Dette kan gjøre livet ditt bedre

Ja, da er det helg igjen. I Oslo er det helg hele uken, sånn er det bare. Det var ganske sprøtt å være tilstede på konserten med Todd Rundgren og band onsdag denne uken. Den amerikanske kulthelten mest kjente låter kom på syttitallet: noen rockere og noen perfekte ballader. Men han spilte knapt noen av disse, og konsentrerte seg mest om forholdsvis nye låter og med vekt på soul og andre typer sjanger-eksperimenter låter fra dette årtusenet og det for ham merkelige 90-tallet. Det var nok svært mange som var der på grunn av de låtene han ikke spillte, men likevel ble det mottatt med interesse og entusiasme. Ok, la oss prøve å høre på disse greiene her. Veldig inspirerende. Les også Åse Lunnans oppsummering her https://bach-beegees.blogspot.com/

Konserter man kan velge denne helgen er for eksempel intenst groovy rullende rockjazz med Bushmans Revenge på Kampen Bistro i kveld fredag, perfekt etter noe saltmat får vi tro. Søndag er det noe heeelt annet, da den svært interessante folkemusikeren, felespilleren og filosofen Hans P. Kjorstad skal presentere sitt samtidsmusikalske verk Avkjølingshistorie i konsertformat for første og siste gang, passende nok på Kunstnernes Hus. Der er det forøvrig sesongåpning i kveld med fest og greier. Stedet trenger grovt en oppussing nå, stå mens man venter på økt pengestøtte fra stat og kommune må man trå til selv og støtte stedet. Utstillingen som starter vintersesongen tar også utgangspunkt i stedets historie og drar det inn i nåtiden, via verk fra Stian Ådlandsvik, Helle Siljeholm & Ingri Fiksdal, Stian Grøgaard og studenter ved Institutt for arkitektur/AHO. Bør bli severdig.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Et annet initiativ som sparkes i gang denne helgen har fått det appetittvekkende navnet Pomme Frite. Det er den evigunge (ja nå er han yngre enn noen gang!) kunstneren og bladredaktøren Jan Walaker som er i gang med sin femte utgave av den lekre blekka WA ?, et såkalt «French Issue» som feirer kunstnerisk utveksling mellom Frankrike og Norge gjennom kunst, musikk og filosofi. Og i sakens anledning blir det mange dagers program med kunstnersamtaler, workshops, konsert, foredrag, utstillinger og fester og alt mulig. Og selvfølgelig foregår det på Pigalle. Det åpner i kveld med samtaler med Ragna Lea, Dag Alveng, Sindre Goksøyr, Torgeir Wergeland Sørbye. I morgen kan man lære av den store fotografen Richard Dumas, og slik fortsetter det. Etter gigantsuksessen med stormønstringen av fotokunst på Oslo Negativ og den glimrende Tom Sandberg-utstillingen på HOK skjønner man at foto har kommet for å bli.

Sjekk her: https://www.france.no/2025/culture/pomme-frite/

AV

Onsdag 19. november inviterer vi i Tidens Ånd til lyttefest.

Etter 12 års stillhet er Oslo-bandet King Midas tilbake med et nytt album. Blanco slippes på det uavhengige plateselskapet Fysisk Format den 21. november og gis ut på vinyl/CD/digitalt. Allerede før slipp kan du høre Blanco i sin helhet, på eksklusiv lyttefest på Dampkjøkkenet i Storgate i Oslo.

Les mer om eventet og meld deg på her

Annonse

Fem i bagen med DJ Kristine Kvamme

Spiller på Oslo Soul Alldayer på Hør Hør lørdag

Det er faktisk et godt knippe mennesker her i landet som er glad i soulmusikk og singler og LP-er med dette. Noen av dem dukker opp bak platespillerne på Hør Hør i Storgata hele lørdag, det vil si fra 16:00 til 03:30. Her blir det rullerende halvtimes-sett med soul i mange fasonger, fra sekstitallet og opp til våre dager, inkludert noen kneskjelvende ballader. En av de rutinerte DJ-ene som skal underholde seg selv og andre i løpet av dagen er den glimrende Kristine Kvamme. Og her har hun valgt ut fem favoritter for oss også-

Mary Love – «Lay this Burden Down» (Modern Records)
Lytt her
Northern soul klassiker jeg ikke blir lei av. Her pøses det på med bittersøt soul- og gospelvokal og lyden av 60-tallets LA.

Koko Taylor – «Fire» (Checker)
Lytt her
Rått og sjelfullt fra dronninga av Chicago blues. Intens og kul!

Lillian Hale – «Don’t Boom Boom» (Fretone)
Lytt her

Funky 70-talls soul/blues

Irma Thomas – «Don’t Mess With My Man» (Ron)
Lytt her
Tydelig beskjed fra Thomas i denne RnB-klassikeren fra New Orleans

Little Johnny Taylor – «Somewhere Down the Line» (Galaxy)
Lytt her
En gjenganger på mod-klubber over hele Europa. Sjelfull RnB fra Sørstatene.

Ukens blandede bilder

Hundeskrekkfilm, belgiske tenåringsmødre og to norske julefilmer! Litt av en miks.

For en som aldri er blitt bitt av skrekkfilmbasillen, men som både ser og forstår at mange andre elsker fenomenet (eller i hvert fall liker det, og stadig er åpne for å se mer), er det vanskelig å vite hvordan en bør forholde seg til en ny skrekkfilm. Spesielt i tilfeller som denne ukes utvalgte – hvor uhyggen oppleves gjennom en trofast hunds prøvelser. (Jeg valgte en skeptisk, men forsøksvis positiv tilnærming.)

Good Boy følger retrieveren Indy, som følger sin (kreft- eller lunge-) syke eier, hvor enn han går og hva enn han gjør. (Stort sett hoster han. Innimellom hoster han blod.)

På grunn av sykdommen velger Todd (som hundeeieren heter) å dra på landet, til bestefarens tomme hus. Så snart Todd og Indy kommer dit, merker Indy at noe skummelt ligger og venter. Siden huset er gammelt og slitent er der plenty med mørke kjeller- og loftsrom, trappeganger, kriker og kroker – noe som passer ypperlig for å alludere til den smygende ‘tilstedeværelsen’ Indy har fått snusen av. Rotete og halvråttent er huset også, noe som gjør det ekstra lett å fyre opp under den snikende ubehagsfølelsen filmskaper Ben Leonberg forsøker å skape.

Til en viss grad lykkes han. Flere av sjangerens standardelement benyttes på nokså nytt og friskt vis, et par snus til og med litt rundt. Men stort sett er dette en klassisk skrekkfilm, med plenty av hint og replikker som peker i retning av hva vi har i vente. Den store forskjellen på denne og x antall andre, er så klart at publikum opplever omtrent det samme som Indy gjør – og på samme måte – noe som blant annet betyr at mye fremstår som uforståelig for oss.

At Leonberg blander inn Indys drømmer og syner, og på den måten vanskeliggjør vår jobb med å skille faktiske og eksterne hendelser fra sansede og interne opplevelser, drar imidlertid uforståeligheten vel langt. Og når man ikke helt vet hva som skjer, samtidig som man kjenner at feilen snarere ligger i filmen enn i oss selv, blir det også vrient å holde seg engasjert.

Men, for all del: Er man sjangerentusiast kan Good Boy trolig by på sterkere kvaliteter enn hva jeg evnet å ta til meg.

/

Belgiske Jean-Pierre og Luc Dardenne er trolig tidenes mest suksessrike filmskaperbrødre. Ikke at konkurransen er knallhard, men likevel: Filmfestivalen i Cannes har tildelt dem (og filmene deres) mer enn et halvt snes priser, hvorav 2 gullpalmer! Og i år vant de der igjen, denne gang for beste manus, til filmen Unge Mødre.

Som vanlig holdes fortellertekniske fiksfakserier til et minimum, mens filmtriks og filmmusikk glimrer fullstendig med sitt fravær. I stedet følges fire tenåringsmødre – som alle får hjelp ved et kommunalt senter for unge mødre – på naturalistisk, ujålete, nesten dokumentarisk vis.

Selv om de fire jentene er nokså forskjellige (den ene har nylig «kommet seg vekk fra gata», den andre har et svært trøblete forhold til sin alkoholiserte mor, den tredje har kun sin eldre og gifte søster (og i hvert fall ikke barnefaren) å støtte seg til, mens den fjerde er på leting efter sin biologiske mor), har alle til felles at de har levet et liv fylt med vansker, konflikter, fattigdom, rus – og andre emosjonelt opprivende jævligheter.

Naturlig nok tar filmen opp i seg mange vanskelige moralske dilemma, og enda flere og mer hverdagslige valg og prioriteringer som de unge mødrene står overfor. Her er ingen moralisme, ingen nedrakking av ‘dumme’ eller ‘slemme’ mennesker; snarere en nøktern fremstilling av hva det faktisk vil si å stå i en så krevende situasjon som de fire hovedpersonene gjør.

Unge Mødre er intet oppkomme av fremtidsoptimisme, og materien er nokså tung. Likevel evner filmen å vise oss at enkelte av valgene jentene tar, peker i retning av en potensielt god fremtid – for noen av dem, i hvert fall. For andre ser det mørkere ut.

Viktigheten av å få hjelp til å bryte ut av destruktive og repetitive sykluser formidles på forbilledlig usentimentalt vis, og burde stå som et tankekors for alle som ønsker å uttale seg om mennesker i tilsvarende situasjoner, og om hvordan vi som samfunn behandler dem. Bør sees.

/

Ukens to barnefilmer er begge norske og har jul som tema. Den første er basert på (les: løselig inspirert av) H.C. Andersens eventyr Snedronningen, mens den andre fremstår mest som en slags krysning av tradisjonsrik prøysensk julehygge og Alene Hjemme-action.

Reisen mot Nord er animert, og regissert av en 72 år gammel filmdebutant. Jeg opplevde den som en kitschy, krøkkete og samlebåndsprodukt-lignende prøvelse å komme seg gjennom, uten formildende aspekt. Styr unna.

/

Hvis ingen går i fella er langt mer vellykket, og byr på vill og barnevennlig action, godt spill, imponerende livaktige CGI-mus – og flere (for meg, i hvert fall) åpenbare referanser til Israels utslettelse av Gaza og palestinere.

Sistnevnte element kom som et lite sjokk, men er på så smart vis bakt inn i enkelte dialogutvekslinger (e.g. «De var her først og vi kan ikke bare komme her og drepe dem bare fordi de er i huset sitt»), at det efter all sannsynlighet går langt over hodet på dem som er for unge til å ta den slags tematikk inn over seg.

Filmen blir innimellom litt for ivrig efter å underholde, og gjør tullball- og crazy-sekvensene akkurat litt for drøye, men er alt i alt en herlig ‘film på kino-opplevelse’ for barn og barnefamilier.

God helg.

JH