Lager tegneserieromaner om LSD, sopp og 1900-tallets psykedelika-revolusjon

Nå er amerikaneren, som i anledning tegneseriefestivalen Oslo Comic Expo for første gang har reist utenfor Nord-Amerika, midt i en serie på fire bøker hvor han tegner den psykedeliske revolusjonens historie.

I 2019 kom boken Bicycle Day som forteller historien om da den sveitsiske kjemikeren Albert Hoffman i 1943 ved en tilfeldighet syntetiserte LSD, halvveis tilfeldig inntok en ganske stor dose – og deretter syklet hjem. I 2021 kom oppfølgeren Mycellium Wassonii om ekteparet R. Gordon Wasson og Valentina Pavlovna som på 50-tallet oppdaget og gjorde pcyolcibinsoppens psykoaktive egenskaper kjent – noe CIA raskt blandet seg selv inn i. Snart følger bøkene om ketamin og MDMA.

– Hvor kom ideen fra?

– Jeg satt og så en dokumentar på Youtube om LSD hvor Albert Hoffmann dukket opp. Han fortalte at den første LSD-opplevelsen var en forferdelig opplevelse for ham. Han var sånn: Det var definitivt grusomt. Jeg tenkte, oh, det er ganske artig! Så jeg sjekket opp litt mer rundt det og ... Jeg ble litt sjokkert, egentlig. Det var en interessant historie.

Langbein på dop

Blomerths bøker er strålende, fargerike, og fulle av små artige detaljer. Figurene hans er hundemennesker, lignende de i Donald-bladet. De er Langbein-er og Olivia-er hele gjengen. Blomerth er sterkt inspirert av denne epoken innen tegneserier og -film. Fargene han bruker er nesten utelukkende hentet fra en Dell Comics-manual til fargebruk fra 1940-tallet.

På omtrent samme tid skjedde den en psykedelisk revolusjon. De samme årene som tegnefilmen var i sin gullalder, hadde kjemien sin. Stoff etter stoff ble syntetisert i laboratorier i håp om å finne noe man kunne tjene penger på.

– Fra før hadde jeg laget små 'ziner med spreads, altså ikke tegneserier med en haug med ruter, ikke sant. Jeg ville gjøre noe sånt, noe som var litt i mellom tegneserier og en barnebok, kanskje. Litt som en animasjon. Et stort format hvor det bare er masse ting å se på. Og denne første LSD-trippen, det var en så kondensert historie. Bare to avsnitt – så jeg tenkte at det kunne passe. Dessuten, var jeg litt sjokkert over at ingen hadde gjort det fra før. Det virket så enkelt å gjøre det, en sånn psykedelisk historie-ting i tegneserieformat.

Sopp og kultur

– Fortell om din siste bok, Mycellium Wassonii. Jeg har forstått det sånn at noe av det som fascinerer deg med disse historiene er hvordan alle på en eller annen måte handler om parforhold?

– Det handler om et par, ja. Kona var russisk og mannen var Engelsk-amerikansk. På bryllupsreisen dro hun ut i skogen og plukket sopp. Hun kom hjem og var sånn: disse skal vi spise til middag i dag. Mannen, R. Gordon, var sånn: det der er nasty as shit. Vi skal ikke ha det der til middag. Nei.

– Men hun var sånn: jo! Så småkranglet de litt. Neste dag prøvde han disse soppene, og var sånn, vet du hva? Disse var faktiske ganske gode. Så, etter hvert begynte de å skrive på en kokebok om sopp sammen, som en hobby.

– Kokeboken ble til slutt noe annet. De fant ut masse om hvilken rolle sopp har spilt i ulike kulturer, og utviklet en teori knyttet til det. Kokeboken endte i stedet opp som et tobinds verk om hvordan folk ser på sopp rundt omkring i verden.

– Haha! Fortell mer.

– Det er ... Ok, greia er: enkelte folkeslag er mycofiliske. Andre er mycofobiske. Noen kulturer er anti-sopp, mens andre, som franskmennene synes sopp er det beste på jord. Russerne er helt like. Sveitserne også, tror jeg, mens i England nekter de å spise sopp. De vil rett og slett ikke ha noe av det, skjønner du?

– Kan godt forstå det. Sopper kan være ekle, slimete ...

– Ja, de kan være ganske ekle. I noen kulturer er de assosisert med døden, eller ereksjoner. Eller, liksom, sæd. Kroppslig slim.

– Uansett. Så var det noen som foreslo at de skulle dra til Mexico. For det hadde vært rapporter siden tidlige kolonitider om mennesker som har tatt sopp og fått spirituelle opplevelser. Men det hadde aldri blitt bekreftet. Så da dro dette ekteparet ned dit og sjekket det ut selv.

– Den første reisen var helt uten suksess. Men på neste forsøk fant de det faktisk, og de endte opp med å ta psykedelisk sopp i en sermoni. Det er helt sykt!

I et av de fineste bildene i boken spiser R. Gordon Wasson sopp med poeten Robert Graves, som også var blitt interessert i psykedelika. Hvordan startet hele denne sopp-greia, spør Graves. Wasson svarer: «Jeg er ikke helt sikker. Jeg tror jeg bare elsket kona mi».

– Alle kriger har sin tegneseriefigur

Blomerth går kledd i en rødrutete tømmerhoggerskjorte og en grålig, syrete caps påsydd et merke som forestiller tegneseriefiguren Snoopy som tisser på en beholder. Merket er symbolet på Operation Golden Flow, et anti-narkotika tiltak igangsatt under Nixon-æraen som innebar at samtlige soldater i Vietnam skulle la seg narkotestes. Man ville hindre at soldatene tok med seg eventuelle nye uvaner – som heroinavhengighet – hjem. Tisset de ikke rent måtte de bli igjen i Asia. 4,5 % av testene var positive.

– Snoopy er stor i Vietnam!

– Det er greia: alle amerikanske kriger har sin tegneserie-karakter, sier Blomberth entusiastisk.

Hans egen far tjenestegjorde i den første Gulfkrigen (90-91), og pleide å tegne Taz fra Looney Tunes for enheten sin.

– Ta oss gjennom krigene.

– Andre verdenskrig: definitivt Looney Tunes. 100 %. Kanskje litt Mikke Mus. I Vietnam var det Snoopy. Korea ... jeg vet ikke helt, men i den første Gulfkrigen var det definitivt Bart Simpson. Afghanistan og Irak var South Park og etter hvert Family Guy. Operation Iraqi Freedom var bare South Park. 100 % Kenny. Kenny dominerte i begynnelsen, men så ble det bittelitt Stewie (fra Family Guy) etter hvert.

– Er dette en allment kjent greie?

– Nei, dette er min egen teori!

– Hva skyldes denne koblingen mellom krig og tegneseriefigurer, tror du?

– På samme måte som med tegneserier er ideen i militæret å forenkle noe, slik at masse action blir enklere å håndtere – eller tegne. Tegning har også den psykologiske fordelen av at det er abstrakt, og hvis det er abstrakt er det lett for menneskesinnet å feste hva som helst til det.

– Det artigste med mennesker er hvordan du kan se ...

Blomerth flytter litt rundt på glassene på bordet. Slik at to av glassene er som øyne og det tredje blir en munn.

– Et fjes. Ikke sant? Det er interessant som faen. Et par linjer til ville laget et helt annet ansikt. Folk knytter seg til det på en rar måte, jeg vet ikke helt hvorfor. Det er litt det samme med stoffer. Det er sånn: det er noe med dette. Det er et eller annet med dette stoffet. Men samtidig: hvordan? Hvorfor? Det er utrolig fascinerende.

– Hvordan arbeider du?

– Penn og blekk. Yeah. Stort ark. 14x17". En penn. Boom. Mye blanko. Vanligvis starter jeg med nesen. Sånn vet jeg hvor personen skal være. Det er et par ulike typer neser. Du har soppen, du har olivenen ... Det er en som er som oliven i en slags pose, en oliven som ... Det er en nese som på en måte er mellom en oliven og et egg.

– Hva slags penn bruker du?

– Jeg byttet fra Koh-I-Noor Radiograph til en annen Radiograph. Den er brun. Hva faen er det den heter, igjen? Det er en isograph. Rotring! Jeg er en Rotring-fyr nå.

– Hvorfor?

– Jeg elsker å ha én penn. Du føler den, ikke sant? Koh-I-Noor ble solgt til et annet selskap, Chart Pack, og de begynte å lage shitty penner. Så jeg begynte å kjøpe gamle fra Ebay. Men også de sugde, fordi folk, du vet, de aner ikke hvordan de skal ta vare på penner. Hovedårsaken til at du kan ha en sånn penn i to år er fordi du bruker den hver eneste dag. Hvis du lar de ligge bare bittelitt begynner blekket å sprekke opp. Så når jeg drar tilbake til USA kommer jeg til å måtte fucke med disse tingene en stund før de er oppe å går igjen. Det er som den første uken med løping, ikke sant. Du må få maskineriet i gang.

Blomerth bruker Photoshop til å fargelegge. Mens det kan ta 12 til 18 timer å tegne en veldig komplisert side, er selve fargeleggingsjobben rundt tre til seks timer.

– Har du prøvd noen sånne AI-snarveier?

– Det kommer ikke til å funke for meg. Fargeleggingsstilen min er veldig, veldig spesifikk. Jeg har en pallett, og jeg fuckings holder meg til den. Jeg fucker ikke rundt. Jeg har farger jeg fucking elsker. Jeg jobber hardt for de fargene.

Han anslår at han har rundt 32 «hovedfarger».

– Legger du til nye?

– Jeg kan prøvekjøre en ny farge en liten stund. Hvis den er virkelig bra blir den lagt til i rotasjonen, men ja, det hører til sjeldenhetene.

– Tegning er kjedelig

– Hva skjer inni deg mens du tegner?

– Det er ganske kjedelig. Ja, det er kjedelig.

– På noe vis må det være tilfredstillende?

– Tegning er som å legge puslespill. Du bare sitter der i timesvis. Hver gang jeg er ute og gjør ting tenker jeg at dette er supert, men jeg skulle ønske jeg kunne tegnet nå. Og når jeg tegner er jeg sånn, jeg må gå ut – dette er jo forferdelig.

Vi sitter ørlite i stillhet og nyter den bedre Pizza Quattro Formaggi-en som står på bordet mellom oss.

– Hva er det mest kjente fra hjembyen din?

– Jamestown. Hvis du har hørt om Pocahontas og sånn, det er rett nord for hjembyen min. De har en replika av en av skipene der. Hvert år måtte vi dra dit på skoletur. Vi måtte dra og se på den båten. Dere har det sikkert sånn i Oslo, også, lignende gamle båter som dere må dra og se på hele tiden.

– Du har holdt på med tegning i cirka ti år.

– Jeg har tegnet mye lenger enn det. Profesjonelt, kanskje ti år. Men jeg har tegnet hele livet mitt, alltid elsket å tegne. Jeg klarte bare aldri å finne ut hvordan jeg skulle tjene penger på det. Sånn helt til jeg hadde bodd i New York et par år. En venn av meg fra England, også illustratør, kom til New York. Den første uken tok han med seg portfolioen sin til The New York Times og de gav ham jobb. Han tok med portfolioen sin og det virket! De ansatte ham! Han fortalte meg dette, og jeg var sånn er det sånn i helvete det fungerer? Hva er det du snakker om!? Jeg visste ikke at det var sånn det fungerte. Så utrolig dumt.

– Hva gjorde du i stedet?

– Jobbet som hundepasser, masse sånne drittjobber i veldig lang tid. Og greia er: du blir mye bedre når du får betalt. Du har en deadline, og det er også pengene, som gjør at du tar det mer seriøst, og faktisk forbedrer deg. Jeg har definitivt blitt bedre de siste årene. Selv om jeg er gammel nå. En gammel idiot. Jeg skulle egentlig ikke blitt bedre nå, jeg skulle ha nådde et platå, kanskje skulle det gått i nedoverbakke.

Sånn sett har Blomerth noe til felles med en av sine store inspirasjonskilder, Donald-tegner Carl Barks:

– Det er to ting med ham som er helt sykt, sier Blomerth.

– Nummer én: Han klarte ikke å tjene penger på tegning før han var veldig gammel. Mye eldre enn meg. Han jobbet som tømmerhogger i mange år, tok en haug med strøjobber. Og nummer to: han elsket å reise uten å reise. Han omga seg med bunker av National Geographic-magasiner, og elsket å lære om andre steder.

Blomerth tar et stooort puff av en nikotin-vape. Tidligere drev han et selskap som solgte nettopp sånne, men han sluttet da han skjønte at han kunne jobbe som tegner.

– I et annet intervju leste jeg at du har fått nikotin injisert en gang?

– Det var galskap. Jeg følte meg gal. Det var Langbein-greier. Men ja, det var fantastisk. Jeg jobbet som labrotte i rundt to år. Som regel var jeg i kontrollgruppen, og så var, typ, heroinavhengige de ekte testsubjektene. Så i blant så bodde jeg på sykehuset med disse heroinistene, og vi hang sammen og bare røyka.

– Hvordan var det?

– Det var greit. Det var som en jobb, ikke sant? Du prøver bare å finne ut av ting. I Amerika så er det ingen som setter deg opp med en dritt. Så før jeg fant ut at det bare var å møte opp der du ville jobbe, vise dem arbeidene dine, og det er sånn du får jobb, så gjorde jeg masse rar dritt.

– Carl Barks jobbet som tømmerhogger …

– Carl Barks jobbet som tømmerhogger, jeg injiserte nikotin.