Den uventede folkehelten Bjørn Hatterud skriver i sin nye bok Blokka på Bjerke om godt naboskap, annerledeshet, gentrifisering og fattigdomsopplevelsen.
En av de mer gledelige suksesshistoriene i norsk kulturliv de siste par årene er utvilsomt Bjørn Hatterud, en selverklært avviker med merkelig kropp og legning og interesser. Han var - i bittesmå miljøer - tidligere mest kjent som kunstskribent, kurator og støymusiker, men er på et vis blitt hele Norges kronikør av utenforskapets plager og gleder. Han er også en nydelig og alternativ representant for det snurrige bygdelivet, som for ham ofte var ganske så jævlig, men som han utvilsomt også var glad i. Han har vært bygutt i en større del av sitt liv nå, men selv om han kom til flere av sine egne blant kulturelle utskudd i storbyen og fant lykken der, beskriver han livet og stemningen utenfor bykjernen med varme og oppfinnsomhet - og total oppriktighet. Den prisvinnende litterære sakprosabok Mjøsa rundt med mor ble en liten storselger og en klar leserfavoritt, og oppfølgeren er nå ute. Selvbiografisk sakprosa med et blikk for det umiddelbare samfunnet rundt ham, og med et i norsk sammenheng velkjent, men helt eget bløtt hjerte for sliterne og de mindre perfekte menneskene der ute.
Rullende fortau
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Med utgivelsen Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje, forteller han fortsatt fritt om egne svakheter og styrker, og bruker en nært forestående flytting fra de tidligere noe uglesette blokkene ved Bjerke Travbane som et symbol på at han er inne i et nytt kapittel i livet. Boken er litt en historie om livet hans i endring under tretten år på denne bopelen med sitt nydelig grelle oransje kjøkken og ellers eksentriske halvplanlagte innredning, om forholdet til kjæresten Peder og til NAV, om området rundt, verdiene ved å bo i blokk, gentrifisering og liknende urbane problemstillinger. Han har gjort litt research, og skriver om byutvikling og om arkitektene og lokalhistorie. Dette er et spor han gjerne kunne fulgt opp enda tettere og over langt flere sider, slikt er interessant å lese mer om.
Blokkene ble reist og sto klare i 1961, 'som en ny og håpefull verden'. Foto: Samlaget
Men det er nye tider. 31-bussen som går døgnet rundt er som et rullende fortau ned til sentrums attraksjoner, og Bjerke-området er plutselig blitt et sted bemidlede unge voksne i profesjonelt treningsutstyr og fancy handleposer kunne tenke seg å bo.
Sliten joggebukse
Det er sikkert ikke slik at Hatterud direkte misliker disse nye vellykkede menneskene, selv om det ikke er til å unngå en viss antipati fra hans side. Men det er en kjensgjerning at gentrifisering ikke bare påvirker næringslivet positivt og øker verdien på leilighetene. Det gjør også at mange ikke lenger føler seg hjemme i sitt eget nærområde, man tør ikke lenger gå i (den metaforiske) joggebuksa på butikken, og mister sitt faste grunnlag under føttene i tilværelsen. Hvor skal de bli av alle disse mindre perfekte menneskene, alle de slitne gamle og smårare? Hatterud skriver godt om dette, og det aller beste ved boken er utvilsomt hans kjærlige portretter av naboene han blir kjent med, slik som den traumatiserte krigsseileren Bjarne og stilige Ester, som vokste opp i fattigdom på søppelbefengte Langøyene. Da denne raden med blokker ble reist og klart for innflytting i 1961, var det som en ny håpefull verden for beboerne.
Lettlest
Blokka på Bjerke er en usedvanlig lettlest affære, du sluker den glatt på en ettermiddag, med sine korte kapitler og joviale syntaks. Stilen er lett gjenkjennelig, selv om det mildt pikareske preget fra debuten uteblir. Men den lune, selvironiske tonen er i behold. Den er ganske muntlig fortellende i stilen, med noen små henvendelser til leseren og «her jeg sitter og skriver»-bisetninger som gjerne kunne blitt luket ut.
Noe av stoffet virker kjent, spesielt der han beskriver sine sykdomsplager, praktiske problemer og tilløp til selv-tvil, og for den som har lest noen av hans mange kronikker og petiter tidligere, føles det dessverre som han gjentar seg selv. Men det er jo også nøyaktig disse følelsene og inntrykkene folk har satt pris på å lese om de siste årene.
Gjerne mer kunst
Han virker genuint forundret over hvordan han tross alt har lykkes i livet, som om han rister flirende på hodet mens han skriver. Og det er med null prosent selvmedlidelse han minnes veien hit. Det han skriver om hverdagsfattigdom, som er et langt, langt større nasjonalt problem enn vi liker å tenke på, gjør inntrykk. Hatterud har funnet noe verdifullt, det han skriver om har betydning. Men det hadde vært gøy om han i fortsettelsen av forfatterskapet også brukte mer av sine kunnskaper om frastøtende musikk og avantgarde-kunst og subversivt natteliv og fortalte om det på en måte som vil få rullgardina til å gå opp for de nye lesende masser han har fått et så fortrolig forhold til. Det er bare å glede seg.
Det er lanseringsarrangement for boka på Litteraturhuset torsdag kveld, der ham møter Bølers litterære monark Tove Nilsen til samtale.
