Det buldrer

«Jordskjelv på Lillestrøm», stod det i meldingen, og jeg fryktet et øyeblikk at det hadde hendt noe med LSK-spiller Ruben Gabrielsen, men det var vel mest en lekker spasme fra moder jord selv. På sin plass, vil nok mange si. Det er vanskelig å si at grunnen under våre føtter er til å stole på om dagen.

Annonse

Det eneste trygge stedet i landet denne helgen var nok magiske Inderøya i Nord-Trøndelag, der det årlig foregår en herlig jazzfestival, i stor grad organisert av unge elever ved Sund folkehøgskole. Inspirerende, kanskje især å bevitne hvordan den skakke, underlige og nesten skumle post-folkemusikken til Ævestaden og Pumpegris gikk inn på det unge publikumet. Halvtonene og kvarttonene gjorde alle yre og glade og en smule gale også. Og i langt større skala: i dag fylte Valkyrien Allstars dette huset kjent som Den Norske Opera og Ballett hele to ganger. Dette med skulle å ta tilbake nasjonale kulturverdier er jo blitt en ganske problematisk impuls i flere land nå, egentlig ganske farlig, men denne nærmest punk-psykedeliske tilnærmingen disse folka holder på med, er snarere noe av det mer produktive man kan utsettes for. Her i et klipp et tidligere besøk i Trøndelagen i år.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Med andre ord gikk jeg glipp av intet mindre enn to dagsseminarer som ble arrangert på østlandet i helga om kunstbokas indre beskaffenhet og dens potensial som arena for fellesskap, nærmere bestemt på Nasjonalmuseet og ute på Guttormsgaards arkiv på Blaker. Isj. Men det var visst ingen stor grunn til fortvilelse. Allerede på tirsdag kl. 16:00 skal dette oversiktelige spørsmålet besvares: «Hvorfor lager vi bøker om kunst?». Åsted er Munch, og det har jo vært merkbart at de har lagt en ekstra innsats i sine publikasjoner. Fra den «dyrt livsstil/kunstmagasin»-aktige i sammenheng med Arifs periode der nede, til solide dørstoppere i de direkte Edvard M-relaterte publikasjonene, spesielt imponerende Livsblod i stort format med stive permer og utsøkt grafisk design, som utkom i fjor i sammenheng med utstillingen som undersøkte hans fascinasjon for medisin, nye behandlingsteknikker, død og sykdom og helbred. Disse bøkene fungerer jo som langt mer enn et minne fra en enkeltstående opplevelse man har hatt på kunstmuseum - det er kunst- og sakprosa med lang holdbarhet. I dette tilfellet også med essays og litterære tekster fra forfattere som Olivia Laing og Espen Stueland. Svære saker, prøv å få tak i den.

Men, og til saken: Munch har også serien SOLO OSLO, der norgesbaserte samtidskunstnere har fått ha profilerte separatutstillinger, slik som Sandra Mujinga, Constance Tenvik og Admir Batlak. Også disse har avstedkommet rimelige publikasjoner i like og mindre format, men alle med forskjellige taktile uttrykk som speil-effekt eller plastomslag. Også her med tekster som går litt utenfor bare å presentere den aktuelle utstillingen, og som gir en ny forståelse av kunstnerskapene. Virkelig forbilledlig innsats. Kunstneren som skal gå nærmere etter i sømmene på tirsdag er Apichaya Wanthiang, som skal preike med grafisk designer Anette L’Orange og seniorkurator Tominga O’Donnell om prosessen med en bok som skal speile en faktisk utstilling men også fungere som et verk i seg selv. Utgivelsen «Some Body Else» er utstyrt med essays av O’Donnell og Natasha Marie Llorens, og går inn i lyd og lys-installasjonen som gir boken navn, men også hennes arbeid med utsmykninger og kunst i offentlige rom, og utstillingen «Jeg har vært her før», som jeg så med henne i Kristiansand for fem års tid siden.

Kunsthistoriker Mathias Danbolt, kurator og redaktør Therese Möllenhoff og Heidi Bale Amundsen, som redaktør i det som faktisk heter MUNCH forlag, skal etter dette ha en mer generell diskusjon om kunstbokens berettigelse og egenart - noen (som meg) vil antakeligvis mene at det ikke blir en fullkommen utstillingsopplevelse uten. Noe mine hyller, lagere og mange bortstuede totebags forteller en klar og tydelig historie om.

Om man får utslett av å lese engelsk skrift om samtidskunst, da burde du kanskje oppsøke en lege. En annen mulighet er å oppsøke Norli i Universitetsgata på torsdag klokka 17, da er det lansering av en ganske annen, men på sitt vis også viktig publikasjon. Det er Historien om Pyton - en annen fristende dørstopper av en salongbordbok, der tegneseriebladet av samme navn legges under lupen av forfatter Øyvind Holen. Det er apropos nasjonal identitet som jeg nevnte i starten, også en sykelig opptatthet av å trosse det som er politisk korrekt, å hegne om ytringsfriheten og så videre - noe som i effekt handler om å kunne gå over streken uten konsekvenser. Mange unge og konservative vil sikkert elske å høre historien om det svært kontroversielle bladet, og finne inspirasjon i alle overskridelsene som ble begått der. Men man kan også se mer faglig på dette barnslige humormagasinet og se på hvordan det beredet grunnen for en virkelig gullalder for norske tegneserier. Om vi rekker det kommer vi tilbake til boken senere i måneden. Les mer om boken her så lenge.

Annonse

Ukens blandede bilder

Vi klinker til med den gode først, og iler til med å forklare at den ikke nødvendigvis gir deg «go’-følelsen», men at det snarere er snakk om en film (en dokumentar, sogar!) som vil gjøre deg klokere. Og kanskje til og med litt (bittelitt) lysere til sinns.

Løvene ved elven Tigris tar oss med til Mosul i Nord-Iran, hvor IS i 2014 ønsket å etablere sitt kalifat. Som mange vil huske betydde det blant annet at de ødela alt de gadd (evnet) av gammel kunst og arkitektur (ved hjelp av hammere, slegger, bor, bomber og dynamitt), noe som blant annet førte til at efter at byen i 2017 ble befridd (via et ekstra voldsomt frigjøringsslag) lå om lag 80 % av gamlebyen i ruiner, mens omtrent 54 000 boliger (totalt) var ødelagt. (Heia religion!)

I løpet av filmens 92 minutter blir vi tilstrekkelig godt kjent med antikvaren Fakhri, fiskeren og ruin-innehaveren Bashar, og musikeren Fedil (som for øvrig har filmårets råeste hentesveis) til å forstå litt om hva det vil si å ha gjennomlevd både de tre IS-årene og de påfølgende mer eller mindre frie årene.

Arbeidet med å gjenoppbygge byen er uhyre komplekst og både tid- og pengekrevende, men heldigvis er der spor av håp for fremtiden å finne – så vel som spennende artefakter, høyt skattede personlige eiendeler, vennskap og medmenneskelig varme. Alt presentert i en forbilledlig lite masete og poenghamrende dokumentar, som via dens subjekters vilje til å fortelle om hva de tenker, mener og føler om situasjonen de står fast i, ikke lar oss sitte uberørt igjen.

(‘Men hva med de løvene?’, lurer kanskje du. ‘Se filmen’, svarer vi – så får du vite.)

\

Ukens sterkeste film er uten tvil den ukrainske filmen To anklagere, hvis handling er lagt til Russland i 1937. Stalins terrorregime er ‘på høyden’, angiveri florerer – og det å få et fast grep om sannheten er så godt som umulig. (Å havne i fengsel er derimot fort gjort. Å bli sittende lenge var heller ikke vanskelig.)

Midt i dette helvetet finner vi anklageren (eller, egentlig: overseeren / ombudsmannen / inspektøren) Kornev, som er på besøk i et av de strengere fengslene, hvor meningen er at han skal intervjue en av de innsatte angående påstander beskrevet i et utsmuglet brev.

Filmen holder et sedat tempo, gir oss tid og anledning til å ta tingenes tilstand inn over oss – og til å få et tydelig innblikk i det press og den undertrykkelse innbyggerne levde under.

Å peke på likheter med land av i dag er såpass enkelt at vi overlater øvelsen til den enkelte leser, og bruker heller en setning eller to til å påpeke at selv om dette ikke er en dokumentar (slik foregående film er det), så gir den oss mer enn nok å tenke seriøst på. I tillegg til at den er en meget god film, heldigvis.

\

Ukens gyselige er – ikke overraskende i det hele tatt – Michael. På papiret er filmen en semibiografisk og ‘nestenliksomdokumentarisk’ skildring av Michael Jacksons vei til superstardom.

Hadde den fått anledning (for ikke å si ‘lov’) til å være det den ønsket å være (å jøje meg for et sløyt ordspill og en vilt fiffig parallell!), nemlig et fire timer langt drama som starter idet Michael Jacksons Neverland Ranch omringes av politibiler, for så å hoppe tilbake i tid, hvor den forklarer oss hvorledes det gikk som det gjorde – så kunne den vært god. Og interessant.

Slik Michael fremstår i dag – som et to timer langt helgenportrett fullt av unnskyldende forklaringer, forstyrrende forenklede liksom-analyser, og sjenerende ugrei KI-bruk (falske øyne, neser osv. m.m. o.a.) – er den ikke bare dårlig og kjedelig. Den er direkte fæl, ekkel, falsk og bedritent sleip.

Til overmål avsluttes handlingen like før albumet «Bad» (med unntak for en miniliten, epilogisk snutt), som for å sikre seg at en historie om Michael Jackson kan fortelles uten at man tar tak i pedofili-/overgrepsanklagene. Hvilket oppleves som et rimelig billig grep.

Men til det finnes tross alt en meget enkel forklaring: På grunn av en juridisk bindende avtale som ble gjort i 1994, i forbindelse med at Jackson kjøpte seg fri fra Jordan Chandlers overgrepsanklager, er det i dag umulig å feste til film det som skjedde/ikke skjedde mellom MJ og JC.

Åkkesom: Michael kan vanskelig karakteriseres som annet enn et kjedelig, unødvendig cash grab av en film. En filmatisk opplevelse på linje med Det Hvite Hus’ renvasking av alt Donald sier og gjør; i samme klasse som diverse ‘østenforliggende’ staters historieforfalskning – om enn med et mer oppdatert (og tydeligere KI-assistert) forherligelsesfilter.