Bret Easton Ellis kan ha noe for seg likevel

Spesielt for sin grafiske fremstilling av vold mot og drap av kvinner, og en generell dekadent livsanskuelse i en ny verden der penger og status betydde alt. I Australia måtte man visstnok selge boken skjult med gråpapir, eller noe i den dur. Det er klart at nysgjerrigheten ble vekket av at en skarve roman kunne avstedkomme slike reaksjoner, og da den ble utgitt på norsk året etter, ble den lest med vellyst. Tre scener brant seg fast: den der børsguttene sammenlikner design og papirkvalitet på visittkortene sine, og det sakte men intenst demrer for hovedpersonen Patrick Bateman at hans ikke var det mest sofistikerte. Den der han får daten sin på en swanky restaurant til å spise en urinal-stein som han har fått drapert i den fineste sjokolade, som dessert, med den tapre mottakelsen: «it’s very minty …». Og selvfølgelig de innskutte, pasjonerte småessayene skrevet «av» Bateman om musikkartistene Genesis, Whitney Houston og Huey Lewis and the News — perfekt kuraterte pop-artister fra sin tid. Samtidig en type såkalt glatt musikk som på tidlig nittitall var så uvanlig å ta seriøst og skrive om i positive ordelag. Mange mente derfor at disse tekstene var minst like skremmende og beviste et psykotisk indre like godt som de nitide beskrivelsene av brutale drap. Her har tidene forandret seg. Skjønt, jeg har fått med meg at filmkarakteren Patrick Bateman i dag er blitt et maskulint idol for meme-filosoferende unge menn.

«The Shards»

Av Bret Easton Ellis
Swift Press
608 sider (muligens 300 for mye)

I 1998 arbeidet jeg i Natt&Dag med storøyd fascinasjon for uteliv, og husker at oppfølgeren Glamorama, lagt til et eksentrisk modellmiljø på Manhattan som utartet seg i uventede retninger, ble møtt med positiv interesse, men selve romanen husker jeg egentlig lite av i dag, utover at jeg kjøpte den på Tanum Karl Johan i en sånn deilig stor amerikansk versjon med fristende skriftspeil. Og at handlingen i mitt indre, slik jeg forestilte den mens jeg leste, av en eller grunn var lagt til skiløypene ved Lygna på Hadeland. Det er ofte slike irrelevante lokasjoner jeg tenker på mens jeg leser, av en eller annen grunn.

De unge pripne

Ellis hadde i en periode en forfatteraura mange fant forlokkende, med gamle dagers eksklusive literary parties sammen med folk som Jay McInerney, lunch på Elaine’s, store forskudd og så videre, men interessen svant fort, både for den livsstilen og for forfatterskapet hans.

Da han i 2005 utga Lunar Park var han ikke så hot right now, selv om man sikkert i dag igjen kan undersøke den romanens forsøk på autofiksjon med upålitelig fortellerstemme, som man jo skulle se mer av i årene som fulgte. Han var så lavt i kurs at jeg vagt kan erindre noe håndgemeng med ham på Lorry da han kom og skapte oppstuss i irriterende atal form, sikkert mentalt utslitt etter en endeløs bokturné. Vi hadde vært en gjeng på lansering av en litterær essay-bok på gamle Tronsmo en sensommerdag og the moveable feast hadde sakte forflyttet seg opp til uteserveringen på Lorry. Da Matias Faldbakken og antakelig Erling Kagge ankom med Ellis ble det kulturkrig, og essayisten var tydelig ikke lenger i sentrum av oppmerksomheten. Etter at flere var involvert i småprat, flørtete krangling og sigarettbomming med Ellis, gikk essayisten frem til ham, rakte frem neven, introduserte seg selv og sa «I’m an author too». Ellis repliserte med et forskrekket: «Ouch, you’re hurting my hand!»

I de siste årene har Ellis blamert seg selv ved å gå etter «de unge pripne» og politisk korrekte menneskene som i følge ham har tatt vekk moroa ved livet. En noe slitsom podcast og utgivelsen av non fiction-boka WHITE gjorde ham gammel på alle de feil måtene. Jeg regnet med å aldri skulle lese noe av ham igjen.

300 irriterende sider for lang

Så viser det seg at han kan ha noe i seg likevel, og når han kommer til Litteraturhuset neste uke for en scenesamtale med Emma Clare Gabrielsen, er det utrolig nok en delvis revitalisert forfatter som kommer til syne. Noe av grunnen til det er at han med den enorme romanen The Shards (på norsk ved Henning Kolstad under tittelen Skår, Kagge forlag), klokelig holder seg unna samtidens gjenvordigheter, og heller fantaserer tilbake til Los Angeles i 1981, og livet på privatskolen Buckley, samt ekstravagant fritid. Dette er en kulturell og sosiologisk arena han behersker godt. At romanen med sine 600 hundre sider er cirka 300 irriterende sider for lang med utallig kjedsommelige cliffhangers og gjentakelser, forpurrer ikke det faktum at den i sum er overraskende underholdende. Jeg hadde glede av å lese den, den var spennende, skummel, morsom og historisk interessant, og selv om det i stor grad er en beskrivelse av overflate og overflatisk eksistens, og den eneste vi får være med under topplokket er Bret selv, føler man som leser empati med skikkelsene i boka.

Den korrekte lykken i den vellykkede gjengen på privatskolen merker begynnende skår i gleden da en hippie-kult terroriserer de californiske omgivelsene, med okkulte ofringer, drap og generell guffen stemning oppi alt det perfekte. Dette skaper en opphetet og nervøs stemning som stigende gjenskapes på boksidene. Men på linje med angsten for mord og tortur, er den dominerende faren for karakteren Bret (og de andre), den største angsten, det at fasaden vil sprekke og den vellykkede gjengen ikke klare å holde ut siste-året. Det viktigste er å kunne opprettholde det store spillet. Det er endeløse beskrivelser av «scene-oppsettet» i skolegården og på fritiden. Da skolens vinnerpar Thom og Susan (Bret er betatt av begge) blir bedt om å posere for et fotografi under et pool party hos en av de velstående foreldrene (alle foreldrene er det), går det av seg selv - «they were already posing». Den nye studenten Robert Mallory kommer derimot og lager splid innad i rolleforståelsene i skolegården. Bret er kjærest med Debbie, ilter datter av rik og eksentrisk filmprodusent, og sjeleglad for hvilken posisjon det gir ham på skolen, der han skal holde ut bare ett år til, før han omsider kan bli seg selv et annet sted. I denne romanen er alle homofile i skjul, så også Bret, som har underlige, hemmelige affærer med stoneren Matt og jocken Ryan. De grundige sexscenene mellom disse blir pasjonert beskrevet boken gjennom, i likhet med endeløse bilscener i standsmessige sportsbiler (ingen går til fots i LA), stadig inntak av weed, Quaaludes, Valium og coke ettersom hva det indre liv krever, og ikke minst gjentatte, nydelige beskrivelser av garderoben deres: seilersko, hvite Armani button down-skjorter, Ray Ban Wayfarers, Polo-trøyer i påskeegg-farver, skolens blazer.

Høyskuldret intensitet

Ellis sier selv at han hadde prøvd å skrive denne romanen flere ganger, men at det plutselig løsnet og at han ved hjelp av endeløse spillelister med musikk fra perioden, klarte å få hamret det ut. Og musikk er utvilsomt et av de viktigste redskapene her, om enn bare den flyter kort innom fra kassettspilleren i en bil som fyker forbi.

1981 var et strålende år for soul, post-disco, yacht rock og voksenpop, jeg finner ustanselig nye favoritter, men det er ikke først og fremst slik musikk som går igjen i romanen. Det viser en herlig brytningstid, med en type pop og rock som er like nervøst i høyspenn, glamorøst glinsende, kantete, ung og frisk som karakterene i boken. Og like hvitt. Slik musikk som dominerte i MTVs første år. Om man ser bort fra endel av de mest kjente artistene som dukker opp, åpenbarer det seg en stor verden med fantastisk musikk som egentlig ikke har fått noen enorm revival på en stund: skinny tie-powerpop, new wave og såkalt modern rock. Ja, såkalt divorce-core fra litt senere på åttitallet, moody voksenrock med synther, har dominert deler av rocken et par år nå. Men denne litt tidligere rocken, har en høyskuldret intensitet ved seg som er ytterst besnærende. Den er i beste forstand wired.

Det er laget spillelister med låter som blir nevnt som en del av narrativet i romanen, og disse listene er på nærmere ti timer. Det er en fantastisk opplevelse å lytte til, enten under lesning eller kanskje etterpå, for å la stemningen vedvare.

Jeg tenker litt på stjerner fra foregående tiår som tok til seg new wave-soundet, slik som Fleetwood Mac og Linda Ronstadt, men først og fremst på frekke men slightly overproduserte band som The Tubes, B-52s, The Romantics, Kim Wilde’ «Kids In America» og så videre. Hvor fett er det ikke at «homecoming queen» Susan kjører rundt i LA med vind i håret mens hun hører på band som Romeo Void, Psychedelig Furs og Icehouse? Jeg ser umiddelbart for meg disse mange annonsene for mentolsigaretter og dyre kassettspillere som man kunne finne i utgaver av Rolling Stone Magazine fra perioden.

Min personlige favoritt, som ikke er med på spillelisten men som like gjerne kunne vært det (de er representert med en annen låt) er det unike bandet Missing Persons med singelhiten «Walking In L.A.» Den nailer stemningen fullstending. Låten er skrevet av supertrommis Terry Bozzio og med uforglemmelig vokal fra kona Dale Bozzio (begge tidligere involvert med Frank Zappa). Albumet Spring Session M (et anagram av bandnavnet) er totalt genial, og singelen går inn til kjernen av den kaliforniske livsstil og bokens toneleie: ingen går til fots i LA. Bare om du er kriminell, gal eller en taper. Sjekk for øvrig dette sylskarpe opptaket av bandet fra US-festivalen sør i California to år senere i 1983. Herlig band, men også et publikum som er verd å observere. Bret Easton Ellis har vekket denne tidsånden fra sin dvale med utgivelsen av The Shards.