Nyhetsbrev: Dufteksplosjon av heftig sitrus og røykfylt lær

Brevlesere, vær hilset!

Det er duft og dystopi og destruktiv seksualitet vi har å by på denne gangen. Vi kan ikke garantere at alt det vil inntreffe også på eksamenskonsertene for de superdyktige studentene ved Norges Musikkhøgskole som begynner mandag 19. mai og holder på en god stund fremover. Men vi kan garantere gode musikkopplevelser og et ganske så velvillig og ivrig publikum på alt sammen. Om vi skal dømme etter kvaliteten på navnene og det vi har hørt av dem allerede, kan vi f.eks peke på Torjus Klykken og hans herlige band Himmelskip, eller Symre Bang.

Det skjer mye annet i byen fremover også i de fleste kunstformer, men siden dette er gratis for publikum å være med på, tenkte vi at det holdt med det. Dessuten har vi kanskje dårlig råd etter 17 mai-helgen med rens av bunad, bøter for fyllekjøring og det som verre er. Kanskje greit å ta det litt rolig den dagen likevel, eller? Eksamenskonsertene gir alltid grunn for håp, og det kan vi trenge. Alt sammen foregår på Nasjonal Jazzscene Victoria klink på Karl Johan. Hvem vet, kanskje du våkner i Spikersuppa rundt da uansett. Sjekk program for alle dagene her https://nasjonaljazzscene.no/

Fem i bagen med Jenny Hval

Parfymeduftene som gir ekstra mening for den bokaktuelle artisten Jenny Hval

Den enestående musikeren og forfatteren Jenny Hval er ute med to fabelaktige og temmelig tett beslektede utgivelser nå. Essayet Scenemennesket (Forlaget Oktober) og popalbumet Iris Silver Mist (Smalltown Supersound/4AD) er i total dialog med hverandre. Der boken gir et åpenhjertig og analytisk blikk på Hval som scenisk vesen, gir låtene på albumet de samme tankene i tillegg et sanselig og melodisk tilsnitt. Hval kommer blant mye annet også innom sin nyvunne interesse for parfyme og duft. Opprinnelig som et substitutt for alt hun savnet da pandemien gjorde konserter vanskelig, og kontakten med andres kroppslukt og egen scene-aktivitet dermed avtok. Hun har også tatt med seg ideer inn i eget kunstnerskap, i parfymespråket snakker man jo om noter, med duftorientert konsertperformance, og et opplegg med parfymeforhandleren Heaven Scent. Det er da ikke så rart at hun har fått kick på dette - duft har alltid vært ansporende for mennesket, kunstner eller ei.

COMME DES GARCONS - INCENSE SERIES: KYOTO

Dette var den første parfymen jeg virkelig likte - jeg prøvde den på Scent Bar i New York mens jeg var på turné i 2022 og den definerte resten av turen og sommeren det året. Kyoto er en røkelseduft laget for å lukte som et japansk tempel, og passer for alle som trenger å puste inn rolig, kjølig og sakral luft mens man tasser rundt i tempelgangenes knakende tregulv i små tøfler.

SERGE LUTENS - JEUX DE PEAU
Serge Lutens er kanskje det aller viktigste navnet innen begrepet «nisjeparfyme». Og det er veldig viktig for meg, så viktig at jeg kalte opp den siste plata mi etter en av hans parfymer (Iris silver mist). Jeg fikk en tester av Jeux de peau for en stund siden, og nå skal den få være med i sekken på turné. Jeux de peau betyr «hudlek» eller «lek på huden», og duften skal være et spill mellom søtt brød og hud, som om man legger baksten mot kinnet. Den lukter mer fantasibakst enn virkelig bakst, og nettopp derfor er den så god - den er en idé, et minne, en følelse. Kan noen selge meg en flaske takk?

ONE DAY - OOLONG TEA
One Day er et lite merke basert i HongKong, og jeg fikk en sample av denne en gang jeg var på reise. Jeg er over gjennomsnittet glad i lukten av te, men synes sjelden parfymer med tenoter får til noe spennende, de er ofte for søte for meg. Oolong Tea derimot, er nydelig - som å stikke nesa ned i en kopp med teblader etter man har drukket opp teen, dypt og rent på samme tid, kanskje litt bittert, kanskje en fornemmelse av puffet ris og sjasminblomst.

KALIT - CORNICHE
Kalit er et norsk merke som drives av Henia Gamborg, og duftene makter å se norsk kultur både innenfra og utenfra - med integritet. Det er mange å anbefale herfra - Hulda, Baral og det siste samarbeidet Kalit x Morteza Vaseghi - men jeg har en tendens til å legge Corniche i bagen, som er «en steinete vei som snirkler seg langs havet» i Marokko, med krydder fra kafeer og salt fra havet. Jeg tåler ikke så mye saltvannslukt, men denne vender jeg tilbake til likevel.

GUERLAIN - SHALIMAR EAU DE COLOGNE
Jeg hadde aldri trodd jeg kunne gå med en parfyme opprinnelig ble laget for 100 år siden, selv etter jeg hadde testet den på parfymeri et par ganger… men så skulle jeg kjøpe en termos på Jernia for noen måneder siden, og hun som sto i kassa, i arbeidstøy, hadde på seg Shalimar. Det var en fantastisk opplevelse, denne gamle dufteksplosjonen av heftig sitrus, klissete søtt vaniljepudder og røykfylt lær, en va-va-voom!-følelse midt mellom grytekluter og bålpanner og metalltermosen i hånda mi. Etter den opplevelsen har jeg oppdaget at det er mang en Shalimar ute og va-va-voomer i gatene. Og eau de cologne-varianten er ikke så heftig søt. Anbefales rett før leggetid, som en tannpuss for fantasien.

AV og JH

En viktig strøm av bøker som flyter utover landet

Det nye småforlaget Akantus Press lanseres med en nyutgivelse av norske Karo Espeseths sjokkerende kultroman Sår som ennu blør (1931)

Det er et ras av fristende bøker ute i handelen for tiden, og de fleste av dem kommer fra nye, små og uavhengige forlag. Anne Cathrine Wollebæk har nettopp startet opp Akantus Press, og den første grønne tittelen er nå ute. Jeg fikk en lett skjelving i hendene da jeg fant ut hvilken tittel det gjaldt, den prosalyriske romanen Sår som ennu blør fra 1931 av den ikke spesielt kjente kvinnen Karo Espeseth. For cirka 13 år siden, da jeg var redaktør av litteraturtidsskriftet Vinduet, redigerte jeg en fascinerende serie i tidsskriftet kalt «Litterære forstyrrelser» signert forskningsbibliotekar og kritiker Trond Haugen. Der gikk han gjennom historien om utvalgte norske bøker som i sin samtid ble forhatt, supprimert, forbudt eller bare sett på med forakt eller uforstand. Utgaven som tok for seg Karo Espeseths bok gjorde dypt inntrykk - og nå har jeg omsider få lest selve boken. Det er et usedvanlig rørende avsnitt om akutt begjær og forelskelse på første side, av typen man fotograferer og legger ut på nettet, men allerede fra side to går det i en langt mer uhyggelig men fortsatt besnærende retning.

Boken lanserer på Litteraturhuset torsdag kl. 18, der selvsamme Trond Haugen møter Erle Marie Sørheim til samtale om boken. At sistnevnte har lest boken er også bekreftet, for hun bidrar med et godt forord til nyutgivelsen. Men vi måtte selvfølgelig også ta en prat med Anne Cathrine Wollebæk - den nyslåtte forleggeren.

Vi hører skrekkhistorier om hvor ille det står til i forlagsbransjen, at færre leser og så videre. Likevel ønsker du å starte forlag. Hvorfor?
— Det korte svaret er fordi jeg elsker litteratur, men da kunne jeg jo nøyd meg med bare å lese. Det litt lengre svaret er fordi det er mulig. Jeg så at flere oversetterkolleger startet nisjeforlag, som Kristina Quintano, Signe Prøis, Julia Wiedlocha og Lars Holm-Hansen. Det fins også flere énpersonsforlag, eller mikroforlag som jeg kaller det, startet av folk som ikke er oversettere, som for eksempel Stendal forlag og Briskeby forlag. Og det er mulig, med en kombinasjon av egeninnsats, sparepenger og støtteordninger – i det sørgelige fraværet av litteratur-meséner. Det mer ideologiske svaret er at de største forlagenes utgivelser synes litt for dominert av krim, kjendisskriverier, løkkeskriftromaner og selvhjelpsbøker. Noen må løfte frem den smale, skakke og sære, men samtidig gode litteraturen, som småforlagene, nisjeforlagene og mikroforlagene gjør. For første gang har mange uavhengige bokhandler og forlag slått seg sammen i det relativt nye «Forum for uavhengige aktører i bokbransjen», som jobber politisk for å bedre bransjevilkårene for de uavhengige aktørene.

Er det noen kongstanke bak hvilke titler som skal gis ut på forlaget - er det glemte skatter det skal gå i, og en spesifikk type?
— Absolutt! Akantus Press er et feministisk forlag, så det er kun bøker skrevet av kvinner som skal gis ut. Det feministiske ligger ikke nødvendigvis bare i det tematiske, men også i det å tilgjengeliggjøre verk skrevet av kvinner som et ledd i dokumenteringen av kvinners liv og erfaringer. Alle utgivelser får nye forord av profilerte kvinnelige kritikere og/eller forfattere, og det står også en kvinne bak all design for forlaget, Mona Dahl i Mona Dahl Design. I tillegg fokuserer forlaget på såkalt «glemte» verk av avdøde kvinner, inspirert av det engelske forlaget Persephone Books, som gir ut 1900-tallsverk skrevet av britiske kvinner.

Forlaget presenterer to serier: «De grønne glemte» er nyutgivelser av norske verk, som Sår som ennu blør av Karo Espeseth er en del av, boken ble opprinnelig utgitt på Gyldendal i 1931. Disse nyutgitte verkene skal varsomt moderniseres språklig i tråd med moderne moderat bokmål. I serien «De gule gode» presenteres oversettelser av kvalitetslitteratur skrevet av kvinner, med hovedvekt på fransk- og engelskspråklig litteratur, enten verkene er glemt, forbigått eller bare uoppdaget. Når det gjelder type bøker, har forlaget sansen for lett eksentriske utgivelser, gjerne i skjæringspunktet mellom selvbiografi og fiksjon. Og gjerne kortromaner. Den første utgivelsen i serien «De gule gode», som kommer til høsten, er et eksempel på dette: Colettes selvbiografiske roman La naissance du jour, eller Demringen, som den skal hete på norsk. Boken er fra 1928 og ikke tidligere utgitt på norsk, som mye av Colettes mangfoldige forfatterskap. For å knytte an til den kjedelige økonomien igjen, så kommer forlaget til å konsentrere seg om forfattere som har vært døde i 70 år eller mer, slik at rettighetene er falt i det fri. Dette gjelder ikke for Karo Espeseth, men der var de gjenlevende arvingene hennes sjenerøse og overdro publiseringsrettighetene til forlaget vederlagsfritt.

Boken ser skikkelig flott ut, er det viktig forlagspolitisk motstandsarbeid med godt bokutstyr og ekstra innsats for smått bibliofile lesere?
— Ja, det er viktig. Bøkene gis ut i innbundet form med smussomslag, stilrent seriedesign i grønt og gult, mønstret for- og baksatsblader og lesetråd. De to sistnevnte elementene er selvfølgelig et nikk til tidligere tiders vakre utgivelser. Hadde økonomien tillatt det, skulle jeg gjerne også hatt marmorert toppsnitt på bøkene. Forlag som har inspirert omslagsdesignet, er Éditions Gallimard, Fitzcarraldo Editions og Persephone Books. Penguin Classics har for øvrig nå en flott bokserie, Penguin Clothbound Classics, med dekorert shirtingbind, mønstret for- og baksats og lesetråd.

Det er et herlig navn på forlaget - men hva menes med Akantus?
— Jeg syns ordet ligger godt i munnen rent fonetisk, og det går bra sammen med «Press», som er valgt istedenfor «Forlag», som en liten hilsen til Virginia og Leonard Woolfs Hogarth Press — er man anglofil, så er man. Rent semantisk er navnet en måte å knytte den klassiske arven, representert ved akantusplantens blader på greske ornamenter, sammen med det særnorske, siden akantusmønsteret har blitt brukt i rosemaling og treskjæring i flere hundre år. I tillegg er logoen til forlaget inspirert av William Morris’ tapetmønster «Acanthus» fra 1875.

Hvordan kom du egentlig over Karo Espeseths bok, og hvorfor var det viktig å tilgjengeliggjøre den igjen?
— Da tanken om glemte kvinnelige forfattere dukket opp, var det min irriterende kunnskapsrike ektemann Tom Lotherington som nevnte Karo Espeseth. Navnet kimet kun svakt i min bevissthet, men straks jeg begynte å lese det lille som fantes tilgjengelig om forfatteren og så selve boken (som bare var å oppdrive i ett eksemplar på Deichmann), ble jeg overbevist om at dette var en verdig tittel å nyutgi, både på grunn av litterær verdi og den unike resepsjonshistorien. (Og litt fordi Einar Økland har sagt at boken burde gis ut på nytt!)

Sår som ennu blør er for det første en eksperimentell roman som omhandler krigstraumer og seksualsadisme; en dirrende prosalyrisk beretning der en tidligere tysk soldat i første verdenskrig fører ordet. Han bærer på krigstraumer, noe som manifesterer seg i voldsfantasier og seksualsadisme, og dette ødelagte følelseslivet preger hans forhold til kvinner sterkt. Krigstraumeproblematikken er dessverre stadig aktuell, siden det er mange veteraner, soldater og flyktninger som har fått den moderne diagnosen PTSD, noe den navnløse mannlige hovedpersonen her åpenbart lider av. Boken kan dermed leses som et sterkt antikrigsinnlegg.

For det andre ble boken gjenstand for landets muligens verste anmelderslakt, i Fredrik Ramms nå beryktede artikkel «En skitten strøm flyter utover landet» i Morgenbladet høsten 1931. Sammen med andre Gyldendal-forfattere, som Rolf Stenersen med God natt da du,Hans Backer Fürst med Duskregn og Sigurd Hoel med En dag i oktober, ble Espeseths roman beskrevet som «talentløs», «litterært svineri» og en del av «en skitten strøm som flyter utover landet». Den kulturkonservative Ramm advarte mot bøkene og forfatterne: «Men den skade en fordrukken voldtektsmann gjør et barn, er liten sammenlignet med den som en Sigurd Hoel, en Hans Backer Fürst og en Karo Espeseth kan gjøre ved sin litterære virksomhet.» Dette er unektelig sterke ord. Jeg mener at Karo Espeseth fortjener litterær oppreisning, særlig fordi det i ettertid har kommet frem at Ramms slakt ikke var litterært motivert. Da jeg oppdaget dette, ble jeg rasende på Espeseths vegne. Jeg vet ikke om hun var klar over det som hennes forlegger Harald Grieg skriver i den utvidede utgaven av sine erindringer (1971-utgaven). Nemlig at Fredrik Ramm noen år etter slakten skrev et brev til Grieg der han bekjente at artikkelen i Morgenbladet var skrevet for å ramme Grieg, på grunn av hans fremskutte posisjon i den kulturelle offentligheten. Ren og skjær misunnelse, med andre ord.

Wow! Men på hvilken måte var den sjokkerende, og ble den forbudt på ordentlig?
— Forbudt rent formelt ble boken først av tyskerne under andre verdenskrig, da den ble definert som entartet. Men i 1931 mente Ramm og andre kritikere at boken var sjokkerende på grunn av det seksualsadistiske innholdet. De reagerte på de inngående beskrivelsene av hva hovedpersonen har lyst til å gjøre med den unge kvinnen. Voldsfantasiene skyldes at han deltok i krigshandlinger i Frankrike der voldtekt av unge franske jenter var en del av fremferden. Nå ti år etter krigen vil han bite brystene av kjæresten; piske henne, slå henne, knekke ryggen hennes. Og ikke bare kjæresten, men også søsteren hans blir gjenstand for disse tvangsmessige tankene. Og lystene som kommer over ham til stadighet:

Jeg skulle slå så den hvite huden brast.
Jeg skulle slå så blodet kom frem.
Jeg skulle slå så blodet strømmet.
Jeg skulle bite over brystene.
Jeg skulle bite dem av.
Jeg skulle.

I tillegg til emne og innhold er den spesiell på andre måter, hvordan vil du beskrive den litterært stilistisk?
— Boken er formmessig avansert og forbløffende moderne, særlig når man tenker på at det var en 28-årig debutant som skrev den rundt 1930. Dette er en roman skrevet i det man kan kalle eksperimentell prosalyrikk; korte, urimede linjer, der gjentakelsen er det fremste litterære virkemiddelet. Sammen med syntaksens korthugde rytme, gjør det den tyske mannens monolog insisterende og intens. Språket er glassklart; enkelt, men kirurgisk presist. Mannen som fører ordet, henvender seg til et «du», den unge norske kvinnen som han møtte tilfeldig på gaten i Berlin og innledet et komplisert forhold til. Forholdet er preget av sadisme, og mannens temmelig avvikende seksuelle ønsker hamres inn i leseren. Harald Grieg mente at Espeseth var «en hel menneskealder forut for sin tid» med boken, med tanke på både form og innhold; dessverre fikk han rett.

Det må ha vært hardt for Espeseth å møte stengte dører, hva skjedde med forfatterskapet etterpå?— Før boken kom ut, sa hun kjekt i et intervju at selv om kritikkene ble dårlige, så blåste hun i det og skulle fortsette å skrive. Hun var en ressurssterk og intellektuelt svært oppegående kvinne som hadde studert i Norge, Tyskland og Frankrike, og planen var å ta en magistergrad i litteraturhistorie. Men hun må ha blitt overveldet av den massive negative mottakelsen. Prester advarte mot boken fra prekestolen, og den generelle oppfatningen var at om Karo Espeseth ikke selv bedrev seksualsadisme, så hadde hun trolig omgang med seksualsadister. I memoarene skriver hun at det var «lynsjestemning» i kjølvannet av utgivelsen. I hjembyen Haugesund var skandalen et faktum etter Ramms artikkel, og boken ble avskrevet som pervers og fjernet fra bokhandlenes vinduer. Det var antakelig ekstra ille at boken var skrevet av en kvinne, og alle anmelderne i samtiden var menn. De misforsto prosjektet til Karo Espeseth fullstendig. Hun var drevet av et genuint ønske om å forbedre verden. Hun mente at de usynlige indre sårene fra første verdenskrig kunne få uhyggelige følger dersom de utviklet seg til byller som etter hvert sprakk. Hun skriver i memoarene at hun følte at hun måtte varsle om en truende fare; en fare vi vet rammet verden i 1939.Espeseth utga ikke noe mer før memoarene kom på Gyldendal i 1983, med den megetsigende tittelen Livet gikk videre. Der skriver hun at det var to ting hun syntes hadde vært spesielt tungt i livet: Farens død og mottakelsen av Sår som ennu blør.

AV

Ukens blandede bilder

Én av få ting som forener alle levende vesener, er at døden kommer for oss alle. Enkelte snålinger – kanskje spesielt ekstremt rike snålinger – oppfører seg riktignok som om de tror at dette ikke egentlig gjelder for dem, men likevel …

Uansett er det slik at ifølge en populær tenåringsthrillerhorror-suspensfilmfranchise ved navn Final Destination er realiteten enda verre enn som så:

Døden kommer ikke for oss alle; den er her allerede. Men mer om det senere. Først skal vi nemlig ta turen tilbake til åttitallet, for derfra å ta turen til fremtiden. Hvilket vil si år 2019, noe som åpenbart trenger en forklaring.

Filmen det gjelder heter Blade Runner. Den utkom i 1982, er basert på en roman av science fiction-maestro Philip K. Dick, og skildret en dyster og regntung fremtid (november, 2019) befolket av, blant andre, replikanter. Siden enkelte av disse svært menneskelignende og robotaktige skapningene tidvis ‘klikker’ – og dreper mennesker – må spesialtrenede politimenn spore dem opp og tilintetgjøre dem.

Blade Runner (som også er tilnavnet replikant-jegerne har fått) følger i hovedsak en av disse politimennene, Rick Deckard (Harrison Ford), i hans jakt på en gruppe replikanter som har rømt fra en rom-koloni og ned til jorden – for der å gå bananas.

I og med at filmens replikanter spilles av folk så fantastiske som Rutger Hauer, Sean Young, Joanna Cassidy og Daryl Hannah, mens politistyrken fremstilles av herligheter som M. Emmet Walsh og Edward James Olmos – i tillegg til at filmen varter opp med banebrytende effekter, stemninger og visjoner – er den med årene blitt en vaskekte klassiker. Som for sikkerhets skyld finnes i syv forskjellige versjoner. Utgaven som vises på Gimle kino 15. mai, kl. 17.30, er «The Final Cut»; den eneste utgaven regissør Ridley Scott hadde full kontroll på.

Senere på kvelden, nærmere bestemt kl. 20.00 (også det på Gimle), kan man prøve seg på oppfølgerfilmen – Blade Runner 2049 (fra 2017; to år før handlingen i originalen utspiller seg) – i regi av Denis Villeneuve. Som seg hør og bør i en film av Villeneuve er det visuelle så absolutt på plass. Dessverre synes jeg at et par andre aspekt (så som en viktig spesialeffekt + et viktig ‘oppgjør’) ikke satt helt som de skulle.

Siden x antall andre kritikere synes filmen var fin-fin, siden Ryan Gosling i hovedrollen er god, og siden den serverer opptil flere herlig overraskende cameos – og gjennomgående er virkelig velgjort – kan det godt være du vil like den bedre enn jeg gjorde.

(Gimle kino, torsdag 15. mai kl. 17.30 og kl. 20.00)

Så er tiden omsider kommet for litt samtidsdød og -fordervelse. Det vil si, Final Destination Bloodlines starter i 1968, med en av de herligste introsekvensene siste tiår. I løpet av dennes femten minutter melkes ethvert skrekk-, sjokk-, og katastrofeforvarsel så hardt at det er direkte deilig å se på, akkompagnert av perfekt duste-smarte musikkvalg.

Som tidligere indikert er dette en franchisefilm (nummer seks i rekken), og det virkelig fiffige ved den er at den (jamfør folk jeg stoler på) både forholder seg til sine fem forgjengere, og løper sitt eget løp. (Åpen innrømmelse: Jeg har aldri vært fan av skrekkfilmer. Jeg blir ikke redd og synes at det meste av det som visstnok er ‘smarte samtidskommentarer’ er platte og/eller barnlig enkle poeng. Følgelig har jeg ikke sett noen av de fem foregående Destination-filmene, men siden traileren til denne var så morsom, tok jeg sjansen.)

Jeg ble ikke skuffet. Final Destination Bloodlines tar hverken seg selv eller plottet sitt på ekte alvor. Den jobber ikke overdrevent hardt for å få deg til å tro at dette er sanne saker og at de de dødelige fenomen filmen skildrer på noe som helst vis er relevante for livet i den virkelige verden. Utover at de er veldig underholdende, da.

I stedet byr filmen på en lang, lang rekke med smarte set-ups som gjør at vi vet at noe forferdelig snart vil skje, før den lurer oss trill rundt angående akkurat når og hvorledes grusomhetene vil inntreffe – for derefter å sjokkere og glede oss med de mest absurd underholdende (og grusomt blodige) dødsfallene jeg kan huske å ha sett.

Filmen er åpenbart ikke beregnet på sarte sjeler, men hvis du har så mye som en unse sort humor innabords, eller så mye som et hint av en små-makaber livsanskuelse, er dette trolig noe for deg. Bare husk at filmen er blott til lyst. Med mindre du er en ekte doom-scroller. Da vil du sitte igjen med så mye fyr på fremtidsfryktbålet at du ikke får sove på en uke. Minst.

God helg.

JH

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Jenny Hval