Provokatørene

Av samme grunner er Hamilton åpenbart provoserende. Han går på akkord med rådende oppfatninger om hva fotballspillet er og kan være. Et eksempel på dette er hans siste påfunn, en grovt skissert teori om at to grunnideer står mot hverandre i fotballen: posisjonisme og relasjonisme.

Posisjonisme er den hegemoniske måten å forstå og lære bort spillet i dag. Den er «rasjonell», vitenskapelig og europeisk, og sikkert litt kjedelig. Spillemønstrene – et elsket konsept i norsk fotball, tenk både på Drillo og Eggen – er mer eller mindre planlagte på forhånd. Manchester City-trener Pep Guardiola er selve symbolet på denne ideen. På treningsfeltet er han kjent for å dele banen inn i 20 ulike soner, for å tydeliggjøre for spillerne hvor de til enhver tid helst skal befinne seg.

Relasjonisme, på den andre siden, innebærer at spillerne i mindre grad forholder seg til banen som et objektivt geometrisk areal. Spillerne tar heller utgangspunkt i hverandre, motspillere, ballen, i tillegg til andre ytre og umiddelbare faktorer. En vannpytt, et område av banen det ikke vokser gress. En svak helling. Supporterne på tribunen. Relasjonismen innebærer at spillerne er til stede i øyeblikket, beredt til å være kreative med de forutsetningene som skulle oppstå. Denne ideen ser Hamilton i sin pureste form hos Fernando Diniz, trener for Fluminense i den brasilianske toppdivisjonen.

Diniz blir for øvrig – ironisk nok, med Hamiltons perspektiver i mente – omtalt som nettopp «Brasils Guardiola», på grunn av fokuset på pasningsspill og ballbesittelse.

Ideen om kontroll

«Relationism differs form Positionism in that it does not believe future possibilities derive from fixed, known, established concepts», skriver Hamilton og trekker videre inn den franske filosofens Gilles Deleuze. Relasjonisme er å være forberedt på å forestille seg at fremtiden er umulig å forestille seg. Å gi slipp på ideen om kontroll.

All fotball befinner seg på spekteret mellom posisjonisme og relasjonisme, mener Hamilton. Men nå har pendelen svingt så mye i retning den rasjonelle, kontrollorienterte posisjonismen, at noe vesentlig ved spillet synes å være i ferd med å gå tapt.

Brecht og De Zerbi

Men det finnes håp. En av Hamiltons beste tekster handler om Roberto De Zerbi, Brighton & Hove Albions egenartede, 2000-talls-beskjeggete, italienske trener.

43-åringen De Zerbi, før trener for blant annet ukrainske Sjakhtar Donetsk og en rekke halvstore italienske klubber, er kjent for en merkelig ballbesittende form for fotball. Spillerne står ofte helt stille eller bare labber rundt. De flokker seg mot samme lille område av banen, noen ganger nesten som barn. Det virker som om det viktigste er å være nærmest mulig ballen. Det De Zerbis lag egentlig vil, er å lokke motstanderen til å gjøre noe dumt, miste konsentrasjonen et lite øyeblikk – for så å kjapt spille seg fremover i banen med korte pasninger. Det er både gøy og rart å se på. De Zerbi ball er blitt et begrep.

Hamilton sammenligner De Zerbis fotball med den radikale dramatikeren Bertolt Brechts teater. Som Brecht bruker De Zerbi sitt medium for å provosere. Når publikum ser noe som bryter helt med forventingene, tvinges de til å ta selvstendig stilling til det de ser. De blir pent nødt til å gjøre seg kritiske refleksjoner. Samtidig, og nettopp derfor, blir publikum bevisst avstanden mellom seg selv og det som utspiller seg på scenen eller på banen. Og slik dras publikum enda nærmere, mer intenst i dialog med spillet.