Nyhetsbrev: Drøm ditt eget rom

Håpet er lysegrønt

Det er fristende utstillinger overalt i Oslo-området hele tiden, også denne tiden det nylig Sentrum Scene-aktuelle bandet Blue Öyster Cult kaller «Then Came The Last Days of May». Det er sommer i lufta, i alle fall rent sesong- og værmessig, og da passer det jo bra at Astrup Fearnley Museet (som de velger å skrive det) åpner sin sommerutstilling denne helgen. Det er en utstilling som det gjør godt å se og være i. Om du føler deg som en vandrende knute kan det være sunt å oppsøke denne for å føle deg litt fri igjen.

Uten å være noen typisk kommersiell blockbuster-utstilling, har den noe tilgjengelig tiltalende ved seg, så langt som moderne abstraksjon kan oppfattes slik av den gemene hop. Det er ikke nødvendigvis slik at alle vil forstå hva som fortelles, men man kan utvilsomt sanse det.

Det blir vel sikkert en også fin backdrop for badegjestene som straks er i ferd med å innta plassen utenfor - og kan hende noe mindre konfronterende enn den forrige utstillingen der nede, som var en stor og gripende presentasjon av norske Frida Orupabos kunstnerskap.

Sesongens utstilling har fått tittelen «Space Making», med det trofaste maleriet som omdreiningspunkt. Utstillingen er kuratert av den dyktige direktøren Solveig Øvstebø i tett samarbeid med Owen Martin. Der møter vi åtte forskjellige kunstnere, to av dem norske, som alle, i hvert fall i denne sammenhengen, arbeider med rommet i sine abstrakte malerier. Vi blir utfordret av flere innfallsvinklinger: bl.a. rom som i faktiske rom med arkitektonisk tilnærming, det konseptuelle rommet eller benyttelsen av forskjellige teknikker hvis hensikt er å frembringe den sagnomsuste romfølelsen. Noen ganger med romskapende kikkhull i bildene, som hos sør-afrikanske Gerda Scheepers. Eller Robert Burniers veggmonterte papirfugl-aktige skulpturer som i virkeligheten er laget av aluminium og som settes i dialog med andres kunstverk. Eller Vivian Suters tekstilmalerier, som henger i hopetall med fristende farger oppover veggen, eller henger fritt fra taket slik at man nesten kan gå gjennom dem. Det er, ja faktisk, uungåelig å ikke se kunsten i sammenheng med rommet.

Bergenskunstneren Vegard Vindenes er tatt inn i en stor internasjonal samleutstilling for første gang, med malerier av fantasifulle, nesten-virkelige geometriske former som viser seg å være maleriske avbildninger av fysiske modeller kunstneren har laget på forhånd. Vi som møter maleriene blir påminnet kunstnerens og omverdens eksistens i form av noen subtile malingsklatter i paneler på siden av motivene.

«Traces of other spaces», som kuratorene uttalte det under en omvisning.

Høres kanskje ikke så veldig sommerlig ut. Men det er med en utpreget følelse av iskald lemonade i munnen og rene og behagelige badehåndklær mot kroppen man entrer den luftige hovedsalen.

Litt på grunn av alle de deilige tekstilene som svaier brisent, men også for New York-kunstneren Julia Rommel som ofte benytter seg av en lys fargepalett i sine på avstand tålmodige og renskårne fargeflater, ja selv det effektfulle svarte bildet som er i museet eie fra før har en mild framtoning. Dessuten er de fleste av dem malt på lin, sommerens definitive klesmateriale. Det er malerier av typen det er gøy å undersøke på nært hold, for å observere hvordan lerretene på et vis blir brettet rundt seg selv flere ganger og er blitt lappet på - som når en ufaglært skal forsøke å lage fin innpakning på julegavene sine.

Et rom man meget gjerne bør oppsøke om man er i det åndelig-psykedeliske hjørnet er det hvor det henger et knippe meget ettertraktede malerier av amerikanske Miyoko Ito (1918 - 1983). Kunsteren opererte i Chicago hele livet, og har noen ytterst fascinerende motiver i særegne fargetoner. De gir umiddelbart assosiasjoner til former, scener og interiører man gjerne erindrer fra en drøm, men som fånyttes går å beskrive. Her hadde passet med noe bra ambient synth fra Suzanne Ciani eller Anja Lauvdal i rommet, men noen av oss har vel den lyden i hodet hele tiden uansett.

Atta Kwami (1956 - 2021) fra Ghana har også sitt eget rom (om enn trangt), der hans rytmisk-abstrakte malerier, preget av en interesse for jazz (hva ellers), har selskap av et annet karakteristika ved ham: skulpturer formet som faktiske markedskiosker som finnes eller fantes overalt i Ghana. Et lite stykke virkelighet tatt ut av sin kontekst, men også disse malt i hans stil og med små «utstillinger» inni dem. Det går an å lese mer om bakgrunnen for disse og resten av kunstnerskapet i en særdeles lekker og månedsfersk bok jeg plukket med meg fra museumsbutikken.

Den klart dominerende kunstneren i utstillingen er Finnskogens store maler Hanne Borchgrevink, som i hoveddelen av sitt lange kunstnerskap har konsentrert seg om besnærende avbildninger av svært karakteristiske og fortettede hus-former. Merkelig at hun og vi som ser på aldri går lei av disse motivene - men de er totalt avhengighetsskapende og ganske forskjellige alle sammen. Akkurat som oss. Hun har også, igjen, fått anledning til å lage en romlig installasjon i utstillingen, som en slags invertering av disse husene. Vi går inn i rommet og føler oss på innsiden av et maleri og på innsiden av oss selv - i dette tilfellet et irr-grønt rom der kunstnerens egne malingsstrøk er merkbare. «Haabet er lysegrønt» sa Alexander Kielland som kjent i en av sine noveller, og man går ganske så oppløftet ut av rommet.

For den som også ønsker å lytte til Borchgrevinks bilder, vil jeg anbefale en tur til Erlend Apneseth og Margit Myhrs vakre gård i åssiden i Ål i Hallingdal i perioden 31. juli - 3. august. På festivalen Gjestespel: Huslyd vil de to og andre musikere som Sinikka Langeland, Frode Haltli og Maja S.K. Ratkje, samt Bergens forfattermonark Cecilie Løveid, være i kontakt med Borchgrevinks motiver. Noe man også kan undersøke via en herlig CD-utgivelse som kom på Grappa for noen år siden. Et rom i seg selv, det også.

AV

Fem i bagen med Fredfades

Den glupske samleren og musikkelskeren Fredfades spiller på BLÅ lørdag

Fredrik Øverlie aka Fredfades er en underlig krabat med mye gående - mangeårig DJ og platesamler med ekspertnese, med utgangspunkt i hiphop og minst like viktige sidespor i modern soul, house, obskur jazz og annet. Det har gått noen låter gjennom ørene hans i årenes løp. Låter som også har informert hans egen musikk, som har vært i utvikling de siste årene. Han er som kjent også en del av Tøyen Holding, Mutual Intentions, og hardcore burgund-miljøer i Oslo og det store utland - hvor han også DJ-er hyppig. Denne lørdagen er han tilbake i gamlelandet og den ærverdige klubb der nede ved Akerselvens bredder.

Muligens en litt mer elektronisk femmer denne gang enn det jeg har normalt har sett denne i spalten. Her er litt ulike ting fra UK som kom ut på nittitallet, som jeg har plukket opp nylig og deretter vasket, rippet, og lagt på USB-en til lørdagens fest på BLÅ!

Cathy Gilliat - Need 12"
(UK, 1990)
Lytt her
En fet og merkelig tidlig house/soul-låt fra England som jeg kjøpte av en kompis i Bristol nylig. Med en produksjon og vokal som vekker assosiasjoner til både litt boogie, garage house og new wave. Idioten som har rippa den og lagt den påYouTube har valgt å pitche den ned, men dette er ikke nødvendig, da den spiller helt fett i sin naturlige pitch.

Serene - Carso 12"
(UK, 1991)
Lytt her
Litt i samme gate som Cathy Gilliat - litt mer i retning 'street soul' muligens - med et litt vel jazzy bridge. Proper DIY stuff her også, slik som forrige låt.

P.D. - Confirm Reservation / Movin' On
(UK, 1992)
Lytt her
«Confirm Reservation» er altså vokal-miksen, mens «Movin On» som er lagt ved her er dub-mixen. Samme vokalisten som er på dub-mixen har en del gode, soulful vokaler med gode tekster. Samme fete produksjon på begge sider, og jeg har ikke lagt merke til noen eventuell forskjell i det instrumentelle på tvers av de to sidene.

UVX - Elevator (Trancefloor Transporter Mix)
(UK, 1993)
Lytt her
Har kjøpt både originalutgave og repress av denne hos Roland og Sverre på Filter i Oslo. Fantastisk artwork har den også, selv om det ikke er synlig på denne YouTube-lenken. Sjekk Google eller Discogs. Fet, percussive, deep, basstung og trancy progressive house med stødig driv og breakbeats. Krever litt gulv eller et åpensinnet publikum.

System 7 - Quest (Moon Mix)
(UK, 1997)
Lytt her
Enda en introvert banger. En superfet og tålmodig 125 BPM deep og trancy progressive builder av System 7, som også har gitt ut fantstiske «Alpha Wave» på samme label to år tidligere. Også den er en stor personlig favoritt.

AV og FF

Ukens blandede bilder

Ikke bare er langhelgen over oss, så er også snart juni måned – med alt det innebærer av reiser, helgeturer og/eller utendørsaktiviteter. Noe som gjør at man ikke først og fremst tenker på disse tider som kinotider. Likevel finner vi det for godt å starte med nettopp en kinofilm; blant annet fordi den tidvis er så tett, streng og sterk at den ikke kan forbigås i stillhet.

Det andre offeret er et dansk hverdagsdrama av den krevende sorten, idet handlingen er lagt til en travel akuttavdeling hvor alt fra de vanligste til de verste tilfellene kan dukke opp. Hvilket det også gjør, mens vi følger legen Alex på jobb.

Som vanlig er avdelingen underbemannet, og dagen som startet så fint glir snart over i et mareritt. Parallelt med at Alex påtar seg ekstra oppgaver renner pasientene inn. Siden Alex på toppen av alt må takle en halvfersk kollegas usikkerhet, samt vakthavende sykepleiers ønsker om raske utskrivninger – med mere – går det nokså snart galt. Skikkelig galt.

Det andre offeret skildrer en sykehushverdag det er sørgelig lett å tro på, med kostnadsfokus, rapporteringskrav, vanskelige pasienter, strevsomme pårørende og en ekstremt krevende balansegang mellom hva man kan, bør, må, ønsker – og rekker – å gjøre. Filmen holder seg i det store og hele på rett kjøl, men ved et par anledninger (e.g. Alex’ møte med to politikonstabler, samt en bare halvveis velfungerende coda) brytes den nesten dokumentariske troverdigheten.

Men, som nevnt: Dette er en film som bør sees. Og tas på alvor. Ikke bare fordi vi alle er avhengige et velfungerende sykehustilbud, men også fordi samfunnet som helhet, ved å vende blikket vekk fra det vi burde fokusere på, og i stedet rette det mot bunnlinjen, ser ut til å gå samme vei som sykehusene våre.

Er man i humør til mer død og elendighet – men av det litt artigere slaget, og sett fra sofaen hjemme eller på hytta, eller i togsetet, er trolig Sarah Silvermans nyeste standup-spesial, PostMortem tingen. Selv om hun i det store og det hele har hentet materialet til forestillingen fra opplevelsene hun har gått gjennom det siste året, da hennes kjære far og stemor døde med nokså kort tids mellomrom, har hun selvsagt pakket fremføringen av historien(e) inn med sin sedvanlige humor og liksom-vimse-uskyldighet.

Riktignok når hun ikke helt opp til sin forrige Netflix-spesial (A Speck of Dust) som var så tight og velkomponert at man nesten måpte, og skal man være ærlig (og det skal man jo) er ikke PostMortem veldig morsom, heller.

Men den er tvers gjennom fornøyelig – på varmt, medmenneskelig og artig-anekdotisk vis. Så dersom du allerede vet hvem hun er og hva slags forestillinger, følelser og festligheter hun pleier å by på: Prøv denne også. Og dersom du ikke vet hvem eller hvordan hun er: Forsøk den uansett. Og vit at dette er Silverman i mild og snill utgave, og at der finnes skarpere versjoner av henne. (Første spesial, Jesus is magic, er godt, gammeldags og upolert frekkaseri.)

Til slutt tar vi turen til The Beacon Theatre i New York, hvor den kose-keitete komikeren Mike Birbiglia har et nytt sett med sammenvevde historier å dele med oss, under headingen The Good Life. Heller ikke han er helt på topp, sånn latterkulemessig sett, men siden hele hans schtick er lengre historier dreiet rundt livsomkalfatrende omstendigheter og hendelser – som avstedkommer mye lun humring og mange gjenkjennende nikk – oppleves ikke dette som et like stort avvik.

Hos Mike er det ikke direkte døden som står i fokus – snarere hvorledes leve et godt liv – men historien om hans fars slag toucher naturlig nok innom temaet. Blant øvrig tematikk, som behandles via vel fortalte og ømt sjarmerende anekdoter, er det særlig hans usikkerhet om egen egnethet som far til en åtteårig pike som skiller seg ut. Samt det sanne helvete det er å måtte bruke urimelige mengder av sin tid på andre barns fødselsdagsfeiringer. Særlig for barn man ikke liker.

Nok en lun og finurlig fiffig time, altså – som passer fin-fint mot slutten av en fin-fin forsommerdag.

God helg.

JH

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Fredfades