Bonusbilder – 280226
Siden vi ikke rakk å inkludere den nyeste filmen i Kevin Williams og Wes Cravens skrekksatirefranchise i Ukens blandede bilder, får den sin egen, lille post i dag.
Tekst Jon Hagene
28.02.2026
Franchisen vi snakker om er selvsagt den med alle Scream-filmene, og utgaven vi refererer til er naturligvis den syvende – bedre kjent som Scream 7. I motsetning til forrige film, hvis handling var lagt til New York og ikke Woodsboro, og Sidney Prescott (Neve Campbell) ikke var med, er alt ‘som det skal være’ i syveren.

Sidney lever med mann og tenåringsdatter i Woodsboro. Hun driver liten, men suksessfull kafé og har det godt. i hvert fall så godt som man kan ha det, efter å ha opplevet alle de angrep, massakrer og tap av nære og kjære som hun har gjort. Datteren Tatum (Isabel «1883/1923» May) er blitt sytten år, har en ‘glætt’ og jevngammel kjæreste – og lurer veldig på hvor like (eller forskjellige) hun og moren er.
Gnisninger de to imellom oppstår jevnlig, om ikke kontinuerlig, og faren (en usedvanlig anonym og dårlig frisert Joel «Community» McHale) må stadig opptre som fredsmegler. Men Scream 7 handler ikke om familien Prescott-Evans’ indre spenninger, i hvert fall ikke lenge. Som vi på høyst underholdende vis fikk se i introsekvensen, er en ny Ghostface på krigsstien og ikke overraskende er det igjen Sidney som er mayhem-målet.
Men hvem gjemmer seg bak Skrik-masken, hvem har noe uoppgjort med Sidney (og, efterhvert, familien hennes)? Alle åpenbare kandidater er jo døde for lengst. Eller, er de egentlig det? Forstyrrende telefonsamtaler, akkompagnert av enda mer forstyrrende videolinker får det til å se ut som om Stu Macher (Matthew Lillard) likevel ikke er død! Men det må da være en deepfake?
Parallelt med at spørsmålene – og haugene med lik – tårner seg opp, introduseres stadig nye teorier, mistenkte og overraskende relasjoner. Best og verst av dem alle er forholdet mellom Sidney og Gale Weathers (Courteney «Friends» Cox). Gale dukker opp akkurat idet hun skal, redder dagen og klemmer Sidney. Riktig så stas er det. Men hvordan er det hun ser ut?! Som en karikatur av en parodi på en mislykket plastisk-kirurgisk operasjon anno 1987? Ja visst faen. (Bare vent til nærbildene, når hun snakker. Eller når hun i fullt alvor og helt uten ironi eller glimt i øyet sier: I knew you were in there somewhere!)

Scream 7 er skrevet og regissert av Kevin Williams, som ikke bare skrev den originale Scream (1996), men som også har levert manus til film nummer to og fire i serien. Plott og handling er med andre ord i trygge hender. Men hans erfaring som regissør er rimelig begrenset, noe som merkes. Dessuten har den koole, ukunstlede og eminent troverdige dialogen for lengst forlatt forfatterbygningen Williams bor i – noe som også merkes.
Like fullt har filmen en fin fremdrift og er smekkfull av ville innfall, overraskende dødsfall og blodig lemlestelser. Det mest irriterende (om enn så sjangertro) ved killer-kalaset, er alle de dumme valgene. Altså: De helt urimelig teite, tåpelige, usmarte, ulogiske valgene rollefigurene tar. Som sagt følger de en av sjangerens uskrevne regler, men i takt med at så mye annet er blitt endret og forbedret med årene kunne vel også dette ha evolvert?

Uansett. En av de mest positive effektene av at Williams har vært med siden starten, er at han med kraft og kunnen er i stand til å leke og tulle med franchisens historie, rykte og plass i populærkulturen – og da i særdeleshet med at Neve Campbell ikke var med i forrige film, at hun begynner å bli litt vel voksen for denne type film, og så videre.
Så: Det vi har her er et vilt sammensurium av utrolig timing, dårlig valg, hårete usannsynligheter, bøttevis med blod, tidvis tonedøvhet – og en åpenbart usammenhengende forklaring på hvorfor skurkene (som du allerede en halvtime tidligere burde vite at var skurkene) gjorde som gjorde – innpakket og servert på en måte som gjør Scream 7 til en film det likevel er verdt å se på kino. Det er nemlig fortsatt gøy å sitte i en full kinosal hvor alle skvetter så de hopper i stolen, selv om de vet at det snart skjer noe som vil få dem til å skvette. Hvilket alt i alt og tross alt er genuint imponerende.
Men selv om en åttende film efter all sannsynlighet dukker opp, tror jeg det er nok nå.
\
Fortsatt god helg.
Jon Hagene skriver om film i Tidens ånd

Hold deg oppdatert
Meld deg på nyhetsbrevet vårt og få ukas saker rett i innboksen.