Lena Dunhams far lager kunst om rumpeballer og skjegg

Nasjonalmuseet har fått en stor gave. Maler, tegner og grafiker Carroll Dunham har skjenket museet 161 grafiske blad, laget fra midten av 80-tallet og frem til i dag. Fredag 3. februar åpner en utstilling bestående av et utvalg av disse. Dronning Sonja skal være til stede.

Carroll Dunham er noe av en norgesvenn. Han har stilt ut i Oslo med jevne mellomrom siden slutten av 90-tallet og bejubler Edvard Munch. I 2006 stilte han til og med ut i Drammen. Ikke dårlig for faren til Girls-skaper og nepo baby Lena Dunham.

Gradvis mindre abstrakt

Carroll Dunham. Hvor er jeg? viser frem spennet i Dunhams arbeider, og er presentert kronologisk. Det som hører 80-tallet til er primærfargesterkt, rødt, blått og gult, nesten litt barnehage-abstraksjonistisk i måten det virker klæsjet sammen. Artefakter fra en enklere tid. På 90-tallet og tidlig 00- fortsetter det med en rekke mindre interessante verker, som bringer tankene til tegninger signert brukere av psykedelisk sopp. Det er litt fargelegge-bok for voksne over det, dessverre. Senere blir det brunt og beige – rett og slett hudaktig – og vage former trer frem. Man aner konturene av menneskefigurer. Her har Dunham klippet av biter fra papiret som trykkene vises på. Det fremstår litt for fikst, og blir platt.

Penis og så videre

Serien «Where Am I?» har gitt navn til utstillingen. Den består av tropisk nakenhet, i form av sydensk slarrafenliv, og har mye humor (om å vise penis er humor, noe det vel fortsatt er). Serien jeg liker best er «Green Self Models» (2021-2022). Dunham sier det så greit selv i veggteksten: grønnfargede mennesker er et felt med rike assosiasjoner (aliens, irske gnomer). Til sist kommer noen greier inspirert av trær – men det blir for for motivaktig, bildet er som stivnet. Da heller serien «Wrestlers» (2015-2016), hvor nakne og langhårede menn måler krefter.

Litt meh

To ting å ta med seg videre:

Det første. Alle Dunhams menn har skjegg og langt hår. Man føler seg nesten gaslightet til å la håret gro, og naturen ta over. Under pressevisningen ser jeg meg rundt i rommet, hvor kurator Geir Haraldseth går entusiastisk omkring og peker, smiler, og på alle måter er i sitt rette element – ikke så rart: han har langt hår og skjegg.

Det andre. Alle Dunhams ansikter ser man bare halvt bakfra, som vendt vekk fra betrakteren. Samtidig er rumpeballene oppsiktsvekkende svære og runde, ja, helt ekstremt muskuløse. De blir viktigere enn fjesene. Dunham er på sitt artigste her. Han balanserer gjennom hele kunstnerskapet mellom de to motpolene abstrakt og figurativ. Hvor er jeg? viser at han er klart best når det abstrakte må vike.