Albumaktuelle Charlotte Dos Santos sammenlignes med Kate Bush

Det er vanskelig å glemme første gang jeg hørte Charlotte Dos Santos synge, det var av alle steder på Gamla i Oslo, helt tilbake i 2016. Som en del av funk/hiphop-kollektivet Mutual Intentions den gangen, men tidlig med en egen identitet og en snedig tilstedeværelse. Det var den gang underlig å høre så frisk musikk av denne typen på våre egne trauste scener. Dos Santos beveget seg ganske fort ut av den spesifikke sjangermusikken og fant sin egen stemme, som det vel heter. Noen flere debut-forsøk ble det, med minialbumet «Cleo» i 2017 ble det booking til Øyafestivalen og omslaget av Jazznytt, og en viss temperatur og interesse ble fra påfølgende små single-utgivelser vekket i disse sterke internasjonale miljøene som er ekstra opptatt av kombinasjonen soul, dansemusikk og klubbjazz. Men det skulle altså bli høsten 2022 før det virkelige debutalbumet materialiserte seg.

Hør Morfo her

– Hele albumprosjektet startet med at en stor USA-turné jeg skulle hatt i 2020 ble avlyst, forteller hun.

– Jeg var ikke alene om dette, sikkert, men plutselig fikk jeg tid til å sitte og tenke meg om, tenke på alt mulig, egentlig. Det ble mye kaos og forandring i hodet. Det er ikke nødvendigvis så dumt alltid det. Jeg tenkte på hvem jeg var og hadde vært, et produkt av to kulturer, og forsøkte å spinne videre på det. Først tenkte jeg at prosjektet skulle hete «Metamorphosis» for å beskrive den utviklingen jeg hadde gjennomgått i livet, men vi tok det videre og kalte den Morfo, også oppkalt etter den fascinerende sommerfuglen med den unike blåfargen, en sommerfugl som kan transformere sitt utseende, og som det finnes så mange av i Brasil, Peru og Amazonas.

Musikken på Morfo er en speiling av denne utviklingen, men også selve prosessen ble annerledes enn hva hun var vant med.

– Albumet er stort sett skrevet og laget hjemme av meg selv, og så har jeg sparret ideer og veien videre med britiske Tom Henry, i dialog fra hans studio. Josh Crocker som spiller sammen med ham i bandet Gotts Street Park har også vært viktig på denne innspillingen. Det ble en ganske ensom prosess, om jeg skal være ærlig. Jeg kommer antakelig ikke til å gjøre det på denne måten neste gang. Nå vil jeg samarbeide mer her og nå, der og da i et rom. Jeg er jo vokalist, stemmen er mitt instrument, jeg har litt lyst til å benytte meg mer av det, også separat fra ideen om meg som soloartist.

Det å «bli tvunget» til å oppholde seg litt i gamlelandet, virket bare forløsende for Charlotte Dos Santos som kreativ utøver og aktør i musikkbransjen, der hun har gjort seg selv mer synlig den siste tiden.

– Det er jo i England og USA jeg har gjort mest samarbeid og arbeid de siste årene, og der jeg har størst publikum, så det var litt overgang å være tilbake i Norge disse siste siste årene. Jeg syntes det var interessant å sette seg inn i musikklivet her, og selv om mine ambisjoner fortsatt helt klart er internasjonale, har det vært lærerikt og givende. Når det er sagt er norske artister flest ganske internasjonalt orienterte av seg uansett nå, vel…

I høst så vi en annen manifestasjon av denne norske aktiviteten, da Dos Santos opptrådte på en hel konsert i Sandvika med den populære pianotrioen Tord Gustavsen Trio, som utgir album på Europas største jazzlabel ECM.

– Ideen kom fra Arvid Wam Solvang, som jeg hadde møtt under arbeid i musikerorganisasjonen NOPA tidligere. Han jobbet nå i nystartede Bærum Jazzfestival, og foreslo å sette oss sammen. Det kunne jeg jo være med på, det hørtes spennende ut. Pappaen min er stor fan av Tord Gustavsen og de er jo en verdenskjent trio, så det er klart det var moro. Vi spilte mitt materiale, i deres arrangementer. Det var kjempegøy, og jeg synes det passet godt. Men selv om jeg på sett og vis kommer fra jazz og soul, vil jeg vel si at denne nye platen nærmer seg mer pop.

Med fare for å være fantasiløs i sammenlikningene er det tidvis mulig å nevne en artist som Kate Bush og hennes tilnærming til kunstpop i Dos Santos nye musikk, også på grunn av noen ganske så nusselige fraseringer, og et givende element av noe mer ukjent og annerledes i materialet.

– Ja det har jeg faktisk hørt bli nevnt om musikken min i flere år, nå er det uansett kanskje litt mer tydelig. Det er merkelig hvordan folks forhold til musikk arter seg, tenk så moderne Kate Bush har vært ansett som det siste året, med «Running Up That Hill» etter Stranger Things-suksessen, og det er jo stort sett drevet av tretten, fjorten-åringer. Nå er dette den musikken som gjelder, liksom. Det er morsomt å tenke på.

Som halvt brasiliansk er det noen elementer som automatisk blir nevnt. Det mange assosierer med Brasil er jo sol og god, lett musikk som bossa nova, men senere års politiske utvikling har sannelig også vist et annen og grellere side av eksistensen der nede.

– Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Lula vinner presidentvalget og at Bolsonaro forsvinner. Det er godt at politikkens komplekse vesen, og alt det stygge ved den, blir mer kjent for folk og at de ønsker å gjøre noen endringer i sin tilværelse. Det jeg assosierer med Brasil er jo først og fremst familien min, farmor, fettere og så videre. Glede. Faren min har bodd lengre i Norge enn han gjorde i Brasil, og trives nok best i Norge. Så for min del er Brasil og mine røtter noe jeg i stor grad har oppsøkt selv, jeg lærte meg portugisisk på egen hånd og reiste dit. Jeg fant min brasilianske identitet i voksen alder. Noen ganger har jeg lekt med tanken på å flytte dit. I alle fall jobbe mer med musikere der. Jeg er lykkelig over den støtten jeg føler jeg for fra lyttere der, hele livet har jeg søkt aksept som brasiliansk, jeg synes jeg er blitt det nå. Det gjør meg glad.

Brasiliansk musikk kan jo være så mangt, her er sjangerrikdommen som kjent enorm, og de har en stolt historie og det er stadig ny gammel musikk å gjenoppdage. Men også her er utviklingen merkbar.

– Åh, det er så mye jeg kan nevne av musikk jeg elsker. Milton Nascimento, Caetano Veloso, Edu Lobo - jeg gjør jo en versjon av «Filha De Sol» som min nye single nå. Men det er også en haug av nye artister og rappere som holder på nå, og som har en helt annen approach enn den historiske stilen vi alle kjenner. Siden all mulig latino-musikk har vært så dominerenede på poplistene i USA, har også den brasilianske musikken blitt mer internasjonalt lydende. Det er en helt ny scene nå. Samtidig merker man denne opprinnelige musikaliteten i genene, selv i denne mer moderne stilen merker man noe definert brasiliansk. Det er en blanding av mye forskjellig musikk, akkurat som landet er en blanding av veldig forskjellige folk. Og slik er vel jeg også.