Chromakopia i Byhallen

Brevleser: vær hilset!

Dette brevet skal hverken handle om Cedric the Entertainer, Bob the Builder, Boris the Spider eller Eric the Half-a-bee. Neida. Tirsdag denne uken møtte jeg en mann som uttalte at Tyler, the Creator var vår tids Brian Wilson. Det er jo en type hyperbol mange av oss tyr til i godt lag - men vedkommende underbygget påstanden og det handlet ikke nødvendigvis om at det var best i verden og vår tids mesterverk og Beach Boys II, men at han utvilsomt var en visjonær i studio som hadde gjennomtenkte komposisjoner som var som små egne universer - tenåringssymfonier til Gud. Tyler kunne vite nøyaktig når det passet med en rar tuba-lyd. Og jeg sa meg enig - lydlandskapet hans er sublimt tiltrekkende, populært men også psykedelisk og rått - og med en unik, personlig innfallsvinkel.

Det var forøvrig den vidunderlige samtidsmusikk-gitaristen Kim Myhr som sa dette - jeg møtte ham tilfeldig ved inngangen til felt 210 i Oslo Spektrum, der han sto sammen med broren Adrian som er en skarp kontrabassist innen verdensmusikk og jazz, og med den unike trommisen og sjarmtrollet Hans Hulbækmo. Jeg introduserte kjapt min teori om at de var der på studietur for å undersøke dette geniet, samt for å finne ut av hvordan virkelig populær musikk hørtes ut i 2025. Men da jeg snudde meg rundt var det ikke mange andre lik oss der - musikalsk nysgjerrige menn i sin beste alder. Det var en overveldende ansamling med kids der på denne umiddelbart utsolgte konserten, samt en betydelig mengde fine far/sønn, mor/datter-konstellasjoner. Men hvor blir det egentlig av alle disse forhåpentlig musikkinteresserte som befinner seg i midten aldersmessig? Dette er noe jeg ofte lurer på i konsert- og festivalsammenheng. La oss håpe at de befant seg nede på gulvet - men så er det dette med slitne ben da. Mer naturlig å sitte godt.

Vel inne i salen, etter support-actene Paris Texas og Lil Yachty som jeg ikke rakk men som Nils fra D2 og hans sønn Johan mente hadde vært livsbejaende og helmaks, merket jeg den lave DJ-ingen over anlegget, «People Make The World Go Round» av The Stylistics og «Cleva» av Erykah Badu, og det gledet jeg meg stort over. En stor futuristisk og skummel scene-rigg ventet i summingen der nede. Plass for et storband eller en strykekvartett eller et metal-band? Tanken streifet meg. Tyler ble som kjent forbanna da han vant Grammy i kategorien rap - for det var jo kunstpop og Kate Bush han identifiserte seg med.

Men det viste seg fort at scenen stort sett var der for at kun én mann skulle innta den. All I need is 1 mic, som det het en gang. Det var en mega-produksjon som likevel føltes ganske minimalistisk.

Kan man bli skuffet over at det er enorm billettpris for å se én mann rappe over tracks og backingvocal i en og en halv time? Spesielt når det står en ung manns rygg på raden foran oss og filmer hele konserten? Svaret er nei. Dessuten kom jeg på hvorfor jeg siden tidenes rapmorgen har vært skeptisk til rappere med liveband. Det har føltes feigt og borgerlig, som oftest med en overspillende trommis, en som er slappin’ da bass og en med noen grelle synth-stabs. De ofte smartelydlandskapene produsentene har gitt til rappernes låter, forsvinner ut i banaliteter. Mye bedre med DJ.

Tyler hadde ikke engang dét, men det er lov å kritisere lydmiksen likevel. Litt Mp3-aktig til tider, mulig det er en retro-greie. Det ble dermed mest bassfrekvenser å lage moshpits til (til tider minst fire parallelle sirkler med unge og håpefulle kropper) og vokalspor å gaule med på denne gangen. Kuler og granater og lyn-nedslag også. Mye av det vidunderlige ved musikken hans ble begravd i bass og publikumshyl. Dette ville gjort det vanskelig å møte disse låtene for første gang der - men brorparten av publikum kunne jo låtene ut og inn uansett - og hørte produksjonene inni seg. Det var rett og slett rørende og ga meg atter en gang håp å erkjenne at det finnes så mange mennesker der ute, de fleste av dem fra det voksne kaller en kulturelt fortapt generasjon, ha så varme følelser for og tilknytning til og kunnskap om såpass avantgarde-aktig og voksen musikk med mange lag og lyriske feller.

Etter en sterk og litt konfronterende start med dyster, kald postindustriell stemning, der han bar maske, endret konserten karakter og det ble varme og positivitet. Litt som det bildet i VG av noen tolvåringer som fikk selfie med ham med en is i hånda på Sørenga før konserten. Han kom seg over det farlige havet via en slags flyvende bro (norsk sceneteknologi har kommet et stykke, men ikke enormt mye, siden Oslo Liftutleie hadde sitt stolteste øyeblikk under konserten med Kanye West i Middelalderparken), til en annen liten scene på motsatt side, som var formet som en blanding av barndoms-crib, kjellerstue og mancave i 70-tallsstil. Han bladde gjennom en boks med LP-plater (er jeg syk som syntes jeg så Blossom Toes psych-klassiker We Are Ever So Clean der?), og fant plater fra sin femten år lange LP-karriere som han så slang på en gammel platespiller - og gamle hits og deep cuts ble fremført. Maskeløs og avslappet. Et triks det kanskje var lett å gå lei av, men han viste innlevelse og ble ofte rørt, selv om han ga oss kritikk for å ha fadet ut på en av allsangene. Ja, karrieren siden Odd Future og den epoken der viser jo at årene har gått - men det kan altså gi opplevelser til nye mennesker hele tiden. Å overhøre gutta-samtaler på bussen hjem og ikke minst fra en fra en allsidig jentegjeng på vei til Fagerborg ungdomsskole påfølgende morgen, var livgivende, og så fant jeg jeg i overshirtlommen et prøve-eks av undergrunnskultur og HC-fanzinen Armering som utgiver Erik hadde stukket til meg kvelden før. Fint å vite at vi alle kunne være på samme sted.

AV

Himmelen over Kolon

Det er en mengde fristende litteraturarrangementer i Oslo hele tiden for nye utgivelser av gode bøker som kjemper for å finne sine lesere, men torsdag kan man også markere 30-årsjubileet for kremforlaget Kolon. I følge myten ble det skapt som et imprint av Gyldendal etter at daværende konsernsjef Geir Mork traff hedersmannen Torleiv Grue utenfor vinduet til Tronsmo bokhandels legendariske adresse i Kr. Augusts gate en dag i 1995. Spørsmålet kom plutselig: «Kan ikke du starte et forlag for oss?».

En rekke av landets fremste forfattere, og især poeter, fikk et godt hjem i årevis. Torleiv har dessverre gått bort, men forlegger Bjørn Aagenæs har i en årrekke holdt fanen stolt og høyt. Arrangementet handler om vårens utgivelser fra Torborg Igland, Runa Borch Skolseg, Joakim Kjørsvik, Tone Hødnebø og Jørn H. Sværen. Men de har også fått invitere gjestene Jan Erik Vold, Minus Miele, Pedro Carmona-Alvarez, Thomas Marco Blatt, Ingvild Lothe og Jonathan Lengali. Dette skal foregå på den lekre baren Himmel på/ved/i BLÅ, og det begynner «nokså presis» kl. 18 og varer til kl 22. Vi gratulerer med våren, og tillater oss å sitere fra Joakim Kjørsviks over fem hundre sider tykke diktsamling År og dag. Haiku. Der finner man en overveldende mengde lune, rare og noen ganger regelbrytende haiku-dikt, hamret ned av Kjørsvik i løpet av et år, med et kapittel for hver av årets måneder.

Ukene mellom
larven og vingene
kalles mai.

Froskelyder fra
sykkelen. Litt olje
nå, så er det mai.

To jenter på
en sparkesykkel. Puppene
rister av latter

Les mer om arrangementet her.

Ukens blandede bilder

Solen skinner og jeg er så glad; det er fordi jeg skal se film i dag – kunne jeg startet med dersom jeg skulle parafrasere en kjent og kjær Jokke-sang i innledningen av en filmomtale. Men det skal jeg jo ikke. Jeg skal i stedet starte med å skryte av en serie, på Netflix. Den heter The Four Seasons, er en oppdatering av en Alan Alda-film fra 1981, ved samme navn, og er i stor grad (om)skrevet og fremført av Tina Fey.

Det vil si, med seg har hun et herlig knippe skuespillere som vet nøyaktig hvordan man skal pare patos med vidd; hvordan bake løyerligheter inn i seriøst håndtert tematikk – og generelt hvordan fremstå som et flerbunnet, relaterbart menneske. Hvilket kommer ekstra godt med når serien dreies rundt tre vennepar på deres faste fellesturer, fire ganger årlig. Seriens åtte halvtimesepisoder serverer akkurat nok med drama, pinligheter, krangler, latterligheter og vanskeligheter til at den fenger fra vår til vinter – og vel så det.

Mens nevnte Netflix-serie følger en lett gjenkjennelig mal, er Sister Midnight en indisk affære av det mer uvante slaget. Uma (Radhika Apte) og Gopal (Ashok Pathak) sitter på nattoget. De er nygift, åpenbart som et resultat av et arrangert giftermål, og de kjenner hverandre tydeligvis bare så vidt. Snart er de hjemme, i hans gamle leilighet (halvannet rotete rom, i en slags rekkehushytte i en bakgate i Mumbai) og begge gruer seg til bryllupsnatten. Ingen av dem sier så mye som et eneste ord, de skifter hver for seg og ingenting skjer. Derefter går det stort sett nedover.

Snart viser det seg at Uma er tøff i trynet, smågal, aggressiv og proaktiv, mens Gopal er veik, passiv og redd for Uma. Ikke akkurat en ‘match made in heaven’, der altså. Mens Gopal jobber, er det meningen av Uma skal rydde, vaske, handle og lage mat – eller altså være husmor – men det er hun urimelig dårlig på. Omsider tar imidlertid kjedsomheten overtaket, hun lærer seg et par husmorknep av nabokonen og situasjonen ser et øyeblikk nesten positiv ut. Så skaffer hun seg jobb som nattvaskedame på et kontor fire timers gange unna. Da begynner det virkelig å gå nedover.

Uma er nemlig i ferd med å få et nervøst sammenbrudd, hører rare lyder, ser syner, og begynner i tillegg å føle en ekstrem tørste. Efter blod.

Sister Midnight har i seg elementer fra Aki Kaurismäki, Wes Anderson, Jim Jarmush og flere til – samtidig som den er noe helt for seg selv. Den kombinerer rare ideer med knallfet musikk; vill råskap med mild vennlighet. Du har garantert ikke sett den før og det vil trolig gå år før du ser noe som ligner den.

Hvis du er på jakt efter en litt annen type underholdning du ikke tidligere har sett – noe litt mer familievennlig, for eksempel – foreslår vi at du tar en titt på The Legend of Ochi. Den kan klassifiseres som en slags fantasy-adventure-family-quest-type film, og handler om en pike som finner en liten, foreldreløs ochi som hun velger å ta seg av. (I stedet for å drepe den, slik som alle andre i det lille samfunnet hun tilhører ville gjort.)

Sammen legger de ut på en reise som selvsagt lærer henne mye om samhold, vennskap, viktigheten av mot til å gjøre det man vet er riktig – og så videre. Med andre ord er det ikke plottkurven som er uvanlig her, men settingen: Levendegjøringen av de rare skapningene, landskapet de ferdes i, med meget mere.

Hvis du har en tweenager å underholde vil muligens denne duge.

God helg.

JH

Fem i bagen med DJ Fosterstilling

Fem i den kosmiske bagen med bassisten som skjuler seg bak navnet DJ Fosterstilling. Gig på Kafé Hærverk 14 mai

Ukens disk jockey er en veldig ålreit krabat som har gitt norske og europeiske konsertgjengere utallige kicks de siste årene, han kommer opprinnelig fra Gjøvik og heter Eskild Myrvoll. Den lekre bassisten var tidlig å høre i action pop-bandet Mall Girl, men konsentrerte seg snart om det suksessrike stoner rock-bandet Kanaan, laus hardcore med Daufødt, psych i Full Earth, samt prosjekter med metal og techno. Han er en vaske-ekte nysgjerrig musikkelsker og en virkelig fin kar, så det var på tide å la ham åpne platebagen også - i forkant av et besøk på Den Gyldne Sprekk på Kafe Hærverk den 14. mai.

Mystisk Musikk™ med DJ Fosterstilling

1. Minami Deutsch - «Vocalism Ai - Forever Takemitsu
(fra Minami Deutsch, Guruguru Brain 2015)
Lytt her
Moderne japansk krautrockband som har turnert ustanselig de siste årene og fått et ganske stort europeisk publikum. Fint band som jeg har hørt live noen ganger – kan bli litt for behersket, som gjør at de står i fare for å bli litt salong-psych, men sist gang på Goldie for noen uker siden virket det som de begynte å slippe opp litt mer. Blir spennende å se hva det utvikler seg til! Denne låta har en fin repetitiv groove med bra gyng, hele skiva er et slags motorik-konseptalbum – «Sunrise, sunset» er også veldig bra.

2. Ashra - «Sunrain»
(fra New Age of Earth, 1976 Isadora/Virgin)
Lytt her
Ash Ra Tempel var i noen korte øyeblikk i 1970-71 verdens absolutt beste spacerockband, med supergitarist Manuel Göttsching i front. Noen år senere omdøpte han prosjektet til bare Ashra og begynte å lage vennligsinnet elektronisk musikk på egenhånd. Låta «Sunrain» er som et mykt elektronisk teppe, veldig new age-y før new age var et begrep – men jeg føler fortsatt det er en nerve i denne plata i mye større grad enn annen sequencerdreven «kosmisk» musikk fra samme periode (Tangerine Dream/Klaus Schulze osv.).

3. Hawkwind - «Master of the Universe»
(fra X In Search of Space, United Artists 1973)
Lytt her
Enormt spacerock-anthem! Fikk faktisk applaus under introen her da jeg var DJ etter en Black Moon Circle-konsert en gang, stas når man finner rett låt til rett publikum! Fantastisk vibb på hele låta («The wind of time is blowing through me…» - gåsehud!), og et veldig tidlig eksempel på en slags dancehall-aktig rewind i rockemusikk?

4. Guru Guru - «Baby Cake Walk»
(fra Känguru, Brain 1972)
Lytt her
Et av de mer skruete bandene fra den originale krautrockbølgen, men veldig mye flott musikk inne i alle spilloppene til Mani Neumeier og gjengen. Kan være litt vrient å spille hele låter fra krautrockplater fra denne perioden – de er ofte veldig lange og litt kollasjpregede med mange forskjellige takes og låter lappet sammen, men denne har jeg pleid å spille fra 6:30 og ut, da får man en ganske konsis freakout-rockelåt! To gitarsoli oppå hverandre for de som liker det.

5. Mokri - «Oscillating Bodies»
(fra Total Love, Sheep Chase 2018)
Lytt her
Gyngete krautrock-låt fra førsteplata til Mokri – på høyde med det beste fra utlandet! Hørte dem live en gang på Fjellparken rett etter denne skiva kom og det var helt fantastisk. Veldig kul miks og produksjonsjobb fra Ådne Meisfjord!

AV og EM

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Eskild Myrvoll