere som Christine Dancke og DJ Patski Love som bookingansvarlige der. Det har altså i realiteten vært mange forskjellige BLÅ selv om stedet stort sett har sett klin likt ut, og viben har vært den samme. Det glorifiserte drivhuset som har innkapslet uteserveringen – det som i flere år har vært selve hjertet av Blå – aner vi ikke hvor lenge får lov til å stå oppe, og det er et lønnlig håp om at det forsvinner nå som sola snart stikker frem igjen for sesongen.
Men selv om stedet er blitt stedet det er fordi det forholder seg til og befinner seg i nuet, prøvde jeg å tenke på noen få historiske høydepunkt, uten å sjekke oversikten over alle arrangementene som har vært der inne. Det har vært mange.
Frijazz-konserter måtte man lenge hit for å kunne oppleve. Å høre Peter Brötzmanns enorme Chicago Tentet fremføre «Machine Gun» var en massiv trøkk for systemet. Men en glohet sommerdag da Ingebrigt Håker Flaten på bass og Joe McPhee på sax/lommetrompet spilte akustisk på gulvet med publikum i ring rundt dem, gjorde enda større inntrykk.
En av mine favoritt R&B-sangere fra 90-tallet, Biggies tidligere øyensten Faith Evans, fikk frem New York-stemningen som arkitekturen der inne innbyr til.
Tidenes høyeste og faktisk deilig skremmende konsert med Yves Tumor, som i tillegg satte røykmaskinene på full pupp så publikum gråt, dro jakkene over hodet og rømte inn på det ellers ikke fristende toalettet.
Legendariske DJs har det vært mange av, med store øyeblikk med for eksempel Carl Craig, Moodymann og Francois Kevorkian. Jeg har selv hatt mange klubbarrangementer der inne, et typisk minne var den eksentriske London-gangsteren Paul «Trouble« Anderson som spilte eklektisk og herlig, og med kronprins Haakon Magnus på gjestelisten (han sto i den litt ugjestmilde køen rundt hjørnet mens snøen lavet ned).
Men dagen som best oppsummerer BLÅ for meg, var en ekte heldags en lørdag med koronarestriksjoner, med freakfolkjazz med Marthe Lea Band til lunsj, det vakre kunst-black metal-bandet Ved Buens Ende til middag og houseklubben Sunkissed til kvelds.
Jeg spør på tampen mangeårig tidligere bookingansvarlig og fortsatt medeier Einar Idsøe Østevik Eidsvåg om han har tre favoritter fra sin tid:
— Vanskelig å dra opp tre fra hatten ass. Jeg var booking- og markedsføringsansvarlig, så stod for omtrent alt, men J.Dilla - han satt i rullestol og hadde nesten ikke stemme igjen og løp bak for å se han dra avgårde med mammaen. Caribou og Bear In Heaven under øyanatt.
Å koke ned noen konkrete minner av de i overkant av 2k konsertene jeg var booking- og markedsføringsansvarlig for er nesten umulig, men første minne er da lille meg på 28 år fikk jobben uten å søke - det innebar en følelse av avmakt. Var ikke lett at det lå en konflikt (som ikke jeg var en del av) bak. Fra 2006 -2012 boltra jeg meg i å gi folk kulturopplevelser var det oslodisco, fransk elektronika, Diplo, A-trak og Steve Aoki, sørstatsrap, skandi-rock sang på siste vers, pop-indie, pop-elektronika. Kjølig filmatisk disco produsert av Johnny Jewel med Glass Candy og Desire fra labelen Italians do it better var også hipt som f***.
Har du konto? Logg inn