Det viktigste amerikanske manusforfattere streiker for, ifølge George R.R. Martin

Mens nordmenn retter ut dobbelthaken og myser mot sola, står amerikanske kulturarbeidere – essential, som sådan – på barrikadene.

«AI TV WILL SUCK», stod det på plakaten til et av medlemmene av The Writers Guild of America, som i forrige uke tok ut medlemmene sine i streik. Til tross for at Hollywood tilsynelatende er et overflødighetshorn av jobbmuligheter for manusforfattere (599 originale serier ble rullet ut på strømming i 2022), blir det bare vanskeligere for den gjengse skribent å ha en noenlunde stabil hverdag i studiosystemet.

Kjernen av konflikten er kontraktsforhandlingene mellom WGA, manusforfatternes fagforening, og The Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP) – en organisasjon som fungerer som talspersoner for studioer og produksjonsselskap. Ukevis med anspente forhandlinger har gjort det tydelig at filmindustrien må forandres fundamentalt, etter at de på toppen i årevis har melket TV-seriens gullalder for alt den har vært.

Temaene for forhandlingene er mange og komplekse, men kjernen er lik streiker flest: sikrere arbeidsvilkår og bedre lønn.

En krympende manusforfatter-middelklasse

«Hollywood er en industri som lever av historier, punktum. De er ingenting uten historiefortellerne», sa manusforfatter Rafael Augustin til Variety tidligere denne uka. Han ble sint av hvordan AMPTP velger å «stoppe en hel industri i stedet for å kompensere arbeidskraften som hjelper dem med å tjene milliarder».

Du trenger nok ikke la Succession- eller The White Lotus-manusforfatternes kontoutskrifter holde deg våken om natten, men for folk som jobber på marginalt mindre kjente serier er usikkerheten mye større. Du trenger ikke være spesielt langt nede i hierarkiet for å kjenne på knappene og bindersene nederst i lomma mot slutten av måneden – til og med Sydney Sweeney ser langt etter luksusen som tidligere var forbundet med Hollywood-stjernestatus.

Skapere får ikke lenger royalties som de pleide dersom et program blir sendt flere ganger, og må nøye seg med én sum fra én strømmetjeneste. Gapet mellom de som tjener mest, og de som tidligere har tjent greit, fortsetter å øke. Omtrent som i det amerikanske samfunnet for øvrig.

Råderett over AI-mat

Slike streiker forekommer gjerne når en ny teknologi har blitt lansert, som snur underholdningsbransjen på hodet og gjør at menn i dress finner sitt snitt til å stikke av med enda større pengesekker enn før. Sist streik oppstod i 2007, da ideen om strømmetjenester tok form, animasjonsindustrien var i vekst og reality-programmer var i ferd med å nå sitt høydepunkt. Den varte i 14 uker.

Den første WGA-streiken fant sted i 1960 i møte med TVen, og på 80-tallet streiket de for sin andel av hjemmevideo-inntektene. Nå streiker de ikke bare for bedre vilkår for arbeid under strømmetjenestene, men også for å verge seg mot trusselen kunstig intelligens utgjør for skrivejobber. WGA vil beskytte sitt eget tekstmateriale mot at det kan brukes til å trene opp fremtidige språkmodeller til å skrive manus, og beskytte det mot å kunne bli brukt som kildemateriale for adapsjoner.

Dermed har vi de siste dagene kunnet lese overskrifter om store produksjoner som én etter én har blitt satt på pause, som den kommende Marvel-filmen Blade. Stranger Things og The Last of Us er utsatt, og lista blir bare lenger etterhvert som streiken fortsetter. Nicole Kidmans AFI Life Achievement Award-utdeling er utsatt. Flere late night-talkshow, som krever dagsaktuelt tekstmateriale, har den siste uka blitt tatt av skjermen, hvorav noen av dem har gått med på å delvis å fortsette å betale ut lønn til de streikende ansatte. Flere kjendiser og bransje-tungvektere har også uttrykt støtte til streiken, som Elizabeth Olsen, Damon Lindelof og Amanda Seyfried. Britiske fagforbundsmedlemmer har samtidig forlanget klarhet i rettighetene sine under ansettelsesforhold med Disney og Netflix. Også Joe Biden har uttrykt støtte til de streikende.

Studioene har i forhandlinger sagt at de mener manusforfattere allerede nyter av store frynsegoder, sammenliknet med andre «gig workers». De hevder det er tøffe tider for dem også, samtidig som presidenten for AMPTP, Carol Lombardini, angivelig skal ha sagt i forhandlingene at han synes manusforfattere i det hele tatt bør være takknemlige for den midlertidige ansettelsen de kan tilby.

«Mini rooms»

«Studioene ga oss ikke noe valg», skrev George R. R. Martin på mandag på bloggen sin. Game of Thrones-skaperen mener det viktigste temaet i streiken er såkalte «mini rooms» – et begrep som beskriver produksjonsprosessen som hindrer ferske skribenter fra å få fotfeste i industrien, og dermed utvikle kompetanse.

Tidligere, skriver Martin, kunne man som nybegynner, med litt hell og flittig arbeid, få anledning til å lære av erfarne film- og serieskapere, kontinuerlig og over flere år. Nå er hastigheten på samlebåndet skrudd opp – i stedet for å la skribenter jobbe sammen over lengre perioder og bli kjent, setter produksjonsselskap heller sammen mindre grupper over kortere perioder, der de intensivt hamrer ut den første sesongen av en serie. Innsiden av dette rommet, i denne korte perioden, er ofte det eneste de får oppleve. Casting, innspilling og sluttproduksjon er ifølge Martin nå ofte forbudte områder for manusforfattere, dersom ikke sjefen din er kul.

Og dersom TV-serien du har jobbet på kommer seg opp i plan og fortsetter inn i nye sesonger, er du heller ikke garantert noen fremtid. Studioene høvler ganske enkelt av de minst erfarne manusforfatterne etterhvert som karakterer og univers etableres – skribenter som har gjort grovarbeidet og som sårt trenger både penger og erfaring. Mini rooms, og måten studioene hindrer kunnskap i å gå i arv, gjør at manusforfattere fratas «retten til en karrierevei», skriver Martin. Han kaller det en «avskyelighet».

En annen åpenbar konklusjon er at det heller ikke kan gagne studioene, å behandle arbeiderne sine såpass dårlig. For hva skjer når det til slutt ikke er noen skribenter med erfaring igjen, når man som manusforfatter aldri har fått se et produkt fra start til slutt? Slike arbeidsforhold virker mer og mer gammeldagse, i en økonomi som baserer seg på å gi investorer pengene sine tilbake raskest mulig, koste hva det koste vil. Det er kortsiktig, skriver Martin. «Hvor tror de showrunnerne i 2033 vil komme fra?»