Den litterære epoke. Dag Solstad (1941 - 2025)

Hva ventet jeg å finne? En liten ansamling likesinnede som var ute i samme ærend? Et begynnende hav av blomsterbuketter à la Diana - fortsatt med plasten rundt? En spontan opplesning-session, eller kanskje en stående rundebordssamtale? Det er uansett ingen tvil om at nyheten om at Dag Solstad ikke fantes mer i fysisk form, om enn bedrøvende på flere plan, ikke virket passiviserende. Det fikk fart på ting. Et ras av minner og ideer fra bøker og offentlighet og sosiale litterære aktiviteter gikk gjennom skolten, noen gjenfunne rester fra begynnelsen av et seriøst lesende liv, andre ganske ferske fra kun få dager siden. Det hadde vært mer napping rundt i forfatterskapet hans den siste perioden enn på lenge, noe initiert av aktivitet rundt utgivelsen av den lille boka om travsport og minnearbeid, En sann svir!, men det var også noe med verdenssituasjonen, eller bare tendenser i den den lokale hverdagen, eller i sinnstilstanden, som har gjort at lesingen har føltes nødvendig. En god nok grunn til å ha veldig mange bøker tilgjengelig hjemme: plutselig trenger du de setningene i livet ditt, her og nå, igjen eller for første gang. Hyller fulle av udetonerte bomber.

Men det var stille utenfor forlaget, ingen fakler eller lys på fortauet. Heller ikke noe synlig rituell aktivitet inne på Tronsmo, det vil si det var absolutt mange kunder der på tampen av åpningstiden, som det ofte er. Når den sjappa der stenger inntreffer impulsen som gjerne viser seg når de blinker med lysene på en bar der godformen har inntruffet: man later som man ikke har fått det med seg. Det virket likevel som en helt vanlig dag, ikke noe bilde på veggen med hjerter på, jeg ble nesten bestyrtet. Forøvrig alltid gøy å henge rundt i den butikken på utgivelsesdatoen for en ny Solstad-bok, da kommer de som regel halsende (på en god sykkel), alle disse senete sporty kulturraddis-boomerne med perfekt grått hår, sliten vindjakke, standsmessig kåk og på sin tredje kone. «Hvor ligger nye Solstad?» Hvilket stramt tak han har hatt på den generasjonen. Inkludert mennesker som på ingen måte var en del av den politiske vekkelsen.

Men jeg var altså ikke tilfredsstilt. Jeg kom meg de viktige meterne lenger ned i det noen kaller «bokgata», og jeg burde jo skjønt det: umistelige Norlis antikvariat kom til unnsetning. De to herlige, litt Sivilisasjonen-aktige unge karene som alltid jobber der på lørdager var i høylytt passiar om noen William Blake-oversettelser sammen med en annen ung kunde, og det var også snakk om noen som kunne hjelpe til med å få en god scan av et Rilke-omslag. Men de hadde uansett fått lagt ut et lite, provisorisk alter i hans mine, med et knippe fristende Solstad-utgivelser fra hyllene, med en veldig pen førsteutgave av debuten Spiraler, litt for dyr for meg akkurat der og da. Noe av poenget med slike innkjøp når man egentlig har mer enn nok bok fra før, er jo å begynne å lese med en eneste gang, gjerne ute på gata om det er oppholdsvær. Det store Kaffebrenneri-vinduet ut mot gamle Nasjonal er et av de bedre åstedene for å lese kortere tekster av høy kvalitet, så jeg gikk ned dit med en lekker utgave av andreboka Svingstol med kortprosa-tekster. Perfekt til kaffen, men flere av tekstene har beviselig også virkelig varig verdi, i forfatterskapet og for leseren som sådan. Vel så tankevekkende var en tjukk blå sak jeg selvfølgelig burde hatt fra før men ikke hadde fått kloa i før nå: «Et festskrift til 30-årsdagen 16 juli, 1971». Ja, selvfølgelig måtte det eksistere et omfattende festskrift fra så lenge før han «slo gjennom» hos norske lesere og i det hele tatt hadde utgitt sine aller viktigste bøker. Også tankevekkende at det var til 30-årsdagen - det var kanskje uansett skikkelig voksent den gangen? Det er ikke fryktelig mange i det litterære miljø som får festskrift i sitt navn lenger i det hele tatt. Selve den blå boken fra 1971 er en skatt, velholdt med godt bokutstyr etter så mange år, og med en god miks av hilsningsdikt og andre tekster fra venner og kolleger som JEV, Økland, Køltzow og Angell. Og ikke minst korte og lengre tekster fra Solstad selv: essays, kortere prosa og utdrag fra hans overraskende spenstige petiter fra avisa Tiden i Arendal, fra noen måneders engasjement der tilbake i 1962. Mye senere utgitt i bokform under tittelen Sleng på byen. Ikke oppe der med hans i flere faser Nobelprisverdige romaner, men likevel en essensiell del av forfatterskap og aura.

Heiagjengen består selvfølgelig ikke bare av hans egen generasjon. Det er jo et forfatterskap med en utpreget evne, i alle fall hittil, til å fange nye leseres oppmerksomhet - og med det bidra til små eksplosjoner av eksistensiell gjenkjennelse. Således var Solstad en av de ytterst få som klarte å holde liv i Den litterære epoke, også utenfor litteraturmiljøets egen innhegning. En forfatter «alle» visste hvem var, og kunne forholde seg til - samt ideen om et litterært verdenssyn. Også langt utover det å være «han rare forfatteren» på TV - han var og er rett og slett lesbar, i tillegg til å sparke borti tankeapparatet støtt og stadig.

I dag lever mange som kjent tilsynelatende i en litterær ørken som gjør en tørrere og tørrere i strupen for hver uke som går. Det er allerede veldig vanskelig å ha en opplyst samtale på det metaforiske lærerværelset. Ingen forstår noe om Castorp. Men i tapet etter Solstad skylder vi også oss selv å forsøke å gjøre noe for saken likevel. Og det gir jo paradoksalt nok håp å lese i flere av tekstene i den blå boka at Solstad og kompani selv hadde liknende tanker om kulturen, også for så lenge siden. Det har liksom alltid vært på vei i dass. Så da er det kanskje mulig at alt går bra også.

Ved en forfattersamtale jeg hadde med ham i duskregn en sløv formiddag på en musikkfestival i Tøyenparken, rundt utgivelsen av den tredje Bjørn Hansen-romanen, ble det raskt en kø av unge signatur- og selfiejegere. En av dem brettet stolt og ugenert opp genser-ermet og viste frem sin tatovering av en paraply.

Jeg pleier å bli unødvendig irritert når det blir «selfie med nylig bortgått storhet»-bonanza i sosiale medier, og den umiddelbare utbredelsen av «mitt Solstad-møte» og mer grundige, litteraturkritiske og kulturhistoriske tekster de siste dagene, skapte kjapt mindre behov for et nytt festskrift. Men et slikt kommer nok også. Jeg ble egentlig bare glad av å se alle disse selfiene og tilfeldige møtene i alle mulig rare sammenhenger - det var en så veldig søt side ved ham. Han var så på giversiden, ganske lite tverr, faktisk. Samtidig var denne viljen til å være med på ting og være en offentlig person ikke noe som overskygget alvoret i forfatterskapet.

Det er spesielt å tenke på med hvilken oppdrift han dro av gårde. Svært mye positiv oppmerksomhet rundt travboka, og den nylige vissheten om en ny roman ute allerede til høsten. Kun to uker tidligere hadde jeg gleden av å snakke med ham på scenen på Nasjonalbiblioteket, da boka skulle markeres. Han må ha vært stolt den dagen - han klarte å gjennomføre til tross for svekket helse, han mottok sitt livs siste ærespris i form av en vakkert utskjært Alm Svarten i heltre, og kunne se ut mot en sal der så mange av hans forfatterkolleger, og venner helt tilbake til oppveksten i Sandefjord, var smilende til stede for å ære ham. All mulig grunn til å nippe lett til et glass Chateau des Capucins Rex Rodney. Rett og slett en rørende kveld. Attpåtil gikk vallaken Stumne Fyr fra Hadeland, med Ole Johan Østre i sulkyen, ut og vant Jacob Meyers minneløp på Bjerke Travbane, kun noen timer etter dødsbudskapet ble offentliggjort.

Men uansett om bøkene hans vil være der med stor tiltrekningskraft så lenge det finnes interesserte, lesende mennesker, er uansett Dag Solstad borte, og det er trist.