3D-animasjon av Tigergården på Ensjø, Code arkitektur.
Det er ikke så ofte nye bygg får meg til å stoppe opp, men da jeg krysset fotgjengerbroen over t-baneskinnene fra Ensjø til Kampen, skjedde det. Jeg måtte stoppe, og måpe, over Tigergårdens stilrene bølgeblikksfasade.
Moderne fasader er i dag under hardt angrep, og mange med god grunn. «Glatte blanke fasader» er eksempelvis hovedfienden til det konservative Arkitekturopprøret. Og bruken av skinnende gullplater som brer om seg bør kritiseres, ikke bare fordi det er stygt, men også fordi slike plater er vanskelige å gjenbruke. De ruglete, blanke bølgeblikkfasadene bør forsvares: de er holdbare, vanntette og kan brukes igjen. Dessuten beviser Code Arkitekter med Tigergården at den rette bruken av materialet kan føre til en harmonisk og levende fasade.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Modernismens ærlige skjønnhet
Det er fristende å kalle bølgeblikk «klassisk», ettersom materialet ble introdusert til norsk bygningskunst allerede på 1800-tallet. Men vi befinner oss likevel milevis unna de doriske steinsøylene Arkitekturopprøret drømmer om, ikke minst fordi materialet kan gi assosiasjoner til alt det dagligdagse opprørerne skyr: praktiske låvetak, rufsete havnelagre og modernistiske boliger.
Gunnar Larsen var Dagbladets utsendte til det som i ettertiden står som den arkitektoniske modernismens gjennombrudd i Skandinavia, Stockholmutstillingen i 1930. Som litteraturviteren Ann Sylvi Larsens viser i sitt bidrag i antologien Saklighet og sanselighet (2000), rapporterte Larsen begeistret hjem at han hadde besøkt et hus med en «umalt bølgeblikksmarkise» som strakk seg fra taket utover vannet. «Stygt?» spør han leserne. «Nei,» svarer han, og beskriver hvordan solen først skinte på bølgene for å så reflekteres i den nakne bølgeblikken før det hele endte med «bølgenes dans reprodusert i mykt lys på duken!».
Det er en lignende tilnærming Code Arkitekter må ha hatt da de tegnet Cliffhanger, en svevende bolig i Oslo fra 2005. Bygget viser at bølgeblikkens hardhet også benyttes som en kontrast til mykere materialer, som tre. En slik kontrasterende logikk ser vi også Venstres hus, hvor arkitekt Knut Knutsen har skapt en kontrast mellom bølgeblikk og betongsøyler nederst på bygget; på Blindern skapte arkitekt Leif Olav Moen en lignende kontrast mellom teglstein og bølgeblikk; den samme effekten ser vi på Landbrukets hus fra 1965, utført av Lund & Aas. Der er tegelfasaden på forsiden parert med hvite kortvegger i hvit bølgeblikk som så å si flimrer idet du går forbi.
Det finnes selvsagt mislykkede prosjekter med bølgeblikk. Av nyere eksempler kan vi for eksempel trekke frem vinneren av Arkitekturopprørets Grøss-pris-vinner, Munchmuseet. Det dristige bygget tegnet av Juan Herreros er slettes ikke «Norges styggeste bygg», men selv om formen er spennende, er fasaden kjedelig. Kanskje er årsaken at det ikke er snakk om ekte bølgeblikk, men et noe kjedelig, bølgete og grått, gjennomhullet materiale.
Et annet eksempel på mislykkethet er det kaotiske bølgeblikkbygget på Skullerud torg, tegnet av Felix-arkitekter. Der er deler av fasaden kledd med blå bølgeblikkplater i et rotete mønster. Til forskjell fra et tilfeldig lappeteppe på et sjarmerende og provisorisk låvetak, er det tydelig at arkitektene her har forsøkt seg på noe. Akkurat hva, beskriver de i en kort artikkel på sine nettsider, hvor de skriver at de er inspirert av Islandske bølgeblikkshus såvel som «dazzle camo», måten britiske krigsskip under første verdenskrig forvirret fienden gjennom å bryte opp mønstre ved å la skipene males i striper i en rekke ulike retninger. «Slik unngås repetisjon og monotoni,» skriver arkitektene, «som var den store utfordringen i masseproduksjonsalderen.» Resultatet på Skullerud minner imidlertid ikke om de kunstneriske krigsskipene; for å få til det burde de duse blåfargene vært byttet ut med langt farligere fargevalg.
Rimelig og stilig
Å være dristig trenger imidlertid ikke å være oppskriften til en vakker bølgeblikkblokk, snarere tvert imot. Tigergården er på tross av sitt høye luksuriøse tårn et relativt beskjedent prosjekt som med sin ensformige farge viser potensialet i et moderne, stilrent uttrykk.
