Dead Moon lever

Toody Cole fra rockens evige kulthelter Dead Moon holder fakkelen tent med eget band på Røverstaden fredag. Egon Holstad velger favoritter.

Del

Tekst Audun Vinger

27.08.2026

Name a more iconic trio: Toody Cole, Egon Holstad og Fred Cole da paret besøkte nordområdene med bandet Pierced Arrows i 2007. Foto: Stig Brøndbo

Fredag er det fest for norges garasjerockmiljø på Røverstaden (gamle Club 7 for den som måtte være interessert), for da er det nemlig Gutterball og 25-årsjubileum for booking og interesseorganisasjonen Rock & Spesialreiser. Det er faktisk flere arrangementer rundt om hele helgen (google it). Fredag er det de finske veteranene Thee Ultra Bimboos og det amerikanske countrypunkbandet Jenny Don’t & The Spurs. Sistnevnte så jeg på Last Train ved en tilfeldighet for noen år siden, kjempe-opptur. Tror jeg diskuterte Dead Moon med et av medlemmene. Og jaggu, to av medlemmene derfra skal backe kveldens hedersgjest Toody Cole når hun skal fremføre låter fra sitt gamle band og annet liknende materiale. Dette bør være rockhøstens største øyeblikk.

Dead Moon var virkelig et gripende band, og de transcenderte totalt garasjerock-sjangeren ved å gjøre så lite som mulig utover å berøre kjernen. Hun var der i tandem med Fred Cole, en mann med fortid fra sekstitallsband som The Weeds og The Lollipop Shoppe, men som til de grader klarte å dra etoset videre i tiårene etter. Å se disse sammen med femti ihuga tilhengere på den lille klubben Rockall i Oslo er helt klart der oppe. En helt enorm intensitet, trøkk og følsomhet og ren poesi. De ble norgesvenner også, jeg kan erindre minst to oppslag om dem i Aftenposten fra deres faste rom på favorittpensjonatet Cochs ved Slottsparken. Slike avis-saker finnes ikke lenger, men du har sikkert sett logoen deres på en t-skjorte en gang.

Jeg ga oppdraget til Nordlands trompet, journalist og kommentator Egon Holstad fra den gode avisen iTromsø, og en mann ikke ukjent for å sympatisere med denne typen rock, om å gi sine besyv om bandet og velge fem låter.

— Dead Moon hadde aldri noen hits, de spilte sågar en variant av rock som var selve marerittet for alle som mener at tekniske skills og timer foran notestativet er de vesentligste faktorene når man skal vurdere musikk. Dead Moon handlet aldri om dette, men heller om ujålete autentisitet og en vaskeekte kjærlighet for rock’n’roll. De var antonymet til Steely Dan eller sen Pink Floyd.

I klubbidrett snakker man ofte om å blø for, og spille med hjertet utenpå, drakta. For meg er Dead Moon selve symbolet på dette. Å balansere det å være tilbedte kultfigurer med å være hamrende jordnære, beundringsverdig folkelige og uangripelig coole, var en kunst Dead Moon utførte med professoral timing.

Fred Cole (døde i 2017), den sjarmerende, joviale og steintøffe cowboyen som hadde spilt med Janis Joplin, The Seeds og The Doors. Som skrev harde rocklåter, og samtidig de mest tåredryppende vakre ballader med den største selvfølge, og som fremførte dem med en innlevelse som om det hver eneste gang var hans aller siste mulighet til å gjøre det. Som bygde sine egne gitarer, og som ga helt fullstendig faen i hi-fi og dyre produksjoner. En stabeis som insisterte på å spille inn låtene i mono og gi dem ut ubesudlet av pretensiøse A&Rs i eksterne plateselskap.

Kona Toody, som svingte bassen, styrte butikken og forhandlet kontrakter på en måte Gene Simmons og Mick Jagger ville fått komplekser av, men samtidig med en mors kjærlighet og barmhjertighet for amatør-arrangører og rockere med mer nese for tøffe riff og akkorder enn proff regnskapsføring og innsikt i Excel-ark.

Og Andrew Loomis (døde i 2017); elskelige, spinnville og totalt ukontrollerbare villbassen Andrew, gutten Fred & Toody formelig plukket opp fra rennesteinen og plasserte bak trommesettet. «Det er ikke den ting Keith Richards har gjort som ikke Andrew har gjort dobbelt så mye av. Forskjellen er bare at Andrew aldri har hatt noen penger», sier Fred i den skammelig ukjente dokumentaren Unknown Passage - The Dead Moon Story fra 2006.

Dead Moon var som en liten familie, der vi som var fans følte oss som nære slektninger med tette, sosiale bånd jeg aldri har sett noe lignende av i musikken. Alle som møtte dem, følte at de ble nære venner med dem. Folk som fra før ikke engang eide ei eneste skive med skranglete rock tatoverte gladelig, og med den største selvfølgelighet, den karakteristiske logoen deres på kroppen for å hedre dem.

Det eksentriske ekteparet Fred og Toody Cole setter jeg helt der oppe sammen med June Carter & Johnny Cash, og The Cramps’ Poison Ivy & Lux Interior. De var faen meg verdens beste folk. De ville bare spille rock, møte fans, utveksle adresser, bli venner og knytte kontakter. Ikke sånn jævla døv nettverksbygging eller kalkulert mingling.

Dead Moon var bare et troverdig vanntett, genuint familiebyggende community, som handlet om alt det rock skal handle om. Om å elske noe sammen, der man totalt driter i hva utenforstående eventuelt måtte mene om det. Sammen med Dead Moon ble dette så utrolig mye enklere. Dead Moon ble kompasset man alltid måtte navigere seg etter når man kjente det rykket og gjorde vondt i ens prinsipper.

Jeg hater å si noe så snobbete som at Dead Moon er noe man må ha sett live for virkelig å skjønne det. Men i deres tilfelle stemmer det. Heldigvis har noen nå fått Toody ut på veien og til Europa igjen. Heldige alle de som får oppleve en siste dans med henne. Det kommer garantert til å bli både rørende, tøft og svært, svært minneverdig.

Mine fem favorittlåter (i morgen er sikkert tre av dem byttet ut med andre)