Dufter i nesen og bokstaver på papiret

Forleden uke kunne Julia Aagenæs Wiedlocha motta Bastianprisen for sin oversettelse av Olga Tokarczuks «Jakobsbøkene». Hun er en ivrig oversetter og forkjemper for polsk (og annen) litteratur, og er stadig å se på forskjellige arrangementer. Hun driver også det lekre småforlaget Meteor, og på tirsdag på BLÅ skal hun lukte på litteraturen sammen med Emma Aars og Jenny Hval.

Gratulerer med Bastian-prisen! Har den fått en plass på prydhyllen? Det må være godt å bli verdsatt av sine egne. For det er vel et strev - hvor lenge arbeidet du med akkurat dette oppdraget?

- Tusen hjertelig takk! Det er en stor ære å motta Bastianprisen, særlig når den deles ut av ekstremt dyktige kolleger. Det er stor stas å få være med i ponniklubben! Bastianfolen har stått på nattbordet for tilvenning og nå har den flyttet inn på arbeidsrommet. Jeg har arbeidet med «Jakobsbøkene» i 4 år, noe som ikke er helt uvanlig blant oversetterne av dette omfattende verket, som regnes som nobelprisvinner Olga Tokarczuks magnum opus. Forfatteren selv brukte nesten 7 år på å skrive boka. Det føles som en epoke i livet, en svenneprøve, en doktorgrad, noe av det mest krevende, men også givende, inspirerende og oppløftende jeg har gjort.

Du er med tiden blitt en hyppig brukt oversetter, først og fremst kjent for ditt arbeid med Tokarczuk, men også historiske forfattere som Stanisław Lem og Bruno Schulz. Polen og Norge har historisk sett hatt et godt kulturelt samarbeid, tilbake til utvekslingsprogrammer på 1970-tallet. Hvordan er det i dag?

- Polakker er den største innvandrergruppen i Norge og inntrykket mitt er at den polske kulturen setter sitt preg på det norske (og vice versa), selv om jeg alltid ønsker meg mer. En god del polsk kultur «importeres» til Norge, for eksempel film, musikk og litteratur, men det er også mange polske nordmenn eller norske polakker, altså personer med dobbelt kulturell kompetanse som virker og skaper interessante ting her til lands.

Antar dette er mye arbeid, samtidig er du en glad formidler og har også startet forlaget Meteor, det med de fine grønne bokomslagene. Hva var det som gjorde at du satte i gang med dette?

- Ideen bak Meteor Forlag kom av et savn. Jeg savnet å se mer av den fantastiske litteraturen av høy litterær kvalitet på det norske bokmarkedet, i den oversatte litteraturen, men også i den nyskrevne norske. I denne konteksten forstår jeg begrepet fantastisk litteratur bredt: som litteratur som bryter med realistiske forventninger, men uten av den nødvendigvis trenger å gå hele veien inn i sjangerlitteratur - selv om den også kan gjøre det. Jeg er også inspirert av en holdning om å ikke klamre seg fast til slags hyperrealistisk paradigme, som man f.eks. kan finne i polsk litterær tradisjon. Litteraturen er jo fri og alt kan skje.

Vi ser kanskje en tendens om at de store forlagene med noen unntak nedprioriterer sitt kulturelle ansvar en smule når det gjelder oversatt kvalitetslitteratur? Samtidig er det noen som har gjort veldig mye som med konsekvens sliter økonomisk, slik som Solum Bokvennen. Disse pengene hele tiden!

- Meteor Forlag driver på idealistisk basis, men alle bidragsytere honoreres etter gjeldende satser. Jeg tror ikke oversatt kvalitetslitteratur er en snarvei til penger. I Norge er vi heldige som kan får viktig økonomisk støtte til seriøse utgivelser og det er et litterært system det er helt nødvendig å fortsette å hegne om og utvikle – altså et politisk anliggende.

Dessverre er det ikke alle politikere som er like opptatt av å holde kulturlivet gående. Men du er ikke alene, det er andre som også er på liknende tanker, slik som det kresne forlaget Briskeby, og flere andre. Forlag som er drevet av entusiasme smitter gjerne over på nysgjerrige lesere?

- Jeg tror entusiasme smitter. Disse uavhengige initiativene er dessuten veldig gode til å samarbeide, hjelpe hverandre og fylle ulike litterære nisjer – i stedet for å være harde konkurrenter utfyller vi hverandre i stor grad. Jeg tror det skaper en positiv energi.

Men hvordan kommer dere ut i disse kjedebokhandlene, egentlig? Det er kun enkeltbutikker som fører? Selges mye via postordre?

- Jeg tror de fleste småforlagene tror bruker Sentraldistribusjon, noe som er helt nødvendig for å nå ut til kjedene. Vi selger også mye til lokale bokhandlere sånn som Tronsmo, Bislet Bok, Boksalongen og så videre. Det er også viktig å nevne at mange ansatte i bokhandlerkjedene er svært kompetente og engasjerte lesere som løfter frem denne kvalitetslitteraturen når anledningen byr seg. Vi selger også en del fra eget lager og forlagets nettside.

Har du havnet i en nervepirrende budkrig om titler ennå?

- Vi opererer litt under radaren for de store forlagene, så det er ikke voldsom budkamp om de bøkene vi ønsker å kjøpe, som ofte er mer nøye kuraterte titler som følger forlagets profil og interessere snarere enn en hype rundt nye bøker. De bøkene Meteor Forlag utgir er ofte eldre klassikere eller nye skjulte perler.

Første bok ut var «Det blodige rommet og andre fortellinger» av Angela Carter. Hun ble oversatt endel til norsk på 1980-tallet. Hvorfor ble tiden moden for henne igjen nå?

- Dette er en bok som har fulgt og fascinert meg nesten hele livet og var en av grunnene til at jeg startet forlaget. Det er noe evig aktuelt med eventyr og gjenfortellinger av eventyr, og boka er en feministisk klassiker, kanskje det beste Angela Carter har skrevet. Tiden er alltid moden for Angela Carter!

Og så var det samlingen med den besnærende tittelen «Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurins metode», av Weronika Murek. Den har jeg ikke lest, klarer du å forklare?

- Weronika Murek er av de mest interessante og ambisiøse unge forfatterne i Polen. «Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjurns metode» handler blant annet om Maria som er død, men som fortsatt beveger blant de levende. Hun besøker leiligheten sin, sitter på bussen, krangler med familien – og lager stort sett dårlig stemning hvor enn hun går. Hun er til bry. Ingen liker de døde. De døde har sine bli-kjent-kvelder, men selv blant dem er kvinnen en fremmed. Maria prøver å overbevise de levende om at hun fremdeles er i live, mens de levende vil helst la henne slippe. Boka består av flere fortellinger som beveger seg på grensen mellom liv og død, drøm og våken tilstand, det rasjonelle og det irrasjonelle. Weronika Murek utforsker hverdagsspråkets muligheter og absurditeter. Som et ulmende bakteppe ligger kommunismens fall, nittitallets ekspresskapitalisme, dysfunksjonelle familiedynamikker og vaklende tradisjoner.

Oversetter Agnes Banach ble nominert til Bastianprisen for oversettelsen sin, som jeg synes klarer det kunststykket det er å hjemliggjøre det som kanskje kan fremstå som fjernt og merkelig.

To kommende titler er av amerikanske forfattere. Først Amina Cains fantastiske lille roman Indelicacy. Du har allerede oversatt essayet «Ein hest om natta. Om å skrive» for et annet småforlag. Hva er det med Amina Cains roman?

- Amina Cain har et språk som hypnotiserer deg og det er ingen som skriver som henne. Romanen «Indelicacy», altså «Usømeleg» på norsk, utspiller seg i en ikke nærmere angitt by og ikke nærmere angitt tid, men en slags modernitet. Romanen blander elementer fra det eventyrlige og den realistiske romanen, fortalt i et moderne språk. Den er konstruert som en rammefortelling hvor fortelleren ser tilbake på sitt liv og sine radikale valg om å bryte med samfunnets forventninger, men samtidig ikke fornekte den økonomiske stabilitetens betydning.

Pussig, jeg så for meg en ikke nærmere angitt fortid under lesing, men fortsett!

- «Usømeleg» handler om Vitória som arbeider som en renholder på et kunstmuseum. Om kveldene skriver hun beskrivelser av kunstverkene på museet. Skriving er Vitórias lidenskap og hun er fast bestemt på at det er det eneste hun ønsker å gjøre i livet. For å unnslippe fattigdom gifter hun seg med en rik mann som hun treffer på museet. Som gift trenger hun ikke å arbeide lenger, hun kan tilbringe dagene som hun vil og har en tjenestepike som rydder opp etter henne. Ektemannen ser helst at Vitória verken jobber eller skriver, fordi hun fortjener å ta det rolig og fordi det ikke passer seg.

Hva er det formen som tiltaler deg?

En av romanens fremste kvaliteter er den spesielle fortellerstemmen – det er nesten som om man får lyst til å lese boken for fortellerstemmen alene. Perspektivet til fortelleren gir oss innblikk i et kunstnerskap i tilblivelse, en kunstner som forsøker å finne sitt eget språk. Dessuten inneholder romanen små passasjer av fortellerens bildebeskrivelser, ekfraser, som er vakre og like spesielle som fortellerstemmen selv.

Alt i alt er romanen er en fortelling om kvinnelig og kunstnerisk frigjøring, hvor spørsmål om klassebevissthet og økonomiske vilkår for frihet er en gjennomgående tråd. «Usømeleg» tematiserer også kvinnelig felleskap, både i vennskapet og i kunsten. Og Jenny Hval har skrevet et flott etterord.

Og sannelig har du ikke også sikret deg Joy Williams «99 stories of God». Disse historiene er ofte ikke lenger enn en side lange, men føles som en buljongterning som rommer verdener!

- Tusen takk. Det var godt sagt! Joy Williams er kortprosaens mester. I tillegg er de oversatt av en av mine favorittforfattere, Gunnhild Øyehaug, så norske lesere får ikke bare Joy Williams alene, men Joy Williams i Gunnhild Øyehaugs munn.

Okei, nå har du muligheten. Er det noen polske forfatterskap, restauranter, musikere, billedkunstnere eller idrettsutøvere du på tampen vil prise?

. Det er mange forfatterskap, både blant de som er oversatt og de som ikke har blitt oversatt ennå. Blant de oversatte: Nobelprisvinnerne Olga Tokarczuk og Wisława Szymborska, science fiction-forfatteren Stanisław Lem, de kompromissløse modernistene Witold Gombrowicz og Bruno Schulz og ikke minst forfatterne Sylwia Chutnik og Michał Witkowski og skriver om skeive mennesker skjebner i Polen.

Zyta Rudzka, Urszula Honek og Małgorzata Lebda er tre ulike, men svært gode og viktige samtidsforfattere i Polen i dag, som før eller siden må komme ut på norsk. Spis pierogi på Polska Shots and Bites i Hausmannsgate! Jeg har hørt at den nye restauranten Sabotage har polske innslag. Du kan ofte oppleve med deg polsk jazz i Oslo. Meld deg på Slavic Song Circle ledet av Agata Żelechowska og lær deg blant annet polsk folkemusikk og syng med den stemmen du har. Ta en tur innom den polske festivalen i Oslo, We Do, kommende uke: www.wedo.no. Se «Fatherland» på kino, eller polske filmklassikere. Følg med på Polsk på norsk, en forening som formidler polsk litteratur i norsk oversettelse og drives av Agnes Banach og meg. Der får du tips om polsk litteratur og andre polske kulturelle begivenheter. Prøv polsk parfyme!

Apropos! På Blå nå på tirsdag har du arrangementet «Litteraturen i nesen» sammen med språkmenneskene Emma Aars og Jenny Hval. Vi har snakket med Jenny her i Tidens Ånd tidligere om lukt. Når jeg ser tittelen tenker jeg på det litt merkelige ritualet noen av oss har med å knekke opp innbindingen og dra inn med nesen når vi får en helt trykkfersk bok eller tidsskrift. Eller den mer vemmelige loppmarkedtesten man noen ganger må ta med morkne, gamle bind. Men hva skal dere egentlig gjøre?

- Vi leser og lukter ved hjelp av skjønnlitterære verk og duftprøver. Vi lar oss lede av luktesansen i lesningen, vi spør oss selv og publikum om hvordan litteratur kan skape luktopplevelser og hvordan forfattere bruker lukt og skildringer av lukt i de litterære prosjektene sine. Finnes det et språk for lukt eller må vi alltid snakke gjennom analogier? Emma, Jenny og jeg har valgt ut tre skjønnlitterære verk vi skal snuse oss gjennom: «It lasts forever and then it’s over» av Anne de Marcken, «The Sea, The Sea» av Iris Murdoch og «Empusion» av Olga Tokarczuk. Dette er også en anledning for oss å nerde litt rundt parfymehobbyen vår med villig publikum tilstede.