Drive-Away Dolls

Variasjon er viktig. Ikke kun fysisk og fysiologisk, men også seksuelt og kulturelt. Med dette i tankene finner Tidens ånd det betimelig å omtale en film av en litt annen karakter enn vanlig. En B-film. Og ikke en hvilken som helst B-film, men en B-film som ble laget nettopp for å være en B-film – av et ektepar bestående av en heteroseksuell mann og en lesbisk kvinne. Til overmål er han, Ethan, den ene halvdelen av den Oscar-vinnende duoen The Coen Brothers, mens hun, Tricia Cooke, har klippet/vært med på å klippe syv av filmene deres.

Sammen har de skrevet og produsert Drive-Away Dolls - en film så full av rufsete sjarm, vinglete plot og sære figurer at det rent er en fryd. Ikke at jeg vil påstå at Drive-Away Dolls, som i utgangspunktet het Drive-Away Dykes, er en perfekt eller uforglemmelig god film (slik Fargo var det), for det er den ikke. Men gjennom Ethans regi, Tricias klipp, begges manus – og det imponerende lekne skuespillerensemblet – ender filmen opp med å være en nokså perfekt B-film, noe som jo kan være aldeles deilig å la seg forføre av.

Ad seksuelt eksplisitte omveier ender to lesbiske venninner – den særdeles frie og franke Jamie (Margaret Qualley) og den tilsvarende tilknappede Marian (Geraldine Viswanathan) – opp med å skulle levere en bil i Tallahassee, Florida – ikke langt fra der hvor Marians tante bor. Planen er å legge storbymaset bak seg, forlate Philadelphia, og å omfavne den lange turens tilfeldigheter og muligheter.

Naturlig nok for en historie som dette, går ganske nøyaktig ingenting efter planen. I bagasjerommet på bilen de kjører er det nemlig gjemt to kofferter (med uvanlig ulekkert innhold) – og hakk i hæl på venninnene følger derfor en skurketrio på desperat jakt efter nevnte kofferter. På sin reise møter Jamie og Marian et hel-lesbisk fotball-lag, en senator hvis penis er blitt brukt som modell for en eksklusiv dildo, samt et knippe med ytterlige eksentrikere. Med i miksen hører også Sukie (Beanie Feldman), Jamies politidetektiv-ekskjæreste, og i et par LSD-influerte drømmesekvenser blir vi endog introdusert for Tiffany Plastercaster (fremstilt av Miley Cyrus, i en corny-cool cameo).

Før filmen er ferdig har vi latt oss fornøye av drøy dialog, vill vold, tullete tildragelser og mye morsom musikk. Glimtvis kan filmen minne om en lesbisk utgave av en krysning av Blood Simple og Raising Arizona (Coen-brødrenes første filmer) – med en god dose John Waters, attåt. Som om ikke alt dette var nok, byr Drive-Away Dolls også på Matt Damon som erkekonservativ senator, Colman Domingo som litteraturelskende gangster, og Pedro Pascal som lidenskapelig dildosamler. Samt en del dreven dildobruk.

Til overmål blir kvinne-drevne, kinky-søte og kløne-koole Drive-Away Dolls lansert 8. mars. Kom deg på kino, le og kos deg – og gled deg til oppfølgeren (Honey Don’t!), som skal fungere som del to i Coen & Cookes planlagte lesbian B-movie trilogy.