– AI blir solgt som en innovasjon, selv om det helt eksplisitt er det motsatte

«Dyret er aldri langt unna». Slik beskrev forfatteren det amerikanske bandet i et intervju på bloggen til Flamme Forlag. Videre sammenlignet han den kontrasterende siden av musikken – «det snille og stillferdige og nakne og enkle som plutselig eksploderer i rasende fuzzgitarer og energisk og aggressivt trommespill» – med en annen karakter fra samme bok: det ustabile bygdedyret Tom Roger.

Men Deerhoof er ikke et av de kompliserte rockebandene som fremstår vulgære og påtrengende i sine sprikende referanser, fiendtlige lydbilde og musikalske gymnastikk. Deerhoof er et snilt band. De elsker lyd, de elsker å sette den sammen på nye måter og de vil dele gleden med deg. Det som startet som støyete rock krydret med tull, forandret seg dermed utover 2000-tallet til et mer og mer særegent sound. Lekenheten ble selve kjernen.

– Uforutsigbarheten gjør at Deerhoof alltid høres ferske ut, sier originalmedlem og trommis Greg Saunier.

– Selv etter snart 30 år.

«Verdens beste band», skrev Pitchfork om Deerhoof i 2005. Samtidig begynte det å bli en selvfølge å nevne dem i samtaler om innovative og virtuose band i rockesjangerens snodige hjørner. Selv om Deerhoof ennå haler og drar hverandre i ulike retninger, kan publikum alltid regne med frenetiske stil- og temposkifter, samspill i verdensklasse, selvironi og humor.

I september inntok de Trondheim, Bergen og Oslo.

– Kanskje Deerhoofs musikk alltid har hatt en fragmentarisk side ved seg, men sangene på et av de siste albumene «flyter» faktisk ikke i det hele tatt. Future Teenage Cave Artists høres ut som små biter av ideer som noen har funnet i søpla, sier Saunier til Tidens ånd etter lydsjekken på Blå.

Inspirasjonen til albumet kom fra egne spådommer om undergang i møte med koronapandemien. «Dett var dett», tenkte Saunier, og forestilte seg («helt på ekte») at viruset var kommet for å bli. Nå skulle Deerhoof bli som The Beatles da de gikk i gang med Stg. Peppers Lonely Heart Club Band – et studioband.

Albumet forestiller musikken til en post-apokalyptisk generasjon som lever i huler, på leting etter biter av «død kultur» de kan sette sammen til musikk. På samme måte prøver bandmedlemmene selv å gjøre «arkeologiske utgravinger» i hverandre.

– Vi er ikke i nærheten av å forstå hverandre. Det er veldig forvirrende.

Saunier forklarer, mens han hyppig tar seg i ansikt og hår, at resten av bandet ofte reagerer med full forvirring når de presenterer nye ideer for hverandre.

– «Hva? Hvilken toneart er dette i? Hvor er beaten?» Det er derfor musikken vår fortsatt låter som nye nytt. Vi er fortsatt nybegynnere med hverandre.

– Nordmenn bør ta tilbake begrepet

Deerhoof har siden oppstarten i 1994 gjort det aller meste på egen hånd, også den visuelle DIY-profilen som så mange etterkommere har ønsket å etterligne. Det er en selvfølge at albumene spilles inn og produseres av dem selv.

Gjør det selv-filosofien ga også utslag i 2016 da de varmet opp for Red Hot Chili Peppers under en rekke arena-konserter. Mens Flea og gjengen, ifølge Saunier, fløy privatfly, etterfulgt av en konvoi med 5 trailere og 13 turnébusser, fulgte Deerhoof etter i en mini-van.

– Deerhoof hadde sin første øving samme dag som Kurt Cobain begikk selvmord. Vi var fylt med inspirasjon fra grunge og Nirvana, men også alt Nirvana kunne være en nøkkel til å oppdage, som Velvet Underground og The Stooges – band som var viktige for ideen om «indie».

Indie, ja. «Indie som begrep må dø», stod det i septemberutgaven av musikkmagasinet Gaffa. Illustrasjonsbildet viste en gravplass, der sjangeren, sammen med tidligere omdiskuterte og utdaterte musikksjangere, prydet gravsteinene. Roots, world music, urban, indie. Begrepet, som før beskrev en måte å lage, spille inn og utgi musikk på uavhengig av de store plateselskapene, er blitt redusert til en estetikk og et markedsføringstriks, hevder Gaffa i lederen. De sverger på aldri å bruke sjangerbegrepet igjen.

Men den originale betydningen av «indie» er ekte og fortsatt viktig, mener Saunier.

– Jeg tror fortsatt på indie-kulturen, og Deerhoof lever den jo. Men jeg tror snart ikke man har noe valg. Det handler ikke om å slå en G-akkord og ha en bestemt romklang på skarptrommen.

Saunier er enig i Gaffas observasjon om at sjangerbegrepet er utvannet, men er uenig i at begrepet bør skrotes. For ham representerer det et ideal, en levemåte – og snart en nødvendighet.

– Jeg tror alle blir tvunget til å være «indie» ganske snart, og jeg tror derfor enkelte nordmenn bør ta tilbake begrepet. Vi blir nødt til å gro våre egne grønnsaker, lære oss hvordan å fikse en brukket arm, en ødelagt bil, en ødelagt komfyr, hvordan å tenne et bål og vite forskjellen på giftig og spiselig sopp. Dette kommer til å bli virkeligheten snart. Enten på grunn av klimakatastrofe, eller atomkrig.

Saunier tror nettopp uavhengigheten er nøkkelen til at de kontinuerlig har kunnet fornye seg selv.

– På den måten er to av mine to favorittartister rake motsetninger. Den ene er Rolling Stones, som kanskje prøvde å forandre seg noen ganger, men ikke fikk lov av fansen. Hvis de får en ny produsent har han alltid lyst til å få hans album til å høres ut som Exile On Main St., så de tvinger dem igjen til å høres gamle ut. Det er en rar ironi, jo hardere de prøver noe nytt, jo eldre høres de ut.

Den andre favoritten er den russiske komponisten Igor Stravinskij.

– Stravinskij lagde alltid noe nytt. Eller, kanskje ikke alltid, men hver gang han merket han begynte å sitte fast i en vane gjorde han en radikal forandring, som da han mot slutten begynte med tolvtonemusikk. Det er selvfølgelig drømmen min.

– Alt må gi mening kommersielt

Stravinskij døde i 1971, da rare høymodernistiske konsepter som konkret musikk, minimalisme, serialisme og klangflater begynte å bli etablerte begreper i klassisk musikk. Hvorfor utviklingen i vestlig orkestermusikk – som i hundrevis av år var en relevant arena for kunstneriske nyvinninger – stagnerte etter dette, synes ikke Saunier er noe stort mysterium.

– Det var fordi Reagan og Thatcher kom til makten, og satte i gang den nyliberale tidsperioden. Ødeleggelsene gikk også utover den klassiske musikktradisjonen.

Vestlig kunst fra etterkrigstiden forteller om en tid med en nyvunnen tro på mennesket og fremtiden: teknologi, globalisme, individualisme, utforskning av verdensrommet, og utryddelse av sykdom og sult. Isteden, sier Saunier, «gikk alle pengene inn i finans». I dag er det tech-predikanter som taler høyest om grandiose fremtidsvisjoner, men med en helt annen agenda: å realisere pubertale sci-fi-drømmer som drone-leveranser, virtuell virkelighet og romferd-turisme.

– Grunnen til at modernisme, avant-garde og eksperimentalisme blomstret på 50- og 60-tallet var fordi staten ga penger til kunsten. CIA støttet kunstnere som Jackson Pollock, noe som er vanskelig å tro hvis du som meg vokste opp under Reagan. Målet var å promotere en ideologi som fremmet individet og den unike tanken, sier Saunier.

– Jeg er ingen fan av CIA, men jeg tror begynnelsen av denne perioden, som jeg tror går mot slutten fordi den kommer til å utrydde oss hvis vi ikke endrer system, begynte med at de fjernet støtten til kunsten. Alt må gi mening kommersielt.

– Har ikke dette alltid vært en kamp kunstnere har kjempet, mot samfunnets fordømmelse av uttrykk som skiller seg ut?

– Tja, nei. Kapitalismen er en relativt ny ideologi, og kunst har ikke alltid trengt å være kommersielt suksessrik for å være levedyktig. Hvem vet hvordan folkemusikken hørtes ut? Hvem vet hvordan innfødte amerikaneres musikk låt før europeerne kom? En ting er i alle fall sikkert: den trengte ikke å vinne på et marked. Vi vet det ikke var statlig press på folk for å slutte å komponere musikk som var for rart.

– Deerhoof er jo frie i stilen, er dere støttet av CIA, dere også?

– Ingen kommentar!

– Det eneste kunstig intelligens gjør er å etterligne fortiden

I dokumentaren The One Who Never Ends fra 2016 blir den japanske animasjonsfilmskaperen Hayao Miyazaki vist en videodemonstrasjon av fire 3D-zombier, som ved hjelp av maskinlæring lærer seg å bevege seg. Representantene fra selskapet vil overbevise ham om at kunstig intelligens har potensiale til å fremstille animasjoner hittil uoppnåelige for kunstnere.

Miyazaki liker ikke det han ser. Studio Ghibli-grunnleggeren sier at det er uaktuelt for ham å bruke teknologien i sitt eget arbeid, og kaller animasjonen «en fornærmelse mot livet selv». Når en av mennene bak zombie-animasjonen sier at han ønsker å lage en maskin som kan tegne som mennesker, er Miyazakis reaksjon kontant: «Jeg føler vi nærmer oss endetiden», sier han til seg selv. «Vi mennesker begynner å miste troen på oss selv».

– Han har helt rett, sier Saunier.

– Tenk, hvis du er Miyazaki, og har laget noe så dypt og vakkert, og hører noen si at de vil lage en maskin som tegner som ham! Med det fjerner du alt det som gjør filmer som Totoro vakre. Miyazaki tenkte på å redde skogen og den menneskelige art. Filmene hans handler om sorg og familier som sliter. Men neida, noen vil heller lage maskiner som kan etterligne disse tingene. Det er smertefullt.

– Norske Pom Poko er oppkalt etter en av filmene hans, faktisk, og er for øvrig inspirert av Deerhoof.

– Jaja, jeg har hørt på dem og er selv fan.

Selv om et AI-generert bilde stakk av med førstepremien i en konkurranse for digital kunst under Colorado State Fair i august, er ikke AI-kunsten som får mest oppmerksomhet på Twitter spesielt imponerende – «realistiske» anime-kvinner med umulig store pupper

Saunier mener AI-misjonærene er lurt trill rundt av bransjens salgstriks.

– AI blir solgt som en innovasjon, selv om det helt eksplisitt er det motsatte. Det eneste kunstig intelligens gjør er å etterligne fortiden. Resultatet er bare en blanding av stereotypier, sanket sammen av en nørd på en fabrikk, sier han, og kaller situasjonen for en «catch-22».