Dagens bok: Munchs moods

Hyllemeterne med biografier, kunsthistoriske verk, skjønnlitterære fantasier, kataloger, tolkninger, reportasjebøker, sammenstillinger, fotobøker og så videre med utgangspunkt i Edvard Munchs liv og kunst, er om ikke uendelige så i alle fall snart tosifrede. Jeg er i besittelse av et overraskende frodig utvalg selv. Det viser seg likevel at Munch nok neppe ville kjørt Polestar om han hadde levd i dag - han hadde investert i en ny og mer solid bokhylle.

Riktignok føles det som noe av en begivenhet når Ivo de Figueiredo nå kommer med første bind av to lovede i biografien som har fått tittelen Stormen (Aschehoug). Bindet dekker årene fra fødselen i 1863 til 1902. Med andre ord rekker Munch å male det de fleste vel anser som hans aller viktigste og (fortsatt) mest sjokkerende sterke kunstverk allerede i denne første boka, og hans mest myteomspunne bohemske livsførsel finner også sted i disse årene. Det var mye temmelig eiendommelig oppførsel av fyren, rett og slett. Så klart dette er mat for fantasirike fortellere, som det også selvfølgelig har vært i lang tid.

I denne biografiskribentens nøkterne fremlegging er det slettes ikke noe helteportrett, snarere en fortelling om en dypt talentfull mann som likevel i stor grad var på flukt - fra familien, fra Historiens og Guds gjeldsinnkreving, fra kvinner, fra forpliktelser, fra kreditorer, fra kritikere, fra seg selv og egen selvkritikk - slik at han i fred og ro kunne dyrke det eneste som betydde noe: kunstens utvikling. Måten han rømmer seg gjennom Europa på flukt fra Tulla Larsen for å stadig utsette det giftermålet han hadde lovet henne, for eksempel, gjør at man absolutt kan få et litt mer stakkarslig inntrykk av Mesteren. Det høres ut som en ganske dårlig film.

Men Stormen er også historien om en strateg som visste hva han egentlig var verd, og som så for seg reiseruten han måtte ta i livet for å oppnå suksess og anerkjennelse.

Jeg var på et lanseringsarrangement for boken på Sakprosafestivalen på Litteraturhuset sist lørdag formiddag, og også det føltes som en markant anledning. Det var stappfullt der inne, og det er ikke så rart, Munch tilhører på en måte oss alle. Det skal ikke mye til å føle at man burde komme og lytte, og at også ens egne betraktninger om emnet teller.

Det var tilløp til guttastemning på scenen mellom de Figueiredo og intervjuer Bernhard Ellefsen fra Morgenbladet, mye humring, høy selvtillit og sterke meldinger. Men absolutt både interessant og underholdende.

‘Det finnes ingen moderne biografi over Edvard Munch’, uttalte forfatteren freidig på scenen, og med tanke på alle de kritikerhyllede utgivelsene han har bak seg, og den fornyede selvtilliten også i det språklig og fortellermessig nytenkende norske sakprosamiljøet, var han nok det naturlige valget til å gjøre noe med akkurat det. Men hvordan begynne når så mye allerede er skrevet, og flere generasjoners research har avdekket det man må kunne tro var det meste? Da må man bare begynne å spa nederst i bøtta, sa han, og det virket på flere av oss som satt i salen at et slik oppdrag er skikkelig mannfolkarbeid, som det en gang ble kalt. Men han har gjort det ved å på nennsomt vis gå gjennom kjente kilder én gang til, og i tillegg avdekke nye. Hovedvekten ligger på bevart brevkorrespondanse, Munchs egne notater, avisartikler og datidens kunstkataloger, og at han derigjennom kunne danne seg et nytt bilde og finne frem sine egne fortellingslinjer. Med åpen anerkjennelse av alt arbeid folk har gjort før ham, men med et tydelig ønske om å legge det frem på sin måte. Dessuten er det unektelig en bok hvis fremste målsetning ikke nødvendigvis er ny forskning, men å komponere en best mulig biografi som kan leses av mange.

Som vi vet er en bok et resultat av langt flere menneskers arbeid enn det mennesket som får navnet sitt på fremsiden av omslaget. Det er likevel fascinerende å se på takkelisten, der Munchmuseet har en fire personers research-gruppe ledet av Lasse Jacobsen og publikasjonsredaktør i Josephine Langbrekke. Fra forlagets side redaktør Benedicte Treider og fire andre faste redaktører på huset i tillegg til viktige blikk fra andre. Så har man Bokkomiteen bestående av kunsthistorikere og akademikere, forfatterens eget lesefellesskap Helin, og et par trofaste og nyttige andre lesere. Ikke akkurat skrivergeniet alene i sitt tårn. Men det funker tydeligvis for leseren. For å si det med én gang, dette er en vidunderlig leseopplevelse, den går ned på to dager eller én hysterisk lang en. Tematikken og tidsbildene fascinerer dypt, men det er noe med sakprosa-fortellerstemmen som har funnet det perfekte leie. Det skrivende jeg er tilstede i tone, men man fornemmer heller aldri at det er en avsender der som setter seg selv i veien for den biograferte med fiffige knep.

Boken er overraskende kort, selv om det kun er første av to bind. Faktisk under tre hundre sider brødtekst, i tillegg med et ganske rikholdig billed/foto-materiale underveis (om enn ikke av prangende størrelse, mer som forsiktige kommentarer til teksten, der de også refereres til på en tilforlatelig måte).

Boken er utstyrt med fyldige sluttnoter, noe som sikrer at leserflyten underveis er akkurat som den burde. Dessuten kan flere av disse sluttnotene leses for seg selv, som utfyllende kommentarer til noe som er tatt opp tidligere i boka uten at man er nødt til å bla frem og tilbake hver gang man lurer på noe.

Stormen bidrar i tillegg med et svært fascinerende portrett av den tross alt unge kulturnasjonen Norge, og den store, lille, rasktvoksende og støyende provinsbyen Kristiania. Det åpne kulturlivet var ennå smått, men folk som Munch kunne også reise ut i verden og bringe impulsene tilbake med stor kraft og gjøre stort inntrykk på datidens fremste scene: Karl Johans gate. Konkurrentene var i tillegg langt færre hjemme i provinsen.

Det som først og fremst gjør de Figueiredos bok så vellykket, er måten han klarer å koke inn all kunnskapen, tidskoloritten og analysen ned til han kun sitter igjen med det absolutt mest nødvendige. Ved noen tilfeller kan han zoome ut og zoome inn på essensielle aspekter ved livet eller kulturhistorien. Og i partier snakker han også om selve kunstverkene på en mer grundig måte. Men tonen og temperaturen er så konsekvent tilfredsstillende boken gjennom, man stoler på det som blir fortalt, og lar seg samtidig fortrylle av prosaen. Jeg følte behov for å kjappe meg ned til museet i Bjørvika selv om det var rett før stengetid og de klargjorde seg til å begynne å blinke med lysene, for å selv igjen ta noen av verkene i intenst øyesyn, med ideer fra lesingen av denne boka ferskt i panna.

Redaktør og Brageprisvinner Trygve Riiser Gundersen skrev forleden år en ypperlig tale som ble til et essay for vinduet.no med tittelen «Sakprosa» som «Litteratur». Som han skriver:

Skal jeg være litt slem, går det likevel an å si at veldig mye norsk historisk sakprosalitteratur skrives ut i sjangrene doserende foredrag (gjerne etter modellen: generell, sveipende påstand belagt med tre tilfeldige eksempler), roman fra 1800-tallet («Snøen lavet ned over byen denne morgenen da den tykkfalne minister Snydenstrup arbeidet seg opp de islagte trappene til departementet») og hardkokt reportasje i Vi Menn-stil (dette siste gjelder kanskje særlig bøker om krigen: «Han hadde ikke et sekund å miste. Gunnar Manus visste at om noen få øyeblikk ville sprengladningen gå av og ødelegge alt i nærheten.»). Ofte kombineres elementer av alle disse tre stilnivåene i en og samme tekst – da gjerne som lengre forklarende foredrag avbrutt av glimtvise scener fra 1800-tallsromanen eller den hardkokt reportasjen. Hva slags fortid er det vi får når den så ofte gis form enten som doserende foredrag, 1800-tallsroman eller hardkokt reportasje? Og hvordan ville fortida sett ut om vi skrev annerledes om den?

Det later til at Ivo de Figueiredo med Stormen har funnet sin helt egen metode til å gjøre fortida, Munchs liv, familie og kunst levende for lesere i 2023. Når kommer neste bind, sa du?