Boss reggae i Oslo

Det er sprøtt at et så lite land som Jamaica kan stå som utgangspunkt en av de mest identitetsrike musikk-kulturene i populærmusikkens historie. Ska, rocksteady, reggae, dub og så videre - musikken tok en seiersferd verden over, er fortsatt stort som seg selv, og har inspirert så mye annen musikk på sin vei. Og med sound system-kulturens senere utbredelse også i England og USA la det grunnlaget for hiphop og den DJ-orienterte klubbkulturen vi fortsatt kan glede oss over.

Tidens ånd har startet et nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. Meld deg på her

Hvor mange bra låter er det egentlig blitt laget på den øya der? Noen blir aldri lei av å lete etter flere. Vi tok en samtale med DJ og platesamler Thomas Eiene fra klubbkvelden Get Ready! som er en av arrangørene, som kunne fortelle mer om miljøet i Oslo og hva vi kan vente oss av weekenderen, som blant annet går ned på Nr 53 på fredag og Hør Hør på lørdag.

Hva er egentlig Oslo Reggae Weekender for noe - og er man nødt til å døgne?

— Boss Dynamite – Oslo Reggae Weekender er vårt forsøk på å få til en såkalt weekender etter europeisk modell her i Oslo. Det blir vel kanskje feil å kalle det en festival, men det er nå to dager med en strålende bukett DJ’s fra inn- og utland som spiller sine hotteste plater på noen av de artigste utestedene i byen. Weekenderen er et samarbeid mellom Get Ready! og Rudie Sounds, de to mest aktive DJ-kollektivene innen hva man kan kalle «60-talls-reggae» - ska, rocksteady og tidlig-reggae - her i byen. Mange av oss samler på et videre spenn av jamaicansk musikk, men under Boss Dynamite er fokuset kun på 1960-tallet (med en og annen mento- og R&B-avstikker til 50-tallet og en roots-låt fra 70-tallet her og der). Alt på originale syvtommere, selvsagt! Vi holder på til 03 begge kvelder, så det blir muligheter for søvn for de som er interessert i den slags. Kan legge til at opplegget begynner allerede kl. 16 på Hør Hør på lørdagen. Ute i bakgården, om værgudene står oss bi. Jeg frykter allerede jobb på mandag!

Det burde man etter en god helg. Men jeg lurer - har disse stedene akseptable sound systems?

— No. 53 som er fredagens åsted har definitivt det, da deler av det mektige Roots Invasion-soundet står der. Lyden på Hør Hør, hvor det foregår på lørdag, har vel kanskje ikke samme tyngde, men fungerer vel greit for lokalet får vi vel si.

Folk er folk og alle er vi jo forskjellige, men går det an å karakterisere miljøene for de ekstra interesserte i reggae og tilstøtende sjangre i Oslo? Er det som en kult, eller er det trygt forenhver musikkelsker å dukke opp?

— Det vil være en kraftig overdrivelse å si at boss reggae og reggae generelt er et stort fenomen i Oslo, men det finnes et lite og veldig dedikert miljø. Noen av de absolutt beste reggae-samlingene i Europa befinner seg her, og i den innerste sirkel av DJ’s og platesamlere (egentlig samme sak) nærmer enkelte seg northern soulsk fanatisme. Deler av boss reggae-miljøet har sitt utspring i skinhead/suedehead-miljøet i Oslo, og du vil se noen av disse på klubbkveldene, men ellers er vi tilholdssted for en myriade av danseglade musikkelskere og folk som liker å ha det gøy fra alle slags miljøer. Akkurat slik det skal være! Interessen går litt i bølgedaler av og til, men jeg trøster meg med at det er en tidløs greie.

Er det noen musikkstil innen reggaesjangerfamilien som utpeker seg som mest gangbar på klubber i Oslo?

— En skikkelig tung rocksteady-låt, gjerne Studio One, slår aldri feil!

Hvordan ble du selv bitt av denne musikkbasillen i sin tid?

— Stavanger hadde et lite, men veldig dedikert og aktivt reggae-miljø på 80-tallet som min eldre bror var en del av. Så jeg ble eksponert for mye fantastisk musikk fra ung alder av, og i mine tidlige tenår startet jeg selv å kjøpe plater - med kyndige råd og veiledning fra min «mentor», den tidligere nevnte eldre bror. Har nå kjøpt/byttet/solgt reggae i 30 år og oppdager stadig nye ting jeg bare må ha.

En heldig situasjon. Egentlig ganske sykt at et enkelt land som Jamaica kan ha en så rik og unik musikk-kultur som har fått slik utbredelse. Det er ikke mange land på kloden som kan sammenliknes?

— Nei, det er rimelig spesielt at et såpass lite land har fått en slik global kulturell betydning. Reggae er en hyperaktiv «industri» som har utviklet seg konstant i nesten 70 år og gjennom det har beholdt mye av relevansen for internasjonal popkultur – selv om jeg må innrømme at jeg personlig ikke har mye til overs for det som har kommet derfra de siste 40 årene!

Man kan si at ruten fra Jamaica til England og så videre ut i verden derfra er den sentrale for denne musikalske eksplosjonsbetydningen, siden de første båtlastene med mennesker fra blant annet Jamaica kom til de britiske koloniherrene som arbeidsinnvandrere i 1948.

I senere år er det blitt fornyet bevissthet rundt den viktige Windrush-generasjonens utfordringer, noe deres etterkommere også er offer for. Er politiske og sosiale spørsmål endel av greia når denne musikken feires, eller handler det utelukkende om good times?

— Jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke legger noen vekt på politiske, sosiale eller spirituelle aspekter når jeg spiller. Fokuset er kun på musikken, på gøy og å få folk til å danse. Jeg setter pris på en tekst med budskap selv, men i en DJ-situasjon legger jeg ikke særlig vekt på det. Bør dog legge til at jeg har strenge regler og krav til låtene jeg spiller (integritet heter det), og unngår konsekvent altfor sentimentale eller «lightweight» tekster med ord som «marriage» og «tears», daffe rim som «moon/June» og låter med kvinnenavn som tittel.

Det kommer noen selectors fra det store utland til weekenderen, hvem er det egenlig, og hvordan spiller de?

— Vi har en utenlandsk gjest per kveld, samt noen til dagtids-sessionen på lørdag. På fredag har vi hanket inn Alessandro Carella fra Italia, og på lørdag Kris van Beethoven fra Belgia. Begge to er veteraner på den europeiske 60’s reggae-scenen, og har spilt på utallige klubber gjennom årene. Musikalsk kan vi forvente, som seg hør og bør for Boss Dynamite, en rødglødende het selection med ska, rocksteady og tidlig-reggae. På lørdag formiddag spiller Cry Tough fra København og Clive Ellis fra Cardiff. En skikkelig internasjonal gjeng altså.

Du er selv ute og reiser med singlekofferten endel. I hvilke europeiske byer er det best liv?

– Med fare for å virke som en skrytepave, så har jeg vært velsignet med en del spillejobber i det store utland, og har spilt over det meste av Europa etter hvert. Må innrømme at jeg setter stor pris på vibbene det har vært på gigs jeg har hatt i London. Må for all del ikke glemme Hamburg og Berlin, begge byer med store og lidenskapelige reggae-miljøer, med uovertruffent liv og røre på dansegulvet til morgenen gryr!

Du er sikkert motstander av YouTube og strømming og alt slikt, men kan du avslutningsvis bite i det sure eplet og bidra med tre bangers som er ditt hjerte nærme - to tidløse og en ny oppdagelse?

– Jeg har ikke Spotify, nei, men bruker YouTube flittig for musikk, så det har jeg ingen problemer med!

Det er en klisje i slike sammenhenger, men jeg har så mange låter som er meg kjær at det er vanskelig å bare plukke tre – og i morgen er listen en annen. Men la oss ta disse tre, da!

Gaylads – Mama Look (Links blank, 1968)

— I krysningspunktet mellom rocksteady og reggae i det gyldne året 1968 kom denne killeren fra den legendariske vokalgruppen Gaylads i et veldig lite opplag kun på en såkalt pre-relase («blank»)

Junior Soul – Chattie Chattie aka Glendevon Special (Big Shot, 1968

— Fra sangeren som senere ble kjent som Junior Murvin («Police and Thieves») kommer dette stykket av pur dansegulvdynamitt produsert av den store Derrick Harriott.

Delta Cats – Unworthy Baby (Blue Cat, 1968)

— Det ble mye 1968 nå, men det var et bra år for reggae! En obskur gruppe som spilte denne heavy rocksteady-perlen inn for den største av dem alle, Coxsone Dodd. Kom faktisk aldri ut på Jamaica, bare på en uhyre sjelden syvtommer på den meget ettertraktede engelske labelen Blue Cat.