Blås til du blir rød i fjeset

Mange begynner vel å føle på en viss festival-fatigue nå, men du slipper ikke unna, nå begynner jo høstsesongen med mer livemusikk enn noensinne! En av de mest spennende og allsidige festivalene du kan skrive ned i almanakken hver august er utvilsomt Blow Out! som i sin helhet foregår på Café Mir på Grünerløkka. Som tittelen antyder er det mange ekstreme uttrykk fra scenen der, men også mange vakre. Der kan man som regel oppleve gamle helter og nye fjes innen utkanten av jazz, rock, pop, støy, folkemusikk, samtid og noe udefinerbart noe. Det er festivalen for deg som er åpen for noe nytt, og som ikke synes konserter er riktig åsted for å snakke om ferien, manglende parkeringsplasser i sentrum eller en ny dille fra amerikansk hverdagsdiskurs. Og det er vel fortsatt noen igjen? Festivalen blir arrangert av Konsertforeninga og et fett programråd bestående av gode musikere - og med samme navn finnes også en helårskonsertserie som smeller på Kafé Hærverk annenhver tirsdag. Vi huket tak i en av oslogatenes mest gjenkjennbare profiler og en av de hyppigste konsertgjengerne der ute, en særegen trommeslager, festlig DJ, ivrig konsertarrangør og fin type som går under navnet Ståle Liavik Solberg for å forklare nye lesere hva i alle dager dette er for noe.

Det har nettopp vært jazzfestival i Oslo i en hel uke. Og nå kommer det søren meg en festival til. For uinnvidde, hva er egentlig annerledes med Blow Out?

— Blow Out er en festival for fri improvisasjon, frijazz og lignende herligheter, så du får fire dager med 17 konserter av ypperste merke. At alt skjer på samme venue gjør at det blir en helt særegen kontakt med musikere og publikum, og man føler virkelig at alle trekker i samme retning for at dette skal bli noe helt eget.

Annonse

Nå unngår du egentlig å si at festivalen opprinnelig ble startet som en motreaksjon til Oslo Jazz som tidligere nedprioriterte frijazz og så videre. Egentlig kan det være rom for det aller meste av lyd på Blow Out, så sant det er innenfor et impovisasjons-etos? Til og med fengende klubbmusikk som Why Kai, som avslutter lørdagskvelden?

— Ja, hvorfor ikke? Vi prøver å lage et program for hver enkeltkveld som kan både utfordre og begeistre, og så kjører vi på alltid med det som vi kaller Partysettet som siste konsert på lørdagen, og da kan alt skje.

Party vet vi hva er. Men hvor lange er konsertene rent generelt , og hvordan skal man i en perfekt verden oppføre seg underveis? Sitte stille og klø seg ettertenksomt på haken, eller komme med lystige utrop når det skjer noe ekstra fett i musikken?

— Konsertene varer stort sett en drøy halvtime. Noen litt kortere og noen litt lengre. Det er sikkert delte meninger om hva som er er den ultimate publikummeren, men selv liker jeg godt at folk er forskjellige. Det betyr at noen lytter intenst med lukkede øyne, mens andre involverer seg kraftig. Det er også rom for mye mellom de to ytterpunktene, og det tenker jeg er med å underbygge den følelsen av at vi skaper dette sammen.

Jeg og en god jazzkollega har en gang sett finaleløp med Karsten Warholm på mobilen under bordet mens en intens konsert foregikk, så mye er mulig. Festivalen bar tidligere preg av mange gamle britiske, nederlandske og av og til amerikanske mannlige legender fra denne musikk-kulturen, som jeg elsker og som alltid leverer interessant kvalitet. Men som i kulturen ellers er det langt mer mangfoldig i dag, og det føles enda bedre. Har dette faktum gjort noe med musikken, og med publikum?

— Dette var et spørsmål det er vanskelig å svare kort og konsist på! Men for å prøve, så kan man kanskje si at det føles mer balansert i dag, og at det kanskje er enklere å ha sterkt kontrasterende uttrykk på scenen? Jeg tror også at publikum her i Oslo er mer variert enn en del andre steder, og det har nok noe med hvem som er på scenen å gjøre også.

Årets største legende er Barry Guy - hvem er det og hva bør man høre på forhånd?

— Barry Guy er en fantastisk engelsk bassist som nå bor i Sveits. Fra slutten av 60-tallet var han en veldig viktig musiker på scenen i London og spilte blant annet i Spontaneous Music Ensemble, og han startet også London Jazz Composers' Orchestra. Gjennom en lang karriere er det vanskelig å velge ut enkeltplater eller prosjekter, men selvtitulerte Iskra 1903 (med Derek Bailey og Paul Rutherford) og Atlanta (med Evan Parker og Paul Lytton) er fantastiske, i tillegg til hans spektakulære soloer, så klart.

Og av yngre talenter, en festivalbooker klarer ikke vel velge mellom sine artister små slik en mor ikke kan mellom sine barn, men om du kan nevne noe ferskt på programmet?

— Jeg gleder meg veldig til å høre KRISE på onsdag, den nye trioen med Heidi Kvelvane i front på torsdag, Miriam Den Boer Salmón i samspill med Sophie Agnel og Rhodri Davies på fredag, og ikke minst Camille Emaille i den franske trioen Gésir på lørdag. Dette er alle musikere og band som ikke har vært så mye på scenen i Oslo før, men som er fantastisk bra!! Sjekk også ut Otto Willberg på solo elbass - frekt og fint! «The Leisure Principle» - https://ottowillberg.bandcamp.com/album/the-leisure-principle