Det gamle dør, men det nye kan ikke bli født

Å dø er en relativt banal begivenhet. Det slår også Karl Ove Knausgård fast i åpningslinjene i Min Kamp: «For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt». For de rojale, derimot, forholder det seg annerledes: mer enn at blodet faller til det laveste punktet, og ferdig med det, blir blodets slektslinjer aktualisert.

De siste mandagene har jeg som så mange andre sett House of the Dragon (2022). I seriens vignett renner blodet i alle retninger. Serien er satt til 200 år før hendelsene i Game of Thrones – og handler om den døende kongen, Viserys I Targaryen. Blodsbånd og fødsler spiller en viktig rolle i Game of Thrones, i House of the Dragon er tematikken satt i sentrum.

Kong Viserys har nemlig ikke klart å gi liv til en mannlig arving. Det vil si, hans kone, dronning Aemma Arryn har bare født én jente, Rhaenyra Targaryen. Når dronningen blir gravid igjen, men opplever komplikasjoner under fødselen, beordrer en arvebesatt Visery legene til å åpne henne, og hente ut barnet. Hun dør umiddelbart, og det som viser seg å være en sønn, dør kort tid etter. Kongen har ikke noe annet valg enn å utpeke sin datter som etterfølger. At en kvinne skal arve tronen blir da også til å begynne med akseptert, men motstemmene får blod på tann når kongens nye kone, Alicent Hightower, ikke bare føder flere gutter, men også aktivt plottlegger for den eldstes rett til å arve de syv rikene kongen hersker over.

Tronskifte i populærkulturen

Det synes å være snakk om et tronskifte i populærkulturen, der maktovertagelser tematiseres. Den første episoden av Succession viser også en tilsynelatende døende patriark. Ifølge regissør Jesse Armstrong er serien basert på mediemogulen Rupert Murdoch, som ikke bare eier en rekke tabloide og/eller konservative aviser som The Sun, The Times og The Wall Street Journal, men også TV-kanaler hvorav den Donald Trump-støttende Fox News er den mest markante. Serien er blitt kjent for å skarpt portrettere griske personligheter som den brutale patriarken Logan Roy eller den eldste sønnen Kendall. Han er trent opp til å arve sirkuset, men blir likevel aldri riktig gitt tillit, og må stadig kjempe om farens oppmerksomhet i konkurranse med sine etter hvert vel så maktlystne søsken Roman og Siobhan. Det er ærefrykten for faren og knivingen mellom søsknene som er drivkraften i en serie hvis navn nettopp viser til tronfølge: med sin vektlegging av den moderne medieverden og den globale finansverden er serien på sett og vis en moderne utforming av realpolitikken som i House of the Dragon tar form av sverdkamper.

Hvorfor er det så frustrerende at faren ikke bare kan gi Kendall makten, tenker jeg av og til. Andre ganger: Ja, hvorfor kan ikke søsteren få stillingen, selv om hun er vel så usympatisk, så er hun vel litt smartere? Hvorfor gir aldri faren opp, hvorfor ombestemmer han seg om hvem han foretrekker som arving, og hvorfor må han tviholde på makten? Idiotiske spørsmål, helt åpenbart: men mer enn å være flau over min egen stupiditet, er vel publikums passive dragning inn i konflikten en av seriens styrker, i stedet for at den gir oss en moralsk og naiv fortelling som får deg til å hate onde personer og heie på gode. I serien er alle onde.

Misforstå meg rett, onde personer er ikke bra, og det er kanskje ikke så lurt å leve seg inn i deres sted. Men vi må også vedkjenne at uansett hvem som tar over etter faren, blir resultatet antageligvis det samme. Det er strukturen som disse personene lever i, som er problemet. Mediekonsernets investorer bryr seg fint lite om innholdet de publiserer. Foruten å tydeliggjøre pengedynamikken, er serien også god til å vise hvordan den skaper en utbredt kynisme og nihilisme blant dem med makt i kapitalismen.

Ondskap som en del av systemet

Mark Fisher var kjent for begrepet «kapitalistisk realisme», som viser til den utbredte følelsen at selv om kapitalismen er håpløs og ond, er det vanskelig å forestille seg «realistiske» alternativer som er bedre. I et slikt verdensbilde oppfattes ikke ondskap som et ankepunkt, men heller en naturlig del av systemet. Nettopp under den kapitalistiske realismen – som i stor grad overlapper med nyliberalismens inntog på 80-tallet – har Murdochs aviser spydd ut populistisk moralisme. Fokuset i mediene er sjelden på strukturer som skaper onde individer, men på de onde individene, et spetakkel som oppnår mange klikk. Effekten, skrev Fisher, er å «forsterke atmosfæren av utbredt kynisme som den kapitalistiske realismen lever av. Det vi trenger er ikke mer empirisk bevis på overklassens ondskap, men at underklassen begynner å tro at det de tenker og sier har betydning: at de er den eneste effektive aktøren som kan skape forandring.»

Mer enn økt selvtillit og et opprør med naive forestillinger om at ved å avdekke «korrupsjon» vil mediene løse verdens problemer, trenger vi også alternativer som kan iverksettes. Nye alternativer som kan slå sprekker til dagens håpløse «realisme». Fraværet av det nye er gjennomgående i Fishers kjemte pamflett Capitalist Realism: Is There no Alternative? (2009), som forlaget Zer0 Books nå gir ut i en klassiker-serie og som hvert øyeblikk oversettes til norsk på HOF (av undertegnede). Fisher åpner boken med en symptomatologisk lesning av Children of Men (2006), en film som handler om en fremtidig krisesituasjon forårsaket av at ingen nye barn fødes. Dette gjenspeiler, argumenterte Fisher, vår egen samtid hvor vi ser få radikalt nye populærkulturelle uttrykk, men også hvor det for mange er vanskelig ikke bare gi liv til, men i det hele tatt forestille seg alternativer til en kapitalisme som skaper en rekke sosiale og miljømessige kriser.

Feminisme for de 99 prosentene

Nok en innfallsvinkel til arvefølge-dynamikken i fjorårets og årets kanskje mest diskuterte serier (House of the Dragon og Succession), er Nancy Frasers pamflett The Old Is Dying and the New Cannot Be Born, som ble publisert i etterkant av Donald Trumps valgseier. Der argumenterer Fraser for at Trump er et symptom på begrensningene på hva hun omtaler som «progressiv nyliberalisme». Med henvisning til Hillary Clinton påpeker Fraser at det eksempelvis ikke er nok å være for feminisme, hvis det utelukkende er snakk om en liberal feminisme som jobber for at rike kvinner skal få lov til å ta over selskaper og sitte i deres styrer. Vi må heller jobbe for en feminisme for de 99 prosentene, som hun påpeker i en bok med det samme navnet skrevet med Cinzia Arruzza og Tithi Bhattacharya, en feminisme som er anti-kapitalistisk, anti-rasistisk og økososialistisk.

Poenget mitt er imidlertid ikke å gjøre som Torgrim Eggen som – foruten sin sedvanlige klaging over mangfold, her i form av skuespillere med ulik legning og bakgrunn – reduserer House of the Dragon til å handle om at Rhaenyra Targaryen skal knuse «glasstaket». Poenget mitt er heller at seriene bør sees gjennom Fraser bruk av Antonio Gramsci-frasen om at det gamle er døende og det nye ikke kan bli født. Med setningen pekte Gramsci til at fraværet av en ny kommunisme på 30-tallet førte til at det bestående bestod, men i endret form: fascismen. Frasers poeng er at det samme er tilfellet med Trump og andre høyrepopulister. Hvor er det nye som kan forene det progressive og radikale, og på den måten utfordre den høyreekstremistiske populismen som vokser frem som symptomer på en feilslått progressiv nyliberalisme som ikke leverer varene for folk flest?

At sentrum i USA stadig ikke går til venstre, men omfavner personer som Joe Biden, som kommer fra akkurat miljøet Fraser kritiserer, de progressive nyliberalistene, er antageligvis årsaken til at House of the Dragon og Succession er så populære. Med sine filmatiseringer av maktovertagelse (overtagelser som er særdeles viktige, men som antageligvis ikke vil innebære så mye...) er det ikke rart de nærmest daglig blir omtalt av sentrumsorienterte aviser som The New York Times. Der får leserne servert en nærmest minutt for minutt oppdatering av intrigene i seriene. Ikke ulikt deres dekningen av virkelig politikk, for øvrig. Og slik går nå dagene.