Den beste versjonen «Draumkvedet»: – Jeg bare synger, og så ser jeg hva som skjer

Det sier Kim Rysstad, folkesanger og a-klasse-kveder fra Valle i Setesdal om å synge det mystiske, kanskje eldgamle, norske middelalder-eposet Draumkvedet.

–  Jeg syntes det var kjempeskummelt. Det er mystisk, mytisk, alt mulig er knyttet til det, utdyper han.

– Bare de beste kunne gjøre det.

Reise til dødsriket

Lang og gammel historie gjort kort. I Draumkvedet legger en Olav Åsteson seg ned for å sove på julaften. Han våkner ikke igjen før trettende dag jul. I mellomtiden er han blitt tatt med på en reise gjennom dødsriket. Han ser hvordan St. Mikkel og djevelen deler sjelene mellom seg. Syndere straffes på verste vis, andre får frelse. Når Olav så våkner opp den trettende dagen rir han rett til kirken, river opp døren, avbryter presten og setter i gang med å dele visjonene han har drømt.

Frem til midten av 1800-tallet hadde Draumkvedet overlevd som en del av en muntlig tradisjon i dalførene i Øvre Telemark, og da kun i brokker. En strofe her, en strofe der. Hvor gammelt det er, og hvem som står bak, er det ingen som riktig vet. Det spekuleres i alt fra 1200-tall til 1700. Ofte har det vært i noens interesse å trekke linjene så langt bakover i tid som mulig, særlig når Draumkvedet tar plass som det sentrale kunstneriske produkt i den nasjonale fortellingen om Norge.

Det man kan si helt sikkert er at i 1845 sang Maren Ramskeid, en ung kvinne i 20-årene fra Kviteseid, en folkesang for folkeminneinnsamlerne Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad, som senere skulle bli utgitt i Norske folkeviser (1853): Draumkvedet! Samtidig sang også andre, og også andre samlet inn. Til sammen finnes det over 100 ulike nedtegnelser av Draumkvedet, de fleste riktignok små fragmenter, alle samlet inn i Øvre Telemark.

En spontan innspilling

I disse dager er Rysstad på Draumkvedet-mini-turné. Torsdag 5. januar sang han i Fredrikstad kino, i dag den 6. synger han i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo, før han den 7. avslutter med to forlengst fullbookede gratiskonserter i Nasjonalbiblioteket. Også andre draumkveder disse januardagene: Unni Boksasp, Øyonn Groven Myhren, Unni Løvlid, for å nevne noen. Draumkvedet lever!

Men den versjonen som har gjort mest inntrykk de siste årene er Kim Rysstads. For noen år siden gjorde han en innspilling sammen med Kringkastingsorkesteret (KORK), som ble sendt på radio, og etter det bare var å finne i NRKs nettspiller.

For dem av oss som tilfeldigvis hørte det var det en sterk opplevelse. Rysstads stemme. Den folkemusikalske svungen. Den mystiske og hypnotiserende teksten. Og ikke minst KORK, som spilte grufullt, som om de tonesatte å tråkke på katten. Ikke alltid vakkert, men helt nydelig.

– Vi sku'kke bare gjort hele?

Kim Rysstad er en a-klasse-kveder. Det vil si at han har fått toppscore i B-klassen ved Landskappleiken to ganger, og dermed hører hjemme i eliteklassen. Han har sunget Draumkvedet hvert år siden 2010, da han for noen år siden fikk en forespørsel om å være med på balladekveld med KORK.

– Jeg skulle synge en ballade som Knut Reiersrud hadde laget ny melodi på, men så lurte de på om jeg kunne synge utdrag fra Draumkvedet også, forteller han til Tidens ånd.

– Jon Øivind Ness laget et utdrag med to melodier og, jeg tror det var fem, vers. Og så funka det så bra, at noen av dem som jobbet på NRK, jeg husker ikke helt hvem, kom og sa: vi sku’kke bare gjort hele da?

Det siste sier Rysstad med påtatt standard østnorsk «naiv» svung, før han bryter ut i en liten latter. Selv har han setesdalsdialekt, sist sett som eksempel på noe komplett uforståelig i NRK-julekalenderen 24-stjerners julekalender. TV uttaler han «tei-vei» og Draumkvedet «draumkve-e».

Forespørselen om å gjøre hele satte i gang en prosess som skulle kulminere i en helt spesiell versjon av Draumkvedet, et ikke akkurat sjeldent fremført verk. Skjønt, prosess … Det hele gikk fort. Komponist Jon Øivind Næss slang sammen et arrangement i hui og hast. Orkesteret fikk notene kun dagen før innspilling.

– Det ble litt i seneste laget, for det er ganske heftig orkestrering, med litt skjev tonalitet og diverse so, sier Rysstad, og sikter til de folkemusikalske «naturtonene», også kjent som kvarttoner eller blåtoner, disse som ligger mellom de 12 «vanlige» tonene og gir folkemusikken den karakteristiske lyden.

De kunne ikke ta sjansen på å live-sende noe som var så dårlig forberedt. I stedet ble det gjort et opptak i Store studio, faktisk både til TV og Radio, men bare radio-versjonen ble delt med omverdenen, i et lite innslag i «Folkemusikktimen».

Så gikk det noen få år. Rysstad forteller at han stadig fikk henvendelser om hvor man kunne høre denne spesielle innspillingen. I lengden er det knotete å spole seg frem i NRKs nettspiller.

Etter hvert fikk Rysstad kjøpt fri rettighetene, og den 6. januar 2021 – trettende dags jul – ble Rysstad og KORKs Draumkved endelig gjort lett tilgjengelig for omverden. Det betyr at du ikke behøver å løse billett til en kirkekonsert i disse dager for å høre Draumkvedet på sitt aller, aller beste. Søk det opp der du hører musikk!

– Komponisten, Næss, sa i ettertid at han ikke jobbet så mye med det, så om det skulle settes opp på nytt, eller om det skulle være en ny konsert, ville han gjøre enda mer utav det. Men jeg synes ikke han burde forandre én ting på det, sier Rysstad.

– Det er så kult og rått, og så kommer jeg og synger som jeg gjør på toppen. Det blir en helhet som er veldig fin.

Kanskje er det dette prøvende, uperfekte, sikkert i noens ører uferdige, som gjør det så magisk. Draumkvedet tatt tilbake til røttene. Draumkvedet som aktivitet, ikke antikvitet.

Å kvede er å dikte

Rysstad baserer seg tekstmessig på Moltke Moes klassiske (og kritiserte) restitusjon fra 1890-årene. I perioden frem mot 1905 behøvde Norge kulturelle symboler å samle seg rundt, og Moltke Moe ville sy sammen det egentlige og opprinnelige Draumkvedet, «fra den ruin som den muntlige tradisjon hadde levnet», slik Ådel Gjøstein Blom i 1971 formulerte det i Ballader og legender fra norsk middelalderdiktning. Hans versjon er dermed satt sammen av flere ulike nedtegnelser av Draumkvedet, og han tok seg store kunstneriske friheter.

Men problemet som var å finne det «ekte» Draumkvedet startet lenge før Moltke Moe. Allerede da folkeminneinnsamlerne samlet inn vers fra Draumkvedet gikk sannsynligvis noe tapt – enten i oversettelsen eller i kulturforskjellenes bluferdighet. En viss forskjell var det nemlig på folk i Øvre Telemark, ofte uten utdannelse, og universitetsfolket fra Kristiania. Man kan tenke seg at noe ble holdt tilbake.

Essayisten Georg Johannesen, kjent for skarp penn og en legning som var svært polemisk, skrev i essaysamlingen Draumkvede 1993:

«Vest-Telemark før 1814 var Ville vesten og Hardangervidda ein prærie eller ørken. Ingen kvit, det vil seie danskætta mann med høg utdanning, kryssa Hardangervidda før professor Chr. Hansteen ca. 1820. Paradokset er at Draumkvede ikkje er eit lydprodukt frå Telemark 1842-1853, men eit skriftprodukt frå Kristiania mellom 1853 og 1912.»

Om å finne det «egentlige» Draumkvedet skrev han at «Trollet er eit draumesyn, eit nattbilete, det sprekk og vert til stein i det klåre ljoset frå dei borgarlege forskarane i pilgrimsgang til det indre av Telemark». Konklusjonen: «Dateringar av anonyme dikt er ein selskapsleik».

Johanessens essay var et av mange eksempel på at Draumkvedet i årene rundt OL i Lillehammer og EU-avstemningen, med dertil hørende økt nasjonalfølese, fikk et oppsving. Til og med Arne Nordheim laget sin versjon av Draumkvedet til den olympiske kulturfestivalen – Nordheim, som tilbake i 1965 uttalte at «den spesifikke norske drift mot folkloren har vært en ulykke for vår status som musikknasjon».

Så, hvor gammelt er 'kvedet? Kanskje er det riktigste å si at det blir til hver gang det synges. For det å kvede er ikke det samme som å synge. Det impliserer kunstnerisk frihet, en mulighet til å uttrykke seg selv innenfor rammene av en tradisjon. Johanessen skriver, «å kvede er å dikte under fremføringa av kvadet».

Rysstad forteller at han aldri planlegger hvordan han skal synge, foruten de aller første linjene. For øvrig er han enig i at teksten er vanskelig å forstå, uten at det trekker ned.

– Det er en ganske heftig tekst. Hver gang jeg synger oppdager jeg noe nytt. Det synes jeg er litt fint, for da er Draumkvedet nytt hver gang.

Melodiene varierer han også fra gang til gang.

– Selv om jeg har et ganske fast utgangspunkt, endrer jeg litt her og der. Det også er med å hindre at en autopilot setter i gang når første tonen kommer. Man må hele tiden tenke. Jeg har ikke gjennomplanlagt noe som helst, jeg, når jeg synger Draumkvedet. Jeg bare synger, og så ser jeg hva som skjer.

Gamlestev

Melodiene til Draumkvedet har overlevd ved at de har vært brukt til andre såkalte gamlestev – små sangstykker á én strofe, hvor andre og fjerde linje rimer på hverandre. Draumkvedet er på formen til gamlestevet, men i tillegg kommer en femte linje, omkvedet, hvilket gjør den til en ballade.

I alt synger Rysstad 50 strofer, to mindre enn i Moltke Moes tekst. Tre vers er tatt bort. Det ene fordi det ifølge Rysstad er tungvint bygget opp rent tekstmessig og «vondt å synge». De to andre fordi de «egentlig bare er oppramsing». Samtidig har han tatt ett inn ett, det om syndige syskjenborn. Formodentlig en aktuell problemstilling i norske dalfører opp gjennom, med genetisk sykdom som setesdalsrykkja i mente.

Kryptokatolisisme

I Store Norske Leksikon heter det at Draumkvedet har et religiøst innhold som er «delvis i samsvar med katolsk lære». Temaet dødsriket gjør at mange har satt det i sammenheng med Dantes Inferno. Det samme at det skriver seg fra en sosial og politisk brytningstid. Men likhetene stopper vel der. Draumkvedet står støtt på egne ben. Andre igjen har trukket linjer til norrøn mytologi og hedensk tro, og peker på ord som gjallarbrui, og Grutte Gråskjegg-karakteren, som dukker opp, og visstnok kan forestille både djevelen og Odin. For Johanessen var det sentrale i Draumkvedet øyeblikket da Olav Åstesson river kirkedøren opp og taler presten midt imot. Olav Åstesson, påpekte Johanessen, ter seg ikke som en god katolikk. Når han står bakerst og forteller om drømmene sine – sin personlige tro – er han en kjetter, en opprørsk ung mann. I ordets rette forstand en protestant. Men selv Johannesen måtte medgi: «kryptokatolisismen er likevel dominant». Draumkvedet er lite entydig, ja vanskelig. Folk fra disse avsidesliggende Telemarks-bygdene hvor Draumkvedet kommer fra var vanskelige av seg. Ifølge Peder Claussøn Friis (1545-1614) var telemarkingene kjent for å drepe biskoper, prester, fogder og «befalingsmænd». Setesdølene var smidd over samme lest.

Kom reformasjonen noen gang til Setesdal, spør vi Rysstad.

– Hehe! Vi sier jo «messe» til gudstjeneste, så … Men jeg kan ikke så mye om det. Jeg synger, jeg.

Organisk læring

Når Rysstad i disse dager synger er det dessverre uten KORK.

– Når jeg synger alene, kan jeg gjøre det helt hvordan jeg vil, mens da jeg sang med KORK måtte jeg forholde meg til tempo og ting som skjer i partituret, som jeg ikke var så vant til. Jeg var glad for å ha Christian Eggen som dirigent. Han gjorde det så enkelt som mulig for meg. Jeg er jo ikke klassisk utdannet. Jeg er ikke notekyndig, som en klassisk sanger ofte er. Jeg lærer mest på øret.

– Ja, i folkemusikken foregår læring mer organisk?

– Det er det som har vært tradisjonen. Folkemusikken har ikke vært en del av utdanningsinstitusjonene før i nyere tid. Det gikk i arv. Man lyttet, lærte og herma. Det er sånn jeg har lært mye av dette, ved å lytte direkte til Agnes (Buen Garnås) og Ellen (Nordstoga). Da har du noen som kan si at dette ikke er riktig, sånn kan du ikke gjøre det, nå er det i orden, dette er bra, sier Rysstad.

Det er også slik Draumkvedet overlevde i lange tider før folkeminnegranskerne fikk fingrene i det.

– De fleste folkemusikere, før i alle fall, kunne ikke noter.

Likte egentlig ikke folkemusikk

At Rysstad ikke er fra Telemark gjør ham til en outsider i Draumkvedet-sammenheng. Samtidig ikke: vokser du opp i Setesdal har alle en eller annen tilknytning til folkemusikken, enten det er syngende besteforeldre eller noen som spiller fele.

– Min bror var en veldig dyktig kveder, forteller Rysstad, og understreker at han ikke er død, altså, bare at han har sluttet å kvede.

– Han sang masse og gikk til Kirsten (Bråten Berg). Mamma ville at jeg også skulle det. Jeg slutta fort, likte det ikke.

Interessen for folkesang kom først da Rysstad flyttet ut av dalen og fikk jobb i Folkemusikkarkivet. Der ble han sittende å digitalisere gamle opptak. Idet han jobbet med opptak av Birgit Rike Lund oppdaget han noe spesielt. Dette hadde han hørt før!

– Hun sang dikt og stev som min oldefar hadde diktet. Det var ganske spesielt. Jeg kjente til tekstene hans, visste at han var dyktig, men jeg hadde ikke brydd meg noe om det. Så da var det sånn: shit! Dette er så nært! Det er min familie som har laget dette!

Han kunne alt både tekst og melodier.

– Jeg satt der og bare: den kan jeg, den kan jeg, den kan jeg óg! Det var rart, spesielt og veldig fint. Det fikk meg til å tenke litt på det med identitet, det å knytte meg mer til heimstaden min enn det jeg har gjort før. Og dialekten min og, ikke minst.

– Har folk i Setesdal følt eierskap til Draumkvedet?

– Nei, på ingen måte. Draumkvedet har nesten ikke hatt noen plass i Setesdal, det. Det finnes bare noen få vers som er notert ned i Setesdal. Det var litt derfor jeg ville synge det på min dialekt, det var en mulighet til å ta eierskap til det. Men jeg syntes det var litt skummelt. Telemarkingene er jo stolte av Draumkvedet, så da jeg dro dit og kvedet det på setesdalsk, var jeg litt spent på hvordan de skulle ta det. Første gangen jeg sang det i Rauland var jeg ganske bekymra.

– Det gikk greit eller?