Du skal få en dag i mårå

Det drar seg til. Sikkert litt mindre jul enn tidligere år, eller? Det sa vi vel i fjor også. Men det kan være lurt å legge telefonen i en liten boks nå i julen, sone litt ut av nyhetsstrømmen i det minste. Lese en bok i stedet for å doomscrolle. Drap og undertrykkelse har kloden rundt seg hele tiden, så hvorfor blir vi da så indignert av Trump og hans gjeng, som foreløpig bedriver bagateller sammenliknet med hva som foregår i andre land? Det må være fordi de demonterer utsikten, og river ned det «vi» har ansett som delte verdier om anstendighet og skjønnhet og hva som er viktig. Fotfestet glipper. Ta noe så perifert som kunst- og underholdningsstedet The John F. Kennedy Memorial Center for the Performing Arts i Washington. Det er jo bare en venue - egentlig ikke noe for oss i Norge å bry seg om. Men etter at Trump fikk innsatt sine venner i styret har dette prestisjestedet over natten mer blitt et talerør for MAGA-kulturen. Nøkkelpersoner som jazzpianist og -historiker Jason Moran, og mange andre, er borte. Sylvester Stallone, Kiss og Gloria Gaynor får hedersutmerkelser. Det står ikke på nettstedet deres ennå, men bokstavene er montert på veggen: nå heter det faktisk Trump-Kennedy Center. Da er det viktig å koste på seg et godt minne, som da Aretha Franklin hadde tidenes opptreden for å hedre låtskriver Carole King, med the Obamas i publikum:

Eller tilbake til senterets åpning i 1971, da dirigent, komponist og klassisk musikk-influenser Leonard Bernstein komponerte den voldsomme åpningsforestillingen MASS: A Theatre Piece for Singers, Players and Dancers. En blanding av katolsk messe, musikal, symfoni, danseforestilling og rock-opera. Ei smørje i positiv forstand - og et avtrykk av USAs i grunn blandede sammensetning.

Det er faktisk andre ting å gjøre enn å gå på julekonserter frem til onsdag.

I morgen er en viktig dag i litteraturen - i hvert fall for noen. Slike litterære datoer finnes det flere av - fans av James Joyce og Ulysses huker av 16. juni, om preferansene går mer mot Mrs. Dalloway og Virginia Woolf er det den 13. juni. Mer samtidsorienterte lesere som har falt for Solvej Balles storverk Om utregning av romfang, vet at den foregår den 18. november.

Men 21. desember, som da i år er på en søndag, er datoen den fascinerende diktsamlingen Vintersolverv er lagt til.

Den amerikanske poeten Bernadette Mayers bok som opprinnelig het Midwinter Day er skrevet i løpet av et døgn, i Lenox, Massachusettes, ved vintersolverv i 1978. Det er en tradisjon i flere land, å samle seg til kollektiv maratonlesning av boka ved vintersolverv. Boken er nå utgitt i Monica Aasprongs gjendiktning (og med et stort og godt etterord) på et av landets viktigste mindre forlag (H//O//F). Tilknyttet sjappa House of Foundation i hjertet av Moss.

Annonse

Men i morgen søndag skal vi til den lille sjappa Rosa Bøker i Schweigaardsgate 51. Aasprong holder en innledning kl. 11, og så blir det opplesningsstafett, og antakelig også noen andre aktiviteter, slag i slag frem til kl 19. Disse er med: Aasne Linnestå, Paal Bjelke Andersen, Beate Petersen, Kristine Næss, Mira Næss, Maja S. K. Ratkje, Frida Haltli, Anne Løddesøl, Kjersti Bronken Senderud, Heidi Marie Kriznik, Ebba Bohlin, Kari Steihaug, Ida M. Andenæs, Nina Mauno Schønsby, Sindre Andersen, Aina Villanger og Karin Haugane. Det er visst også lov å melde seg frivillig som oppleser underveis.

Det er en suggererende diktbok som har i seg alt av livets erfaringer. Leseren kan en musikalsk flow følge dikteren «fra hun våkner om morgenen, ennå halvt i drømme, via hverdags­ gjøremål som frokost, lek, matlaging, handle­turer i byen, bibliotekbesøk – iblandet politiske funderinger, tanker om skrift og forfatterskap, moderskap, kjær­lighet, kjedsomhet, minner – fram til kvelden og inn i drømmene igjen.»

Les også denne saken fra Vinduet av Karin Nygård.

Bok er best i godstolen, men en opplesningsstafett på en stressende søndag rett før jul må være en god nummer to.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Fem i bagen med DJ Ubachiiii

Spiller på Kobra Bar i Mariboes gate 4 ikveld.

På lørdag spiller Ubachiiii sammen med DJ-en Blck Mamba fra Brüssel og Endre 3K på Kobra – en kveld arrangert av Digital Diaspora.

Hovedattraksjonen for kvelden er Blck Mamba, men den unge lovende Oslo-DJ-en Ubachiiii bør være god nok grunn til å sjekke ut stemninga på Kobra Bar.

Hun er en DJ fra Oslo med bakgrunn fra Norge og Nigeria, som elsker å introdusere publikum for sjangre som bouyon, baile funk og andre afrodiasporiske hybrider. Det afrodiasporiske klubbmiljøet er en stor inspirasjon for musikkvalgene Ubachiiii tar, og hun er ikke redd for genre-bending – ikke minst med kontemporære og klassiske hiphop-bangere.

Kobra Bar er et relativt nytt tilskudd i byens uteliv, med bar i første etasje og klubb i kjelleren. Sjappa er plassert i et klassisk kvartal av byen, rett over gata for Robinet og Rockefeller, og ved siden av Melahuset.

Furacão 2000 Feat. Nyasi - «Mimosa 2000»
(…)
Lytt her
Etter en lang pause fra mixing var dette en av sangene som inspirerte meg til å komme meg på decksa igjen og inn i musikk søken på ny. Akkurat denne vekket noe i meg da den kom på i et sett av DJ-en Zack Fox. Den var så egen, og noe jeg ikke hadde hørt før, og jeg syntes det var kult hvor moderne og i tiden den hørtes ut, selv om det er en snart 26 år gammel låt. Jeg hadde før dette vært nedi et hull med de samme ikke-inspirerende sangene på repeat i flere måneder, men funken fra Rio inspirerte meg igjen.

Dj g2g - «Paleta x faint»
(Dj g2g)
Lytt her
Jeg så Dj g2g live på Roskilde i sommer, og det ga meg en helt ny opplevelse av elektronisk musikk. Denne låten er en så gøy reise å ta med publikum på. DJ/produsenten er en gender bending, skeiv artist fra Danmark og Uruguay som leker med en variasjon av sjangere og jeg ser mye av min egen approach til DJ-ing i dem. Jeg elsker hvordan de setter sammen sjangere som mange ofte setter i mer separate båser.

PinkPanthress - «Tonight»
(Basement Jaxx remix) (Warner)
Lytt her
Sleit veldig med å velge hvilket track fra ekstraalbumet til PinkPanthress Fancy Some More? jeg ville ha med her, fordi DISC 2 av albumet i min mening er en DJs drøm. Så mange kule remixes av legendeprodusenter! Men jeg endte med å velge denne remixen av «Tonight» av ikoniske Basement Jaxx. Den har så mange lag, og jeg elsker hvor nostalgisk de får sangen til å føles. En sang som får meg til å føle at jeg er på klubben uansett hvor jeg er.

Lamsi - «I’m a freak»
(Lamsi Remix) (Soundcloud)
Lytt her
Jeg er jo en SoundCloud edit-kriger og det hadde ikke vært fair å ikke ha med noe fra en av favoritt-produsentene derfra. Lamsi er en DJ fra Amsterdam som leker mye med utgangspunkt i sine surinamske bakgrunn, og blander grime og afro-diasporiske klubblyder til sin egen særegne stil. Dette tracket er en av mange der han forvandler tracks vi kjenner og elsker til sin helt egen greie.

Bouyon Dub w/ King Doudou - «Welcome to Jamrock»

(Tera Kòrá)
Lytt her
Den dominikanske sjangeren Bouyon har vært en av årets favorittsjangre for meg, og er definitivt alltid med når jeg spiller ute. Jeg liker spesielt godt at bouyon blandes med noe uforventet som her! Både dub og reggae er sjangre med mye bass, skapt for å kjennes like mye som de høres. I bouyon er bassgangen like levende som i de to andre sjangre, men uten like mye luft. Jeg ville si at de alle tre sjangre deler musikkfilosofi. De har samme rytmeforståelse, og bruker repetisjon for å skape en transe.

Ukens blandede bilder

Med kun få dager igjen til jul, en ‘to do-list’ fra helvete og et knallsterkt knippe julefilmer på kino fra 1. juledag gjelder det å prioritere.

Her i gården gjør vi det ved å presentere et knippe alternative julefilmer som kan snikes inn mellom slagene, og som er tilgjengelige på én eller flere strømmetjenester, slik at man kan få seg en filmatisk pust i bakken uten å måtte forlate huset/kjøpe billetter/finne parkering/sjekke rutetider/skaffe barnevakt og den slags.

Men aller først skal det sies noen ord om årets (trolig) nest beste ‘rett på Netflix’-film, nemlig Wake Up Dead Man. Selv om dette er regissør-forfatter Rian Johnsons tredje film med mesterdetektiven Benoit Blanc (en slags erke-flamboyant sydstats-Poirot), som oppklarer et tilsynelatende umulig drap ved hjelp av sine uovertrufne deduktive evner, er den faktisk hans beste.

Den første (Knives Out; 2019), er trolig den som folk kjenner og liker best. Men Daniel Craig (i rollen som Benoit Blanc) er akkurat litt for særegen, og sliter akkurat litt vel mye med aksenten, til at filmen fullt ut fungerer. Dessuten har den en håndfull småriper i lakken, plott- og fortellermessig sett. Glass Onion (2022) er direkte krampaktig i oppsettet sitt og klarer aldri helt å finne flyten, den herlig intrikate innledningen til tross. Men ikke misforstå: Begge filmene er spennende, meget vel uttenkt – og underholdende.

Likevel er det altså først i år jeg har latt meg imponere og engasjere fra start til slutt. Johnson har denne gang latt seg inspirere av klassisk krimlitteratur av typen som (f.eks.) John Dickson Carr var så god på. Filmen starter med høytlesing av et brev skrevet av en ung assistent-prest, som skildrer for Benoit Blanc (og seeren) hva som er skjedd. (I korte trekk er en maktglad landsbyprest blitt drept, nesten rett foran øynene på flere vitner, og selv om den unge brevskriveren er landsbyens favorittmistenkte, bedyrer han sin uskyld.)

I tillegg til den avdøde – som vi blir kjent med via brevlesings-akkompagnerte flashbacks – og brevskriveren, møter vi kirkens vaktmester, dens husholderske/regnskapsfører, samt flere av menighetens mer ihuga kirkegjengere. I og med at så godt som alle ser ut til å ha noe imot måten verden har behandlet dem, og kanskje også hvordan presten – eller Monsignor, som han ønsket å bli tiltalt – hadde behandlet dem, skorter det ikke på mistenkte. Dessuten er det aldri godt å si om forfatteren av et brev som dette har aldeles rent mel i posen.

Opplegget er alt i alt gullgodt og gammeldags på en solid og tillitvekkende måte. Rollelisten er imponerende (Daniel Craig, Josh O’Connor, Glenn Close, Josh Brolin, Jeremy Renner m.fl.) og plottets irrganger, ledetråder og falske hint er nesten til å spise opp. Dessuten rommer filmen flere fine stikk til dagens USA, radikalisering, maktsyke og meget, meget mere. En fiffig løsning på det hele leverer den også.

\

Når det gjelder de øvrige strømmetipsene, de som skildrer jul og julerelaterte hendelser på mer alternativt vis, er det ikke lett å finne gode fotos, særlig ikke om korrekt opphavsrett skal kunne identifiseres. Men vi prøver som best vi kan. (Og anbefaler justwatch.com for å finne riktig strømmetjeneste for hvert tips – eventuelt filmoteket.no)

Dersom man foretrekker noe skikkelig annerledes og ikke egentlig i julens ‘sanne ånd’, er det fortsatt mye å glede seg med. Som for eksempel Office Christmas Party, hvor en søskenkrangel på eiersiden, kombinert med rykter om mulig nedleggelse, gir firmaets julebord ganske spesielle rammebetingelser. (T.J. Miller, Olivia Munn, Jason Bateman, Rob Corddry og Kate McKinnon m.fl. går fullstendig av skaftet, mens Jennifer Aniston er den voksne i rommet.)

Bad Santa er også en julevinner, i hvert fall om du foretrekker at julenissen er kriminell, alkoholisert og glad i analsex. (Billy Bob Thornton, John Ritter, Bernie Mac, Octavia Spencer, Lauren Graham m.fl. i regi av Terry «Crumb» Swigoff)

Go er vel heller ikke helt stueren, med all dopen, sexen og volden – pluss alle de andre utskeielsene. Men det er jo også poenget. Det, og at når Doug Liman regisserer Sarah Polley, Timothy Olyphant, Katie Holmes m.fl. efter et manus av John August, går nesten ingenting som planlagt. Heldigvis.

Og er du sugen på noe skikkelig anti-julete, kanskje til og med voldelig, kan du velge verre saker enn Violent Night – en av Tommy Wirkolas (relativt sett) mer vellykkede filmer. Med folk som (dårlig ektemann-aktuelle) David Harbour, John Leguizamo og Warlocks-rapperen André Eriksen (hvis imdb mini bio er vel verdt å sjekke ut!).

Dersom Wirkolas hypervoldelige utskeielser blir for drøye, og du ønsker noe litt mer arty, er kanskje Catfight filmen for deg. Her møtes to gamle venninner på særs ubehagelig vis, noe som gjør at gammelt fiendskap blusser opp og nær sagt alle grenser for sømmelig oppførsel overskrides. Sandra Oh og Anne Heche imponerer som ‘venninnene’.

Ønsker man noe genuint sofistikert, anbefales homoerotikkens mesterregissør Todd Haynes’ Carol, hvor Cate Blanchett og Rooney Mara møtes på et lekkert Manhattan anno 1953, basert på en historie av Patricia Highsmith.

Eventuelt kan man gå for Whit Stillmans evig sjarmerende og nydelig naive, ungdommelige, intellektuelle og romantiske 1990-tallsklassiker, Metropolitan, hvis tagline var: ‘Doomed. Bourgeois. In love.’

Arbeiderklassegutten Tom (til venstre), faller hardt for overklassepiken Audrey (i midten), mens overklasse-Charles (til høyre), som har vært forelsket i henne siden forever ser hjelpeløst på.

Stort søtere, smartere og mer syrlig enn dette blir julerelaterte filmer ikke.

\

God helg og god jul.