«Døden på Oslo S»-regissør: – Svikter jeg undergrunnen ved å gjøre det mainstream?

Vi befinner oss på på det nedlagte Økernsenteret. Skjønt, nedlagt. Som kjøpesenter, absolutt, men ikke som kulturelt episenter.

I 1969 ble senteret bygget for å «avlaste Oslo», og nå, vel, fortsetter det å avlaste Oslo på et vis. Stedet har blitt teaterscene. Nationaltheatret setter opp musikal av Ingvar Ambjørnsens roman Døden på Oslo S (1988).

I den anledning: smått forfalne butikkfasader, åttitalls-dekor, en grå toyota som ruller hit og dit, vegger dekorert av en gjeng taggere som ikke kan krediteres i programmet fordi ... politiet, sofaer, hundrevis av stoler.

På en av dem sitter teateregissøren, Simen Formo Hay, og kikker rundt seg. Det er dagen før premieren.

Vil gjøre Nationaltheatrets publikum utilpass

– Jeg er vant til å jobbe i dette formatet her. Ikke i denne størrelsen, men med stedsspesifikke oppsetninger hvor publikum er spredt rundt i lokalet. Det handler litt om at jeg synes veldig mye teater er kjedelig, og at det ikke trenger å være sånn. Det er egentlig en levende kunstform. Teater er potensielt ganske pønka.

– Hva er det med settingen og estetikken rundt Døden på Oslo S som appellerte til deg?

– Det er en jævlig hard ungdomsfortelling, som handler om barneprostitusjon og heroin og dødsfall. Vi er vant til Skam og alle de P3-seriene, men dette er noe annet, og jeg tror at unge folk liker at det handler om noe ekte.

– Men også at det gir en mulighet til å løfte opp alt det politiske i samtiden. Da filmen og boka kom, så handlet det litt om at Oslo faktisk var litt farlig noen steder. Og at det handlet om at det er tryggheten som skal seire. Men nå har den tryggheten seiret, da. Og se hvordan det gikk! Kanskje er dette et slags motinnlegg.

– Hvordan da?

– Jeg prøver virkelig å lage en forestilling som er et innlegg i byforandringen. De skal kanskje ikke rive Høyblokka, men de skal rive alt annet. Jeg føler det er så jævla meningsløst. Det er kun økonomiske motiver som ligger til grunn. Målet mitt har vært å bruke denne kjente tittelen og Nationaltheatret og all den hypen man kan skape rundt det, for å kunne dra 23.000 mennesker opp hit og vise dem hvorfor byen bør være mer nedtagga, forsøpla og shabby. Jeg vil lage et sted hvor de som til vanlig føler seg veldig hjemme på Nationaltheatret, ikke gjør det. Jeg vil, helt ærlig, at de skal føle seg litt utilpass.

– Jeg synes det er ganske mye mangel på respekt for det bestående her oppe. Byen skal bygges så jævlig pen og planlagt. Vi trenger det man på folkemunne kaller «stygge byer».

– Hvorfor det?

– For at det skal være plass til alle mulige folk. Det er mye lettere for folk med masse penger og makt å være i et stygt byrom, enn det er for dem som lever litt hardt å være i ekstremt strigla byrom. Jeg mener byutviklingen gjenspeiler hvordan man behandler folk, at det henger ganske tett sammen. I mediene snakkes det om Økern som om det ikke er noe her. Det er en replikk i stykket, der Nina, den av karakterene som kanskje er mest herja, sier: «Jeg har faen ikke bedt om å bli redda, jeg klarer meg helt fint». Fortellingen handler om at det trygge Oslo redder en på den andre sida. Men jeg vil gjerne flytte det over til at det trygge Oslo lærer noe av det stygge Oslo. Og akkurat det er ganske spennende med tanke på Nationaltheatret, som er en representant for høykulturen. Jeg merket at jeg hadde kvaler med å dra Nationaltheatret opp hit. Jeg føler at jeg bidrar til gentrifiseringen på et vis. Men jeg har vel tenkt at jeg prøver å være en slags trojansk hest. Samtidig tenker jeg at vi kan vise Nationaltheatret og publikummet en annen måte å tenke på.

– Men egentlig føler jeg at slaget er tapt. Dette handler mer om å gå ned med et skrik.

– Hvordan har det vært å jobbe med en institusjon som Nationaltheatret?

– For det første er det masse flinke folk som jobber ræva av seg. Det syns jeg har vært jævlig kult å være med på. Men man merker at det er om ikke motstand, så er det et hus som ikke er vant til å tenke så hardt og politisk på denne måten. Det har vært en utfordring. Et eksempel, da: Hvem skal komme på premieren? Nationaltheatret har masse VIP-publikummere plassene er forbeholdt, ikke sant. Men jeg vil bare ha unge folk her, det er det vi trenger her, ungdommer og anmeldere. Men det blir en blanding, da.

– Det er et stort problem at teater er ekstremt høykulturelt

– Hva må til for å bekjempe monokulturen i byutvikling og kulturlivet?

– Nå føler jeg litt at slaget er tapt. Nå må vi bare gå hardere inn i undergangen. Jeg gleder meg til det bare er Askeladden & Co igjen i byen, da kan man virkelig bedrive hærverk med god samvittighet. Ingen av de som jobber i butikkene har noe ansvar eller tilhørighet til stedene, og eierne har råd til å fikse det med meste ... det er noe litt forlokkende med å tenke seg en slags total destruksjon. Men for å svare på spørsmålet, tror jeg det handler om penger, at penger har altfor mye makt i måten man skal forandre byen på. Det er konserner som driver lobbyvirksomhet og jobber på, og de har jævlig mye penger. Og så klarer ikke politikerne å stå imot.

– Kan man bevare undergrunnskulturen hvis det er penger som styrer gamet, hvis markedet dikterer hva som er viktig kultur og hva som skal være tilgjengelig?

– Man har et ansvar som kunstner til å ikke bare bli med på hva som helst. Man må bruke anledningene man har til å fremme undergrunnskultur. Og det er jeg litt spent på med dette prosjektet. På en måte er det undergrunnskultur hevet opp til høykulturens borg. Spørsmålet er jo: svikter jeg undergrunnen ved å gjøre det mainstream? Men forsøket mitt ligger i å vise vanlige kulturbrukere og institusjoner som Nationaltheatret at det går an å tenke annerledes. Og jeg håper og tror at det kan skape litt ringvirkninger, at teaternorge ser at dette var jævlig gøy, at de tenker: «La oss tenke annerledes». Det er et stort problem at teater er ekstremt høykulturelt og myntet på en veldig liten gruppe mennesker med mye penger. Å fortelle historier i et rom, hvis man ser på det sånn, er egentlig veldig folkelig.

Teaterdiagnosen

– Hvordan står det egentlig til med norsk teater anno 2023?

– Jeg synes det står litt dårlig til. Eller, hvis du er innenfor en høykulturell sfære, så går det sikkert greit. Men det er veldig få som er det. Det er uinteressant. Jeg personlig, som har teaterutdanning, synes veldig ofte at det er vanskelig å forstå alt i en oppsetning. Og enten er det gjerne litt kjedelig, eller så føles det ikke som om det er for meg, da.

– Hvordan har du håndtert dette?

– Jeg har vært opptatt av at dette prosjektet ikke skal være artsy. Fordi en stor del av det er at nå kommer det jævlig mye folk fra et ganske bredt samfunnslag. Jeg stiller meg alltid spørsmål som: Hvor er kunsten i dette prosjektet? Og det ligger på en måte ikke i å la seg plage av hvordan man utfører en viss scene, men å fortelle den øvrige historien på en bra og hard og effektiv måte. Med sterke skuespillerprestasjoner og musikk og alt det der, uten at skal være vanskelig å henge med. De radikale grepene ligger mer i formen og utformingen av rommet og den slags. Vi har for eksempel en stor konsert midt i forestillingen hvor det er stage-diving og masse rart. Men en forestilling som altså ikke er vanskelig å forstå.

– Forestillingen er en musikal. Hvordan har du foretatt utvalget, og hvilken rolle spiller musikken i forestillingen?

– Vi åpner én time før forestillingen, og da kjører vi mye postpunk og New Wave, både litt norske greier, mye fra 80-tallet og sånn, typ det Gylne Triangelet og Krim U, men også en del DDR og Sovjet-greier. Musikken er kjempeviktig, og det handler om at Frank Hammersland, som døde tidligere i år, komponerte fantastisk musikk til forestillingen. Der det i filmen er et mer rocka musikalsk uttrykk, har Frank i større grad skrevet pop-låter, men da tufftet i den delen av 80-tallets musikken som ligger i postpunk, New Wave-landskapet. Og vi ville på en måte bygge ut den estetikken, da. Både med kostymene og kulissene, men også så i musikken vi spiller før og etter for forestillingen.

– Du er ikke redd for revy-assosiasjonene?

– Nei. Vi er ganske tydelige fra starten at det ikke er noe kødd.